Rømming av oppdrettslaks og store mengder lakselus er oppdrettsnæringens største miljøutfordringer. Fiskebestander høstet til produksjon av fiskefôr er idag fullt ut beskattet og i noen tilfeller overbeskattet. Økt produksjon forutsetter derfor bruk av nye råvarer til fôr i havbruksnæringen.

Rømming av laksefisk
I 2005 ble det registrert 732.000 rømte oppdrettslaks fra norske anlegg. Dette var på høyde med rekordåret 2002 hvor det rømte 730.000 individer. De siste årene har mengden rømt laks stabilisert deg høyt på godt over 500.000 individer årlig. Til sammenligning er det årlige innsiget av villaks i størrelsesorden 500.000 – 600.000. Det synes nå klart at rømlingene hybridiserer med villaks, og at avkommet fra slik hybridisering er dårligere tilpasset livet i elva, med lavere overlevelsesrate enn sine ville fettere og kusiner. For svake bestander kan en slik svekkelse være kritisk, ved at den blir svært sårbar både for naturlige og menneskeskapte påkjenninger.

Oppdrettsnæringen erkjenner at rømt laks er til skade for villaksbestandene, og fokuserer nå på hvordan problemet best kan løses. Fiskeridirektoratet har etablert er kortsiktig mål på å redusere mengden rømt oppdrettslaks til 250.000 individer. Oppdrettsnæringen har ikke maktet å oppfylle denne målsettingen. Når næringen ikke klarer å holde fisken innenfor merdene, er nærliggende å beskytte villaksen ved å verne viktige leveområder for villaks i form av oppdrettsfrie soner. I en viss utstrekning er et slikt vern etablert gjennom opprettelsen av nasjonale laksefjorder. Under den politiske behandlingen av laksefjordene hevdet oppdrettsnæringen at tiltak for å redusere omfanget av rømning på hvert enkelt anlegg ville gi villaksen en bedre beskyttelse enn oppdrettsfrie soner. Det er oppdrettsnæringen sitt ansvar å forhindre rømming og de må vise til snarlige resultater.

Rømt oppdrettslaks konkurrerer i tillegg med villaksen om elvas ressurser og gyteplasser. Oppdrettslaksen går opp i elvene senere enn villaksen. En følge av dette er at oppdrettslaksen ofte kan grave opp og ødelegge gytegropene til villaksen og ytterligere redusere rekrutteringen av villaksbestandene.

Årsaker til lakserømning
Fiskeridirektoratets statistikk viser at anleggssvikt, propellskader og håndtering av fisk står for storparten av rømningstilfellene. Dette er årsaksforhold som oppdretterne teknisk sett bør ha kontroll over, og som det dermed bør være mulig å gjøre noe med. Selv om enkelte rømningstilfeller etter politianmeldelse fra Bellona og Fiskeridirektoratet har endt med strafferettslige reaksjoner, er risikoen for straff såvidt liten at den tydelig ikke forsvarer ekstra investeringer og kostnader til sikring mot rømning. En ny teknisk standard for flytende oppdrettsanlegg (NYTEK) er nå vedtatt. Den vil forhåpentligvis resultere i at de tekniske løsningene blir bedre tilpasset lokale forhold og at mengden rømt oppdrettsfisk går ned. Men resultatene av denne politikken vil ikke komme før om lang tid, og de vil dessuten avhenge av gode rutiner for kontroll og sanksjoner. Det er derfor naivt å tro at den tekniske standarden vil eliminere rømningsproblemet. Dersom næringen ikke snart klarer å begrense rømningstallene mener Bellona derfor at antallet oppdrettsfrie soner må økes.

Lakselusa – to onder i ett
Lakselus er en parasitt med laksefisk som vert. Den har alltid vært til stede på vill laksefisk i våre farvann, men etter oppdrettsnæringens kraftige vekst har lusa etter hvert blitt et stort miljøproblem. Egg og larver fra et oppdrettsanlegg kan flyte lenge med strømmen før den fester seg på en vertsfisk. Antall lakselusegg naturlig produsert av villfisk er beregnet til 2,6 milliarder. Med en grense for avlusning i henhold til gjeldende lakselusforskrift (0,5 lus pr. fisk) ble antall egg produsert av oppdrettsfisk beregnet til 29 milliarder i år 2000. En utvandrende laksesmolt med mer enn 10-15 lus på seg blir såpass svekket at den sannsynligvis ikke vil overleve oppholdet i havet. Beiteskader fra også et mindre antall lus gir sår hvor infeksjoner lettere får fotfeste og resulterer i nedsatt immunforsvar som følge av stressresponser hos fisken.

Bekjempningen av lakselus med legemidler har vist seg såvidt effektiv at oppdretterne stort sett klarer å holde lusa under kontroll. Problemfritt er det likevel ikke. For det første er antallet oppdrettsfisk så stort, at selv svært få lus per fisk i oppdrettsmerdene fører til at villaksen på sin vei til havet må passere et stort antall lus. For det andre er bekjempningen av lus i seg selv problematisk. Bellona har gjennomgått den tilgjengelige miljødokumentasjonen for de vanligste legemidlene. Stoffene brytes langsomt ned, men er dog nedbrytbare. De er giftige for flere arter, men den toksiske effekten er forholdsvis lokalt avgrenset. Bellona mener bruken av slike legemidler er uheldig, men for øyeblikket dessverre nødvendig for å holde spredningen av lakselus lavest mulig. Bruken av slike legemidler bør likevel reduseres ved å kombinere legemidler med for eksempel leppefisk. Det langsiktige målet for havbruksnæringen må være at forbruket nærmest elimineres.

Lakseoppdrett ikke ressurssløsing
Spørsmålet om hvorvidt fiskeoppdrett gir effektiv ressursutnyttelse, er gjenstand for en viss debatt. Særlig har bruken av fiskemel og fiskeolje vært i fokus. Det er blitt hevdet at lakseoppdrett er å betrakte som matdestruksjon, snarere enn matproduksjon, all den tid det går med 4 –5 kg villfisk til produksjonen av ett kg oppdrettslaks. Her må man for det første slå fast at forholdstallet har endret seg i den senere tid. Laksefôr inneholder en økende andel vegetabilske råvarer som raps, soya og mais, slik at det riktige tallet ofte ligger nærmere 2 –3 kg villfisk per kg laks. Samtidig kan vi konstatere at fiskeråstoff også benyttes i fôr til landdyr som gris og kylling. Dermed konkurrer landbruk og havbruk om de samme råvarene i verdensmarkedet, noe som gjør det relevant å sammenligne ulike husdyr med hensyn til fôrutnyttelse. Siden laks utnytter både energi og protein i fôret langt mer effektivt enn andre husdyr, er lakseoppdrett relativt effektiv ressursbruk.

Dersom lakseoppdrett skal kunne kalles bærekraftig, er det et viktig kriterium at ressursene som brukes til fôr er høstet på bærekraftig vis. På verdensbasis er de fiskebestandene som inngår i fiskefôr per i dag fullt utnyttet, og i noen tilfeller overbeskattet. Det finnes ikke rom for noen økt beskatning. En eventuell global produksjonsvekst i fiskeoppdrett må derfor være basert på andre fôrkilder enn fiskeolje og fiskemel.

Høstingen av kolmule i Norskehavet er et trist eksempel på overfiske av en art som i stor grad benyttes til fiskefôr. Det er nå på endelig på plass en enighet om kvoterettigheter mellom bl.a. Norge, Island og EU, men uttaket er fortsatt langt over det forskerene anbefaler som bærekraftig uttak. Høstingen av kolmule må ned på et nivå som sikrer bestanden for fremtiden.

Avskaff myter om forurensning
Det er blitt hevdet at et stort oppdrettsanlegg tilfører fjorden like mye forurensning som en by med 10 000 innbyggere, i form av ekskrementer og fôrspill. Her er det etter Bellonas mening behov for refleksjon omkring hva vi legger i begrepet forurensning. En nærliggende definisjon i denne sammenhengen er at forurensning er utslipp som forårsaker redusert miljøkvalitet i resipienten. Nedbrytning av organisk materiale som tilføres vannmassene fra fiskeoppdrett kan føre til oksygenmangel i fjordmiljøet. Utslipp av næringssalter forsterker dette, ved at biomasseproduksjonen i vannet gjødsles.

Endret miljøkvalitet i vannet kan ha stor effekt på biologisk mangfold. Men slike lokalt skadelige effekter gjør seg først gjeldende når lokalitetens bæreevne overskrides. For en del år siden var dette tilfelle for mange oppdrettsanlegg i Norge. I dag, derimot, ligger anleggene med få unntak på dype lokaliteter med god vannutskiftning, og problemet med overbelastning av fjordområder er minimalt. Dermed faller utslippene av organisk materiale og næringssalter fra fiskeoppdrett i hovedsak utenfor definisjonen av forurensning. Likevel, dersom framtidig vekst i produksjonen fører til mer intensiv bruk av fjordarealene bør man etablere et fast, obligatorisk system som sikrer at produksjonen er tilpasset bæreevnen.

Nye arter gir ny trøbbel
Selv om bruken av antibakterielle legemidler i lakseoppdrett nærmest er eliminert, er det grunn til å opprettholde fokus på denne problematikken. Oppdrett av torsk antas å vokse raskt i årene som kommer, og med nye arter vil man også få nye sykdomsproblemer. Siden torsken tilbringer hele livssyklusen i saltvann, vil man ikke ha naturlige barrierer mot smitte mellom generasjoner av fisk, slik man har for laks. Reduksjonen av antibiotikaforbruket i lakseoppdrett skyldes i stor grad bruken av gode vaksiner. Utviklingen av slike vaksiner er svært ressurskrevende, og tar lang tid. Dette gir i seg selv grunnlag for å “skynde seg langsomt” i satsingen på torskeoppdrett. I tillegg vet man lite om hvilke konsekvenser rømning vil ha på de lokale torskebestandene. Det man vet, er at torsken har en atferd som vil gjøre omfanget av rømning stort.