SFT legitimerer miljøkriminalitet

I sin redegjørelse til miljøverndepartementet skriver SFT at "det må legges til grunn at bedriftene i utgangspunktet har tillatelse til de utslipp som følger av virksomheten" og at dette også gjelder utslipp som ikke er regulert i tillatelsens vilkårsdel. Men slike uspesifiserte utslipp må ikke overstige det nivået SFT la til grunn, den gangen de ga utslippstillatelse.

Dette er en tolkning av konsesjonssystemet og forurensningsloven i sin helhet som ikke bare strider mot sunn fornuft, men også mot lovens forarbeider og mot generelle juridiske prinsipper.

Hovedregelen om forurensning er nedfelt i forurensningslovens § 7. Etter denne bestemmelsen er all forurensning forbudt med mindre den er positivt unntatt. SFT kan gi slike unntak gjennom tillatelse til å slippe ut visse stoffer, da gjerne begrenset til en viss mengde. Hvert stoff som en bedrift ønsker å slippe ut må altså ha en egen utslippstillatelse og har ikke bedriften det, er utslippet ulovlig og straffbart.

Leser man forarbeidene til loven og ser på dens formål, vil man forstå at dette er den eneste mulige tolkningen. Lovteknisk er det også vanlig at man først setter opp et totalforbud for deretter å ramse opp unntakene fra forbudet. Den andre måten å bygge opp en lov på er å ta utgangspunkt i at alt er tillatt, dersom det ikke er unntatt i loven og dermed ulovlig.

Slik SFT tolker loven blir utgangspunktet for den snudd på hodet. SFTs praksis betyr at utslipp av alle stoffer som ikke er mengdebegrenset i tillatelsen, er tillatt. Dette kan ikke ha vært Stortingets mening da de vedtok loven.

I dette tilfellet påstår altså SFT at Eramets to smelteverk helt siden 75/76 har hatt tillatelse til å slippe ut kvikksølv. De presiserer ikke hvor mange kilo kvikksølv som omfattes i denne "tillatelsen", og bedriften selv har ikke vært klar over at den eksisterer. Da de to bedriftene i sin tid søkte om utslippstillatelse ble kvikksølv aldri nevnt. SFT kan derfor ikke ha hatt noen forutsetninger for stilltiende å akseptere slike utslipp, slik det blir sagt til miljøverndepartementet, jfr ovenfor.

Hvordan bedriftene skal forholde seg til SFT´s praksis virker uforståelig. Fordi brudd på forurensningsloven og tillatelser gitt i medhold av denne er straffbare, er det spesielt viktig at bedriftene på forhånd vet hvor grensen går mellom det tillatte og det ulovlige. Innen strafferetten er det et prinsipp at ingen kan straffes dersom man på forhånd ikke kan fastslå hva som er straffbart. Dersom SFT fortsetter sin praksis, vil resultatet til slutt være at brudd på forurensningsloven ikke vil kunne straffes i det hele tatt. Dette var neppe meningen da forurensningsloven i sin tid ble vedtatt bla med det formål å kunne straffe miljøkriminalitet. SFT viser i sin redegjørelse til miljøverndepartementet nok en gang at de legitimerer miljøkriminalitet.