Bellona påklager utslippsvedtak for Miljøverndepartementet

SFT ga 30 august 1999 Eramet midlertidig tillatelse til kvikksølvutslipp på 1,25 kg/mnd i Porsgrunn. Samtidig ble det gitt midlertidig tillatelse til utslipp av 6 kg/mnd i Sauda frem til 1 november 1999 og 3 kg/mnd deretter.

For høye utslippsgrenser
Bellona mener utslippsgrensene er satt for høyt. Elkem, som eide de to smelteverkene frem til 1 juli 1999, hadde i perioden 1993-99 et årlig utslipp på 5-6 kg ved hvert av verkene. Årsaken til de økte utslippene etter Eramets overtagelse av verkene, er at Eramet ønsker å bruke malm fra sin egen gruve. Denne malmen – Comilog-malm – har et vesentlig høyere kvikksølvinnhold enn den malmen Elkem benyttet.

Eramet opplyser i søknaden at "basis for Eramets kjøp av Elkems verk var å kunne bruke egen rik malm fra gruve i Gabon; Comilogmalm". Eramet forutsatte altså ved kjøpet av verkene at kvikksølvutslippene kunne mangedobles. Bedriften undersøkte imidlertid ikke om dette var lovlig etter norske regler, og tok dermed en risiko. Først da investeringen var foretatt og Eramet hadde overtatt driften av verkene, ble det søkt om tillatelse til utslippene. I søknaden truer Eramet med å legge ned driften i Sauda dersom tillatelse ikke blir gitt. "Alternativet vil her være å stanse driften, med de følger dette vil få", heter det i søknaden. Den risikoen Eramet tok ved ikke å skaffe de nødvendige tillatelser før oppkjøpet, forsøker nå bedriften å lempe over på lokalsamfunnet i Sauda ved å spille på frykt for at arbeidsplasser kan gå tapt. Hittil har denne strategien vært vellykket. SFT skriver i sin begrunnelse for å tillate økte utslipp at det "er gitt innspill om hensynet til lokalsamfunnet Sauda og at avslag på søknaden kan få store konsekvenser for bedriften og Sauda samfunnet. Disse forholdene anser SFT som sentrale forhold i en avgjørelse om hvilke grenser som skal fastsettes".

Bellona mener det er svært uheldig at SFT gir etter for slikt press. Eramet kunne enkelt ha søkt om utslippstillatelse før oppkjøpet. Dersom søknaden ikke hadde blitt innvilget, kunne man latt være å kjøpe verkene. Når SFT lar seg presse på denne måten, sendes det et signal til andre investorer om at det lønner seg å ta seg til rette på denne måten. Dette kan i lengden ha svært uheldige konsekvenser for Norge.

Bellona kan godta en midlertidig løsning der Eramet tillates samme utslippsmengde som den Elkem hadde fra 1993. Bellona har derfor bedt departementet omgjøre SFTs tillatelser, og vedta en årlig utslippsgrense på 5,5 kg for hvert av verkene. Vi har også bedt om at tillatelsene gis en tidsmessig begrensning på 8 måneder.

Eramet bør snarest mulig starte arbeidet med å få installert et renseanlegg. Erfaringene fra Øye Smelteverk viser at et slikt anlegg har god effekt. Inntil et renseanlegg er installert, må det kreves at Eramet benytter malm med lavt kvikksølvinnhold, slik som Elkem gjorde. Dersom Eramet må betale høyere pris for malm med lavt kvikksølvinnhold, må dette være bedriftens egen risiko.

Feil i saksbehandlingen
Bellona mener dessuten at de midlertidige tillatelsene er ugyldige som følge av feil i saksbehandlingen. Ifølge forskriften om saksbehandlingen i utslippssaker, skal søknaden sendes på høring med høringsfrist på minst fire uker. Fristen kan unntaksvis settes kortere dersom det haster med å treffe en avgjørelse. SFT satte fristen til en uke og begrunnet dette med at Eramets lager av malm med lavt kvikksølvinnhold var begrenset. Derfor hastet det med å få gitt tillatelse til økte utslipp.

Hastverket skyldes altså at Eramet ventet til råvaresituasjonen ble prekær før søknad ble sendt. Det er oppstått en situasjon som med rimelighet kunne forutses av bedriften, og som enkelt kunne vært unngått ved å sende søknaden tidligere. En slik situasjon kan ikke gi grunnlag for å fravike de vanlige saksbehandlingsregler. Det er rimelig at søker bærer risikoen for eget sommel, selv om dette innebærer at han må gjøre visse tilpasninger i påvente av at søknaden behandles. Dette vil også ha en viktig oppdragende effekt. Dersom hensynet til en søker som selv har plassert seg i en vanskelig situasjon settes foran hensynet til sakens opplysning, vil dette innebære at bedriftene ofte er tjent med å sende inn søknaden i siste liten.

Bellona mener det ikke var grunnlag for å fravike kravet til høringsfrist på minst fire uker. Den korte fristen kan ha medført at høringsinstansene ikke fikk tilstrekkelig tid til å utarbeide sine uttalelser. I så fall er tillatelsene ugyldige. Dermed må saken sendes tilbake til SFT for ny behandling hvis ikke departementet velger å avgjøre den.