Det var flere ublide møter mellom lokalbefolkning og miljøvernere i Titania-saken, som tårnet seg opp i løpet av 1980-tallet. Gruvebedriften Titania slapp ut gruveslam i havet, først i Jøssingfjorden og senere, da fjorden var full, i Dyngadjupet utenfor. Miljøvernerne protesterte høylydt, og mente at gruveslammet måtte deponeres på land. De fikk støtte av fiskere som fant svart slam i fangsten sin. Slammet tettet gjellene til fisken og ødela for store områder med fiskeegg. Arbeiderne ved Titania var på sin side redde for at arbeidsplassene deres ville forsvinne hvis bedriften måtte bruke penger på et landdeponi.

Kampen mot Titania ble startet i Natur og Ungdom og tatt videre i Bellona. Det ble brukt enormt mye tid på å granske dokumenter, dra på befaring, informere og aksjonere. Første seier i saken kunne noteres i 1986, da en arbeidsgruppe oppnevnt av regjeringen gikk inn for deponering på land. I 1990 ble Titania pålagt å bygge et landdeponi og i 1994 ble deponiet tatt i bruk, slik at utslippene til havet tok endelig slutt.

– Vi mente saken var så åpenbar at vi måtte vinne den første sommeren, men fra vi startet tok det elleve år! Men så ble også Titania-saken vår første store industripolitiske sak. Den var veldig viktig, fordi vi fikk vist at det nyttet å slåss, forteller Frederic Hauge.

Om 10-15 år er landdeponiet fullt. Dagens direktør ved Titania, Øystein Rushfeldt, ønsker å samarbeide med Bellona for å finne gode framtidige deponier.
– Vi må finne en løsning med minst mulig miljøeffekter, og da bør vi spille på kompetansen i Bellona. Det gjelder å komme seg videre!

Artikkelen er hentet fra Bellonas 20-års magasin – "20 år i kamp for miljøet". Hele agasinet kan lastes ned ved å trykke på linken til høyre på siden.