Det er ikke en kraftig økning i miljøgiftkonsentrasjonen i oppdrettslaks som er gjenstand for de siste dagers debatt rundt miljøgifter og oppdrettslaks. Resultatene i artikkelen «Quantitative Analysis of the Benefits and Risks of Consuming Farmed and Wild Salmon» ” som ble publisert i Journal of Nutrition sammenfaller godt med tallene det norske overvåkningsprogrammet opererer med. Artikkelen finner du til høyre på siden.

Det amerikanske forskerteamets tall for hvor mye dioksin og dioksinlignende-PCB det er i norsk oppdrettslaks stemmer godt med Mattilsynets tall, nemlig 1,9 pg WHO-TEQ/g fisk (picogram toksiske ekvivalenter pr. gram fisk). I år blir EUs nye grenseverdi på 8 pg WHO-TEQ/g fisk og norsk oppdrettslaks holder seg under denne med god margin.

Miljøgifter i fet mat
All fet mat inneholder i dag beklageligvis nivåer av ulike miljøgifter. I hovedsak får vi i oss disse gjennom føden vi spiser. En tidligere undersøkelse av Statens næringsmiddelstilsyn (nå Mattilsynet) viste at den typiske nordmann fikk i seg PCB og dioksiner fra sjømat (40%), kjøttprodukter (30%) og meieriprodukter (30%). Miljøgifter er altså ikke noe særegent kun for oppdrettsfisk. Tabellen nedenfor viser innhold av dioksin og dioksinlignende PCB i oppdrettslaks og vill fisk fra våre farvann.

Photo: NIFES

Den generelle regelen er at jo fetere fisk, jo høyere nivåer av miljøgifter. Oppdrettslaksen har høyere nivåer fordi fôret den spiser inneholder marint fett fra andre fete fiskeslag. For å sette nivåene litt i perspektiv kan det nevnes at man i sild fra Østersjøen har sett nivåer på opptil 20 pg TE/g i området Västra Banken. I Norge har Mattilsynet innført kostholdsrestriksjoner på sjømat i Grenlandsfjordene på grunn av dioksinforbindelser. I dette området snakker vi om dioksinverdier på over 400 pg TE/g for torskelever og nesten 1000 pg TE/g i krabbe.

Ikke anerkjente metoder for risikovurdering
Vitenskapskomiteen for mattrygghet peker på at de amerikanske forskere benytter risikovurderingsmetoder som ikke er internasjonalt anerkjent, og at dette er bakgrunnen for at samme nivå av miljøgifter gir ulike konklusjoner. Disse metodene avviker på flere punkter fra hvordan anerkjente internasjonale (WHO/JECFA), europeiske (EFSA) og norske myndigheter (VKM) utfører risikovurderinger og deres konklusjoner har ikke støtte blant nasjonale og internasjonale risikovurderingseksperter på matområdet, skriver VKM på sine hjemmesider.