Nyheter

Brev til Riksrevisjonen om Forurensningstilsynets sviktende tilsyn og tiltak i forhold til å redusere/stanse kvikksølvutslipp

Publiseringsdato: 9. august, 1999

Riksrevisjonen
Pilestredet 42
Postboks 8130 Dep
0032 Oslo

Oslo, 09. august 1999

Forurensningstilsynets sviktende tilsyn og tiltak i forhold til å redusere/stanse kvikksølvutslipp

Bellona anmoder Riksrevisjonen om å gå grundig gjennom Statens forurensningstilsyns (SFT) arbeid i forhold til kvikksølvutslipp i Norge, for å sikre at håndteringen av kjemikalier i framtida er basert på de krav som er satt i forurensningsloven og de internasjonale avtaler Norge har forpliktet seg til. På tross av at både Storting og de siste regjeringene gjentatte ganger har utpekt kvikksølv som en av de høyest prioriterte miljøgiftene i Norge, har SFT stilltiende godtatt industriutslipp fra mangansmelteverkene på flere hundre kilogram årlig.Etter at Bellona fikk satt fokus på de ulovlige utslippene av kvikksølv fra Eramets mangansmelteverk i Sauda og Porsgrunn, samt de såkalte lovlige utslippene ved Øye Smelteverk, har vi gått gjennom saksmappene i SFT for å få avdekket hvilke krav som har blitt stilt norske bedrifter i forhold til kvikksølvutslipp. Denne gjennomgangen avdekker flere kritikkverdige forhold ved tilsynets håndtering av egne konsesjoner og ulovlige utslipp. Nedenfor tillater vi oss å trekke fram enkelte av disse forholdene, men dette er på langt nær noen fullstendig oversikt over SFTs håndtering av kvikksølvutslipp.

Beregninger viktigere enn utslippsreduksjoner
Mye tyder på at SFT har vært mer opptatt av å kunne rapportere om prosentvise utslippsreduksjoner internasjonalt enn å arbeide for å få ned utslippene av miljøgiften kvikksølv. Dette er gjort ved å få fram korrigerte (og høyere) utslippstall for Haagdeklarasjonens utgangsår 1985[*].

Korrespondanse mellom Tinfos Jernverk, daværende Elkem Mangan PEA og Elkem Sauda (fra 01.07.99 overtatt av Eramet) og SFT, viser at SFT allerede i 1993 er oppmerksom på kvikksølvutslipp fra mangansmelteverk i Norge, grunnet kvikksølv i malmråvaren. Kvikksølvinnholdet varierer med malmtype, og kartlegginger viser at utslippene fra Tinfos Jernverk er betydelig høyere enn utslippene fra Elkems to verk. Etter dette starter SFT arbeidet med å endre Tinfos´ konsesjon. SFTs reaksjon på brev fra Elkem av 24.08.94 (SFTs arkivkode 94/405-34) om beregnede utslipp på ca. 5 kg årlig, er «Idet vi (SFT, vår anmerkning) ønsker å vite hvilke mengder kvikksølv det var i utslippene i 1985 som benyttes som referanseår, ber vi Elkem å foreta en vurdering av utslippene på den tiden» (sitat fra SFTs brev 05.12.94, arkivkode 94/405-45). Elkem besvarer SFTs brev den 22.03.95, der de beregner luftutslippene fra de to verkene til å være henholdsvis ca. 130 og 260 kg i 1985, i tillegg til vannutslipp på til sammen 22 kg og kvikksølv i deponi på til sammen 70 kg. Videre skriver de at utslippene har pågått fram til 1992, da de gikk over til en malmtype med betydelig lavere kvikksølvinnhold. Bellona finner det særdeles kritikkverdig at SFT fokuserer på størrelsen på de historiske utslippene for å kunne rapportere internasjonalt, framfor å gjøre bruk av de fullmakter de er gitt etter forurensningsloven for å stanse ulovlig forurensning.

SFTs håndheving av forurensningsloven
På tross av at daværende eier Elkem (Sauda og Porsgrunn) i 1994 redegjør for kvikksølvutslipp til luft på mellom 5 og 6 kg, opplyser ikke SFT om at slike utslipp i henhold til forurensningslovens § 7 er ulovlig med mindre særskilt tillatelse etter § 11 foreligger. Når bedriften i Porsgrunn i egenrapporteringen for 1998 rapporterer om utslipp på 17,6 kg kvikksølv, kommer det heller ingen reaksjoner på ulovligheten i dette utslippet fra SFT. SFT reagerer først når Eramet i brev av 07.07.99 kommer med prognoser for høyere kvikksølvutslipp grunnet endring av malmsammensetningen, ved å sette en frist for å søke om utslippstillatelse. Etter forurensningsloven § 7 er utslipp av kvikksølv forbudt med mindre det foreligger særskilt tillatelse fra forurensningsmyndighetene etter § 11. SFT har dermed ingen mulighet til å sette en frist for konsesjonssøknad slik det gjøres i brev av 16.06.99 (SFTs arkivkode 98/3825-22) uten at de samtidig gjør det klart at utslippene er ulovlige og må opphøre så lenge konsesjon ikke foreligger. Bellona anser dette som en stilltiende aksept for utslipp av en av de høyest prioriterte miljøgiftene. Inger Glad Stokland, ekspedisjonssjef i Miljøverndepartementet uttaler i brev til Bellona av 27. mars 1998 : «Forurensningslovens konsesjonssystem bør ikke benyttes til å lovliggjøre følgen av en tidligere ulovlig forurensende aktivitet.» Bellona mener at det er nettopp dette SFT gjør i denne saken.

Vi finner det også underlig at SFT ikke ser på de to øvrige mangansmelteverkene, og spør seg selv hvorfor ett skal kunne slippe ut 100 kg kvikksølv til luft pr år, mens de to andre i teorien ikke slipper ut noe. Samtidig som SFT vurdere utslippstillatelsen til Tinfos Jernverk, blir utslippstillatelsen til Borregaards klorfabrikk trukket tilbake grunnet mindre mengder kvikksølv enn de 100 kg som slippes ut i Kvinesdal. Vi lurer på hvilken miljøfaglige begrunnelse som ligger bak disse vedtakene og på for hvorfor utslipp på 100 kg kvikksølv er akseptabelt i Kvinesdal, mens mindre utslipp av kvikksølv i Sarpsborg er uakseptabelt. Vi vet at luftutslipp av kvikksølv spres i atmosfæren, og har en tendens til å følge luftstrømninger til kjøligere klima, og at de dermed har helt marginal lokal betydning. Dette gjelder ikke utslipp til vann eller i deponi.

Miljøvernmyndighetene oppfølging av internasjonale forpliktelser og stortingsvedtak
Bellona synes også det er meget spesielt at SFT gir Tinfos Jernverk utslippstillatelse på 100 kg kvikksølv i året (1996), året etter at Norge har vært pådriver, fått gjennomslag for og undertegnet den femte Nordsjødeklarasjon (Esbjergdeklarasjonen) med mål om å stanse utslipp av miljøgifter innen en generasjon, for å oppnå konsentrasjoner lik naturlig bakgrunnsnivå. I gjentatte meldinger til Stortinget opplyses det om at man har fått bukt med de store industriutslippene, nå er det diffuse utslipp fra produkter som skal reduseres. Slik er det altså ikke for kvikksølv.

I konvensjonen om langtransporterte luftforurensninger (LRTAP) – Aarhus protokollen 1998, er kvikksølv sammen med bly og kadmium de tre høyest prioriterte metallene. I protokollen tas det sikte på å redusere utslippene av kvikksølv til under 1990 nivå (eller til et alternativt år mellom 1985 og 1995). Videre tas det sikte på å kutte utslipp fra industrielle kilder og det forutsettes at den beste tilgjengelige teknologien benyttes (det såkalte BAT prinsippet). Til tross for at det finnes tilgjengelig renseteknologi for utslipp av kvikksølv til luft har ikke SFT pålagt bedriften å ta dette i bruk.

Anmodning om å vurdere SFTs evne til å håndtere pålagte plikter etter forurensningsloven
Bellona vil med dette anmode Riksrevisjonen om å gå grundig gjennom SFTs praktisering av forurensningslovens konsesjonssystem, SFTs håndtering av egenmeldinger om utslipp utover konsesjonen, samt SFTs manglende oppfølging av internasjonale avtaler som Norge har forpliktet seg til. Etter Bellonas vurdering er de forhold som er beskrevet ovenfor et grovt mislighold av de oppgaver og plikter som er pålagt forurensningsmyndighetene, jf. § 48 i forurensningsloven. Vi ber også om at Riksrevisjonen ser på hvordan såvel nasjonale som internasjonale reduksjonsmål bør følges opp.

Med vennlig hilsen
Alvhild Hedstein e.f.
nasjonal fagkoordinatorChristine M. Karlsen
juridisk rådgiver >

Fotnote

[*] Gjennom den tredje Nordsjødeklarasjonen, den såkalte Haagdeklarasjonen, har Norge underskrevet en villighetserklæring som blant annet innebærer å reduserer utslippene av kvikksølv til vann med 50% fra 1985 til 1995.