– Det er håpløst å legge til grunn at industrien alene skal dekke disse kostnadene, sa Kjell Øhren fra NHO under Bellonas energiforum tirsdag. Øhrens budskap var at staten må inn med midler, men at næringslivet vil legge til rette for utslippsreduksjonene gjennom teknologiutvikling.

At industrien må gjøre sitt for å bidra til reduksjon av CO₂-utslippene, var det da også enighet om da et tyvetalls representanter for norsk industri og politikk deltok på Bellonas energiforum tirsdag 23. mars. Det gjenstår imidlertid å bli enig om hvilke tiltak man skal velge for å gjennomføre de nødvendige reduksjonene – og hvor mye av den potten industrien selv skal ta.

Klimafond

– Bellona er opptatt av det må etableres nullutslippsløsninger i alle sektorer – Norge skal være et nullutslippssamfunn innen 2040, understreket Marius Holm, nestleder i Bellona.

– For å komme dit mener vi det finnes flere gode virkemidler. Blant disse er å etablere et fond på 10 milliarder som skal gå til pilotanlegg og teknologiutvikling, doble forskningen på feltet og etablere flere prosjekter for fangst og lagring av CO₂. Industrien må forplikte seg til å redusere utslippene med 20 til 30 prosent og bli 20 prosent mer energieffektive.

Holm framhevet at et incitament for å få industrien med på dette, vil være langsiktige kraftprisavtaler med forutsigbare rammebetingelser for investeringer. Og at Norge må legge seg på linje med EU i forhold til kvotesystemet.

Viktigheten av å følge EUs lovgivning og implementere den i norsk klimapolitikk, var det flere foredragsholdere som tok til orde for – ikke minst for å sikre at man ikke priser seg ut av det europeiske markedet.

Starten eller slutten på norsk industri?

Tirsdagens forum var det fjerde i rekken av Klimakur-seminarer som Bellona arrangerer denne våren. Tema for tirsdagens samling, var: ”Klimakutt i industrien – starten eller slutten på det norske industrieventyret?”

– Svaret på det spørsmålet er ingen av delene. Industrien er alltid underveis, uansett utfordring, mente Thoralf Thorsen, bransjesjef i industripolitisk avdeling i Norsk Industri. Og han mener at norsk industri vil overleve: – Det er imidlertid usikkert om det blir på norsk jord.

Stort reduksjonspotensial

Norsk industri er energiintensiv, men bruker mye ren energi – altså vannkraftbasert elektrisitet.
De ulike foredragsholderne presenterte en rekke ulike virkemidler som kan bidra til den nødvendige reduksjonen av CO₂-utslippene i norsk, landbasert industri. Beregninger som Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif, tidligere SFT) har gjort til Klimakur 2020, viser at norsk landbasert industri har et årlig reduksjonspotensial på 4,35 millioner tonn CO₂-ekvivalenter innen 2020 – forutsatt at tiltakene iverksettes nå.

Avgifter, kvoter og innstramming gjennom forurensningsloven er alle virkemidler som kan bidra til en reduksjon av CO₂-utslippet. Men det tiltaket som trolig vil ha størst effekt, er å etablere et klimafond og avtaler mellom industri og myndigheter.

– Dersom hele den norske industrien samt petroleumssektoren blir med på et spleiselag i form av et fond, vil kostnaden per tonn CO₂ være på 115 kroner, fortalte Lars Petter Bingh fra Klif. Tanken er da at alle betaler det samme – og jo flere som er med på spleiselaget, desto lavere kostnad blir det for den enkelte.

Kapitalutfordringer

– Den store utfordringen i dag, er å skaffe til veie nok kapital for å iverksette alle de gode ideene som Norge har, påpekte Terje Lien Aasland fra Arbeiderpartiet og leder for Næringskomiteen på Stortinget. Om regjeringens arbeid sa han: – Gjennom Soria Moria II har regjeringen lagt til grunn at vi skal se på klimaavgifter og avtaler med industrien. I tillegg skal hele virkemiddelapparatet gjennomgås, slik at vi kan få fram bedre miljøteknologi og mer fokus på klimavennlige løsninger.