Havets pH-verdier går nedover. Denne forsuringen skyldes i hovedsak forbrenning av fossil energi. Siden den industrielle revolusjon har det vært en kraftig økning i atmosfærisk CO₂ som følge av menneskelig aktivitet. Havforsuring er ikke en bivirkning av klimaendringer, men et direkte resultat av CO₂-utslippene.

Forsuring gjør det vanskeligere for marine organismer for å bygge skjeletter og skall av kalsium karbonat. CO₂ er en syre når det løses i vann, og det øverste vannlaget i alle verdens hav er i ferd med å bli surere. Omtrent en tredel av de menneskeskapte CO₂-utslippene antas å absorberes av verdens havoverflater. Når pH-verdien synker, går kalk i oppløsning. Dette medfører store forandringer i det marine økosystemet. Økt forsuring i havet kan gi alvorlige økologiske konsekvenser for marine arter. Spesielt rammer dette marine organismer som utvikler kalkskall eller – skall fra plankton, bløtdyr, pigghuder og koraller. Mer tilpassede arter vil overta og konkurrere ut de sårbare.

Dette vil skape ubalanse i økosystemet og bidra til en enda større reduksjon av de sårbare artene. Siden tiden før industrialderen har den gjennomsnittlige pH-verdien gått ned fra 8,21 til 8,1. Hvis nåværende CO₂-utslippstrendene fortsetter og CO₂-konstrasjonen i atmosfæren når 800 ppmv (parts per million volume) i året 2100 – noe som vil være like over en dobling fra dagens nivå –  vil denne pH-verdien synke ytterligere med 0,3 – 0,4.

Utviklingen skjer raskere i arktiske strøk enn noe annet sted i verden. Kaldt vann trekker til seg mer CO₂ enn varmt vann. Derfor blir vannet surere i arktiske områder. Dette kan gi dramatiske økologiske konsekvenser for disse viktige marine områdene i tillegg til vår egen kyst.

Havforsuring er et mye større problem enn antatt

Havforsuring er et globalt problem som krever globale løsninger, avtaler og handlinger. Den eneste måten å redusere den globale havforsuringen på, er å kutte CO₂-utslipp. Det er mangel på forståelse og kunnskap hos politikere og det har vært ulike oppfatninger av risiko blant forskere som har bidratt til at lite har blitt gjort. Men det burde ikke være noen tvil lenger. Stadig nye alarmerende dokumentasjoner blir publisert og situasjonen er mye verre enn hva forskerne hadde forutsatt. Over halvparten av korallene på Great Barrier Reef har blitt borte på 27 år, planteplanktonet diatomer i Sør-Kina-havet er redusert med 40 prosent, og opptil 80 prosent dødelighet av østerslarver hos østersklekkeriene på USAs nordvestkyst er registrert. I våre egne farvann er det nå dokumentert økte karbonkonsentrasjoner.  Hvor store ødeleggelser denne økningen har, er ikke dokumentert, men det er god grunn til å være bekymret. Vi begynner å se drastiske resultater av vår generasjons CO₂-utslipp.

Store økonomiske konsekvenser for fiskeri og oppdrett

Det er ikke bare det marine økosystemer og det biologiske mangfoldet som er i faresonen, men også næringsgrunnlaget for mange nasjoner. Uten å løse problemet nå, vil neste generasjon oppleve en betraktelig nedgang av disse ressursene. Norge har en ambisjon om å bli den største fiskematprodusenten i verden, men livsvilkårene til organismene vi vil lage kan bli redusert på grunn av forsuring. Det kan bli milliardtap for fiskematnæringen. Har vi råd til å la vær å handle?

Hva kan gjøres for å redusere forsuring i havet? Det viktigste tiltaket er rett og slett en massiv reduksjon i CO₂-utslipp. Da må vi få til en storstilt overgang fra fossil til fornybar energi, bruke energien mer effektivt, og lykkes med satsingen på CO2-fangst og -lagring.

En annen løsning som også kan brukes, er revegetering og storkultivering av tang, tare og ålegress. Storskaladyrking av makroalger kan bidra til å redusere forsuringen i havet, som igjen vil lette livsvilkårene for  kalkbyggende marine organismer.

Det er fint og nødvendig med mer midler til forskning, det avgjørende er direkte handling – og det er først og fremst å kutte CO₂ utslipp.