Fiskeribladet skrev fredag 16. november om den avsluttende debatten på KlimaMarin-konferansen i Trondheim. Der utfordret jeg Sjømat Norge, Sjømatbedriftene, Norsk Industri og Norges Fiskarlag på hvilke mål de setter seg og hvordan de skal ta bransjens klimaavtrykk til null i 2050.

Svarene deres er sjokkerende og viser en oppsiktsvekkende mangel på ambisjon og innsikt i hvilken utfordring de selv står overfor.

Stor risiko

Sjømatnæringen er kanskje den bransjen i Norge som er aller mest avhengig av et stabilt klima. De lever bokstavelig talt av produktive norske havområder. I Norge har forholdene lenge vært ekstremt gode for fiskeri og havbruk. Dette kan fort endre seg med global oppvarming ettersom havtemperaturen og havforsuring øker; fiskebestander flytter seg eller forsvinner, fremmede arter rykker inn og nye sykdommer dukker opp med varmere vann. Det innebærer stor risiko for sjømatnæringen.

Anders Karlsson-Drangsholt Photo:

Det gjør vondt når noen pirker i livsløgnen din. Sjømatnæringen har lenge profilert seg som klimavennlig, men en nærmere kikk på tallene viser at den på ingen måte er noen lysende ledestjerne på klimaavtrykk. Av kjøtt og fisk har sild og makrell lavest klimafotavtrykk på grunn av lavt drivstofforbruk i fisket, mens oppdrettslaksen og torsken er på nivå med kylling hvis vi ikke tar med transport.

Det er derimot ingen som flyr kylling til Kina i store kvanta. Flyfrakt av laks til Asia og Amerika gir like store klimautslipp som all norsk innenriks luftfart til sammen. Dette prater ikke bransjen om, de aksepterer det bare som en nødvendighet. Det viser med all tydelighet at de ikke har tatt innover seg hvilken verden vi lever i og hvilke utfordringer vi har.

Planen som mangler

I stedet viser bransjen fram et bilde av seg selv som produsent av klimavennlig mat. Realiteten er at de er omtrent jevngode med mye annet. I tillegg viser de at de ikke skjønner hovedpoenget: Det spiller liten rolle hvor mye de slipper ut sammenlignet med annen mat i dag, det er hvordan de skal komme seg til null som er viktig.

Forskjellen i negative konsekvenser mellom global oppvarming på 1,5 og 2 grader er stor. Dersom vi skal nå målet om å holde global oppvarming til 1,5 grader må utslippene halveres innen 2030 og være null i 2050. I tillegg er det viktig å huske på at dette ikke er mål, det er grenser. Klarer vi å kutte mer vil det gi store fordeler. Det blir utfordrende å få til de utslippskuttene som skal til for å unngå klimakatastrofe. Det blir utfordrende for alle næringer i alle land på hele kloden.

Ambisjoner og visjoner egner seg best til å motivere og sette retning. Næringslivet vet godt at en utfordrende oppgave også krever en plan og et budsjett. Dersom sjømatnæringa skal lykkes med å nå nullutslipp i 2050 trenger de nettopp dette.

De må ha en plan for når, hvordan og med hvilken teknologi utslippskuttene skal komme. Sjømatnæringa trenger sitt eget karbonbudsjett! Det vil tvinge sjømatnæringa til å realitetsorientere seg. Da kan de synliggjøre lavt hengende frukter for utslippskutt i bransjen, hvilke utslippskutt som ligger noe fram i tid og hvilke utslipp som må tas mot midten av århundret. Det vil også gi bransjen innsikt i hvilke virkemidler de har behov for, og ikke minst må akseptere, for at de skal klare overgangen fra fossil til fornybar energi i alle ledd.

Debatten tidligere denne uka viser at sjømatnæringa ikke har tatt innover seg klimakatastrofen og utfordringen det innebærer for oss alle å forhindre den. De har ikke forstått hvilke katastrofale konsekvenser global oppvarming kan få for oss alle og dem selv. Det skremmer meg.

Denne kronikken ble første gang publisert av Fiskeribladet 19.11.2018.