Bellona har i over 20 år arbeidet for å få slutt på forurensingen fra Kola gjennom dokumentasjon og dialog, og er glad for dette initiativet fra stortingspolitikerne.

– Alt som er med på holde trykket mot russiske myndigheter og Norilsk Nickel-konsernet oppe, er av det gode, sier Bellonas rådgiver i spørsmål om Russland og nordområdene, Larisa Bronder.

Langvarig kamp

Helt siden «Stopp dødskyene fra Sovjet»-aksjonen på slutten av 80-tallet, har utslippene fra nikkelverkene på Kola vært kilde til bekymring. I 1991 bevilget Norge 300 millioner kroner for å få fortgang i prosessen med installering av renseanlegg, men lite skjedde. Den norske regjering ga i 2001 russerne frist til 2010 med å bruke pengene til å installere renseanlegg i Nikel. Ingenting skjedde og i 2008 trakk russerne seg fra avtalen. Dermed ble pengene ble inndratt.

I 2010 publiserte Bellona rapporten Norilsk Nickel: The Soviet Legacy of Industrial Pollution, Rapporten er basert blant annet på tall fra Norsk Institutt for luftforskning (NILU). Tallene viser at utslippene er litt lavere enn før, men 100 000 tonn svoveldioksid slippes likevel ut årlig ved de to verkene på Kola, noe som er fem ganger mer enn Norges totale utslipp. Utslippene av tungmetaller har derimot økt de siste årene.

Utslippene flyttes til Nikel

Anlegget i Zapoljarnyj gjennomgår nå en modernisering med ny produksjonsteknikk, hvor et briketteringsanlegg er sentralt. Etter moderniseringen (som er planlagt ferdig sommeren 2012) vil utslipp av SO₂ reduseres betraktelig; til 1000 tonn per år. Det utgjør kun en 1/40 av dagens utslipp.  SO₂ skal fanges i briketter, og slippes dermed ikke ut i luften. Totalt på Kola vil utslippene etter dette bli redusert til anslagsvis 70 000 tonn SO₂ per år.

Det er imidlertid en stor hake ved tiltaket, for Norges del. En vesentlig del av utslippene vil nemlig flyttes fra Zapoljarnyj til Nikel og gjøre miljøsituasjonen i det norsk-russisk grenseområdet verre. For det er i anlegget i Nikel at brikettene fra Zapoljarnyj skal smeltes. Dermed vil det forventede resultatet være, når briketteringsanlegget er i full produksjon, en økning av SO₂ utslippene i Nikel med om lag 30% i forhold til i dag.

Det er særdeles dårlig nytt for Norge og Finnmark, for fabrikken i Nikel ligger bare sju kilometer fra grensen til Norge.

– Vesentlig forbedring av miljøsituasjonen i grenseområdet er umulig uten modernisering av smelteverket også i Nikel, understreker Larisa Bronder.

Renseteknologi for SO₂ er tilgjengelig og utprøvd, men fortsatt er ikke beslutning om implementering for fabrikken i Nikel tatt. Det vil også ta minst fem år fra byggestart til renseanlegget er i full drift, i følge Norilsk Nickel-selskapet.

Moderniseringsresultatet er tett knyttet til hva slags teknologi Norilsk Nikkel vil velge å implementere. Beslutning om dette skulle blitt tatt i slutten av 2011, men når Bellona tok kontakt med selskapet i april 2012, var fortsatt ingen beslutning tatt.

– Norilsk Nickel-konsernet er historisk velkjent for sin utsettelsesstrategi i slike spørsmål, sier Larisa Bronder.

Presset fortsetter

I forkant av kommune- og fylkestingsvalget i 2011 skrev Bellona, i samarbeid med Natur og Ungdom og Naturvernforbundet, et brev til alle fylkespolitikere i Finnmark, hvor vi utfordret dem til å si tydelig og klart fra hva de vil gjøre for å stoppe forurensningen.

Politikerne i Finnmark tok opp problemet med regjeringen etter å ha mottatt brevet, og regjeringen, v/Utenriksdepartementets statssekretær Ingrid Fiskaa, uttalte til NRK at en norsk-russisk arbeidsgruppe var nedsatt tidligere på året for å få ned svovelutslippet fra Nikkelverket ved norskegrensa.

Bellona ba om observatørstatus i den felles arbeidsgruppen, men norske myndigheter svarte våren 2011 at Bellonas deltagelse/observatørstatus er prematurt, fordi mandatet for gruppen ennå ikke er klart.

I 2012 arrangerte Bellona et seminar i Zapoljarni i samarbeid med Norilsk Nickel, i deres lokaler. Det var under dette seminaret at ble det klart at utslippene fra fabrikken i Zapoljarni vil gå vesentlig ned, mens utslippene i Nikel vil gå opp.

Penger og politikk

Norilsk Nikkels miljøpolitikk skyldes ikke bare selskapets manglende interesse i å investere i miljøteknologi. Det skyldes også russisk lovgivning og rettssystemet i Russland, forklarer Bronder:

– I Russland mangler det politisk vilje, økonomiske insentiver og investeringer i ny miljøvennlig teknologi for å redusere forurensningen. I dagens Russland finnes det en utbredt praksis i å innvilge midlertidige utslippstillatelser til industrien. Det er faktisk billigere for bedrifter å betale bøter for forurensing enn å investere i miljøteknologi.

– Forurensningsproblemet på Kola kan antagelig ikke løses nasjonalt, men bare gjennom forpliktende internasjonale avtaler. Slike avtaler er de viktigste instrumentene vi har for å begrense grenseoverskridende forurensing. Gøteborg Protocol er et godt eksempel på en slik avtale – som ikke er ratifisert av Russland.

Det enorme og rike Norilsk Nickel-selskapet har selvsagt en stor del av ansvaret selv i kraft av å være det selskapet som forurenser mest av alle i Arktis. Konsernet er verdens ledende produsent av nikkel og palladium, og verdens største produsent av platinium. Eier er Vladimir Potanin – han er milliardær og en av Russlands rikeste menn.

– Norilsk Nickel er et stort industriselskap som har innflytelse i de områdene hvor de driver næringsvirksomhet.  Bare i skatter og avgifter betalte Norilsk Nickel på Kolahalvøya ti milliarder rubler (ca. to milliarder norske kroner) til fylkesbudsjettet i Murmansk i 2011, sier Bronder.

Norilsk Nickel-konsernet hadde planer om å øke produksjonen ytterligere ved anleggene i Zapoljarni og Nikel, i takt med utvinning av nikkelholdig malm i Voronezh. Imidlertid tapte selskapet anbudet for gruvedrift i Voronezh, og dermed vil malmen derfra gå andre steder og produksjonen på Kola vil ikke øke som planlagt.

Statlig miljøkontroll

Norilsk Nickel inngikk i august 2010 en avtale med Rosprirodnadzor (Den statlige institusjon for tilsyn av naturresurser), etter at statsminister Putin besøkte byen Norilsk. Norilsk er en av verdens ti mest forurensede byer og det er nikkel-selskapets virksomhet som forurenser.

Siden 2011 har Public Council (det folkelige rådet i Rosprirodnadzor) gjennomført to høringer i Norilsk sammen med selskapet og hatt etterfølgende møter i Moskva, hvor Norilsk Nickels miljøinnsats har blitt diskutert.

På et av møtene, i Moskva 23 mai 2012, stilte Bellonas representant  et spørsmål om fremdriften i planleggingen av modernisering av smelteverket i Nikel. Svaret var at Rosprirodnadzors mandat kun gjelder byen Norilsk, ikke anleggene på Kolahalvøya.

– Vi i Bellona mener dette kan være en konkret inngang for norske myndigheter til å diskutere videre med de russiske myndighetene. Det må være mulig å få Rosprirodnadzor til å inngå lignende avtale for anleggene på Kola-halvøya.

– Det vil gi lokalbefolkningen mulighet til å delta på møter og få mer informasjon om miljøsituasjonen i sin egen region, påpeker Bronder.

Vellykkede PR-aksjoner

Kunnskap om forurensning fra Norilsk-Nikkel er lite kjent i Russland, på tross av at kunnskapen er svært høy i Norge. Kunnskap om forurensningen og helseskader i den russiske befolkningen i regionen var faktisk større på 1990-tallet enn de er i dag, viser undersøkelser.

Noe av forklaringen kan være at Norilsk Nickel-konsernet har gjort mye PR-arbeid i Russland for å svekke sitt rykte som ”miljøversting”.

– Dette har dessverre vært svært vellykket, selv om utslippene er omtrent uendrede, understreker Larisa Bronder.

Representantforslag om å kreve rensing

De fem stortingsrepresentantene som har fremmet forslaget, Jan-Henrik Fredriksen, Oskar J. Grimstad, Per-Willy Amundsen, Tone Liljeroth og Torgeir Trældal skal ha honnør for å rette oppmerksomheten mot forurensningen i nord.

Forslaget skal nå behandles i en fagkomite, før forslaget debatteres og ev. vedtas.