Etter massivt påtrykk fra Bellona i 1999 ble samtlige manganverk pålagt ytterligere rensing av sine luftutslipp. Bakgrunnen for pålegget var særlig store utslipp av kvikksølv fra denne typen verk. Bransjen tok utfordringen, testet teknologi og kom frem til løsninger som virket godt på mange typer forurensning, blant annet støv. Det har kostet smelteverkene noen titalls millioner kroner å få til god rensing, men til gjengjeld er miljøet spart for mange hundre kilo kvikksølv og flere tonn støv.

Den nedlagte ferrokromprodusenten Elkem Rana søkte i sommer om tillatelse til å produsere ferromangan og silikomangan. Planen er at bedriften skal selges når utslippstillatelsen er i boks. Bedriften søkte om så høye utslippsgrenser at de slipper å installere den nye renseteknologien som finnes og som de andre verkene har måttet investere i. Til tross for Bellonas protester, har SFT nå gitt de den utslippstillatelsen de ba om, og vips så slipper de en investering på flere millioner.

Bellona har klaget på tillatelsen fordi vi mener den er i strid med IPPC-direktivets prinsipp om at det skal tas hensyn til den beste tilgjengelige teknologien når det gis utslippstillatelser. SFT har i denne saken ikke tatt hensyn til den enorme teknologiutviklingen som har skjedd innenfor denne bransjen de seneste år.

Bellona mener også at SFT bedriver usaklig forskjellsbehandling når de gir et verk fordeler på denne måten. Det finnes et ulovfestet forbud mot usaklig forskjellsbehandling i norsk forvaltningsrett. En slik forskjellsbehandling kan føre til at deler av utslippstillatelsen må kjennes ugyldig.