Oppklaring av Bellonas syn på gruvedrift

Titania Sokndal Gruvedrift har skapt miljøkamp i flere tiår. Titania i Sokndal ble tvunget til å lage landdeponi etter protester fra Bellona og Natur og Ungdom. Photo: Foto: Wikimedia Commons

Tirsdag 26. november kunne man lese at «Bellona støtter gruvedrift». Denne overskriften og utvalget av sitater i artikkelen er på ingen måte dekkende for Bellonas syn på gruvedrift. Mange har blitt overrasket. Vi ønsker med dette å utdype og nyansere vårt syn på mineralutvinning og behov for forvaltningsregime og hensyn til andre næringer.

Gruveindustrien baserer seg på utvinning av såkalt ikke fornybare ressurser på samme måte som petroleumsindustrien. En stor forskjell er det likevel: Mens olje og gass kan erstattes med fornybare ressurser, er vi i dag helt avhengige av mineraler som f.eks. jern, kobber, aluminium. Disse mineralene er i dag vanskelig å erstatte. Gruveindustri vil alltid være knyttet til skade på naturen i større eller mindre grad. Derfor må vi i noen tilfeller akseptere en grad av miljøbelastning ved å tillate gruvedrift. Det gjør det enda viktigere å diskutere forutsetningene og rammevilkårene til denne næringen før prosjekter blir igangsatt. Det er et stort konfliktpotensial knyttet til gruveindustri – både i forhold til lokalbefolkning, urbefolkning, miljøhensyn og primærnæringer som reindrift, fiske og oppdrett. Bellona anerkjenner samenes helt spesielle rettigheter i egne områder, og forutsetter at prinsippene i ILO-konvensjonen, som Norge var første land til å ratifisere, legges til grunn.

Når vi ser på skadevirkningene som gruveindustri i praksis har ført til opp gjennom tidene, er det ikke vanskelig å forstå at dette har utløst sterke protester og fortsatt fører til stor lokal motstand mange steder. Men samtidig som det er viktig å beskytte spesielt sårbare eller verdifulle områder mot gruvedrift hvor dette vil være uakseptabelt, er det også viktig å bidra til at gruveindustrien utvikler så miljøeffektive utvinningsmetoder som overhodet er mulig, og at disse metodene i praksis benyttes i de gruveprosjektene som man åpner opp for. Bellona har som et av sine hovedmål med sitt gruvearbeid å bidra til utvikling av teknologi og utvinningsmetoder som minimerer det negative fotavtrykket til mineralproduktene, og å få på plass politiske rammebetingelser og forvaltningsprinsipper som fører til at denne praksis kommer til anvendelse i størst mulig grad.

Bellona har jobbet med miljøkonsekvenser av gruveprosjekter siden -80 tallet. Blant mye annet har vi vunnet frem med landdeponi ved Titanias virksomhet i Sokndal. Sjødeponering truet blant annet gytefelt for sild og innebar uakseptable miljøkonsekvenser. Landdeponiløsningen er heller ikke uten miljøkonsekvenser og det er derfor viktig at smarte løsninger utvikles for å redusere miljøeffektene. Bellona har en pragmatisk og løsningsorientert tilnærming til all form for industriell virksomhet. Vi er dermed ikke prinsipielt mot gruvevirksomhet, bare de uakseptable konsekvensene.    

Bellonas visjon for mineralutvinning er at:

  • Avfall (gruveavgang) enten gjenfylles tilbake i gruvegangene/dagbruddet, eventuelt at man finner alternativ bruk av avgangsmassene.
  • Bruk av miljøskadelige kjemikalier skal reduseres til et minimum eller erstattes av giftfrie alternativer
  • Skade på vegetasjon og landskap repareres ved bruk av restaurerende økologi
  • Overgang til fornybar energi med minst mulige utslipp til luft og vann
  • Vannforbruket i størst mulig grad er innenfor naturens tålegrense og ikke medfører konsekvenser for økologien i området
  • Næringens virksomhet er basert på grundige utredninger og at alle berørte parter blir hørt i prosessen
  • Næringen er kunnskapsbasert og at myndigheter og næring satser på nødvendig forskning og utvikling slik at optimale løsninger blir valg.
  • Myndighetene legger til rette for ressurseffektiv bruk av mineraler slik at materialet kan gjenbrukes med gode pante og returordninger.
  • Myndigheter og næring har en offensiv strategi for «urban mining» slik at avfall blir ressurser.

Selv om det pågår spennende prosjekter innenfor disse satsningsområdene, er det åpenbart at det vil kreve større innsats for å innfri disse målene enn hva som så langt finner sted. Vi er helt avhengig av en levende gruveindustri med en offensiv holdning til disse målene for å få det til.

I tillegg trenger vi en helt annen forskningsinnsats og forpliktende deltagelse fra norske myndigheter enn vi så langt har sett. Bellona mener å se en positiv utvikling når det gjelder norske gruveselskaper holdning til miljøspørsmål, selv om det naturligvis er rom for svært betydelige forbedringer.

Restaurerende økologi er et av de mest løfterike verktøyene i arbeidet med å redusere skadevirkningene fra gruvevirksomhet og annen arealkrevende industri. Restaurende økologi er utviklingen av vitenskapelige metoder for mest mulig effektiv tilbakeføring av ødelagte naturområder til opprinnelig naturkvalitet. Viktige metoder for dette er landskapsforming, reparasjon av ødelagt jordsmonn og besåing og tilplanting med lokale plantearter.

I prinsippet er det mulig å reparere svært alvorlige naturskader langt mer fullstendig og på kortere tid enn hva naturen selv klarer. Det åpner for at fordrevet dyreliv kan vende tilbake langt tidligere. Men dette er en svært krevende oppgave som krever betydelig ekspertise og planlegging, ellers kan innsatsen fort føre til uønskede resultater. Foreløpig er dette fagfeltet kun i startgropen og det vil være nødvendig med betydelig forskningsinnsats, dersom det skal utvikles til et så viktig verktøy i kampen for å bevare jordens biologiske mangfold som det har potensial til å bli. I nordområdene, som Finnmark, har denne metoden større utfordringer som følge av skrint jordsmonn og barskt klima.

Bellona ønsker en bredere offentlig debatt om norsk gruvevirksomhet som favner mer enn bare hvorvidt man er for eller mot enkeltprosjekter eller sjødeponi. Hvordan kan vi i en verden med økende knapphet på mineralressurser skape kretsløpsordninger hvor avfallsråstoffer i stadig større grad erstatter jomfruelig malm i fremstillingen av mineralprodukter? Hvordan kan vi utnytte biproduktene og restmassene fra gruveindustrien så effektivt at avfallsmengdene reduseres til et nivå hvor deponeringsspørsmålet blir mindre viktig? Hvilken rolle bør gruveindustrien ha i et Norge som har lagt bak seg oljealderen? Dette er spørsmål som vi trenger bedre svar på enn noen av oss foreløpig sitter med. Vi trenger naturen og vi trenger mineralene og arealene trenges til reindrift, fiske, turisme, friluftsliv. Den debatten trenger konstruktive debattanter som tør å møte denne utfordringen med et åpent sinn.