Gruvedrift på havbunnen er redningen fra kinesisk verdensmonopol, sa statsministeren på One Ocean Week. I beste fall har han blitt lurt av selskaper med sugerøret på vei ned i statskassen. I verste fall farer han bevisst med løgn, skriver Martin Melvær, teamleder for materialer og industri i Bellona.

Denne kronikken av Bellonas Martin Sveinssønn Melvær er publisert på Altinget i dag.

Historien fra regjeringen er den samme, enten det er på industrikonferansen, i forbindelse med USA-samarbeid, en internasjonal kampanje mot Støre, pinlige utmerkelser på klimatoppmøtet eller hestehandel på Stortinget: Alternativet til havbunnsmineraler er total avhengighet av Kina, Russland og barnearbeid i Kongo.

Heldigvis fins det bedre løsninger.

Mineraler er avgjørende både for europeisk sikkerhet og grønn omstilling, og behovet er forventet å mangedobles det neste tiåret. Norge kan spille en nøkkelrolle, ikke gjennom gruvedrift på havbunnen, men gjennom gruvedrift på land. Her har vi forekomster og teknologi som kan løse mineralbehovet raskere, billigere og langt mer bærekraftig enn det som er tilfellet på havbunnen. Samtidig gjøres det store fremskritt innen resirkulering, noe som både vil redusere behovet for gruvedrift, og redusere konsekvensene av den – ved at gruveavfallet kan brukes til noe nyttig. Hvorfor velger regjeringen likevel konsekvent å fremme havbunnsmineraler? 

Full fart inn i det ukjente – med uante konsekvenser

Regjeringens åpning for gruvedrift på havbunnen ble hastet gjennom etter en prosess som høstet kraftig kritikk. Ressursestimatene, og dermed vurderingene av lønnsomhet, fikk slakt av statens fagmyndighet på mineraler og andre ledende eksperter. Miljødirektoratet slo på sin side fast at kunnskapsgrunnlaget var for dårlig til å forsvare en åpningsbeslutning. Internasjonalt prøvde man å få Norge til å besinne seg, og det kom advarsler både fra EU, ledende forskere og tidsskriftet Nature. Regjeringen lyttet ikke.

Hvorfor kunne man ikke vente med åpningen til i hvert fall én miljøfaglig instans mente det var forsvarlig? 

Mye tyder på at regjeringens hastverk kan skyldes håpet om å finne den nye oljen. Startup-selskapene som ønsker å starte gruvedrift på havbunnen, har sitt utspring nettopp i oljeindustrien, og de argumenterer som om havbunnsmineraler skulle kunne gi samme lønnsomhet. De må bare ha litt subsidier fra staten først. Men det er noe ganske annet å hente opp mineraler i lave konsentrasjoner på flere tusen meters dyp, enn olje og gass. Selv for gruver på land kan det i dag være krevende å få finansiert opp nye prosjekter, og der ligger mineralene gjerne helt i overflaten.

Det burde ikke være vanskelig for regjeringen å forstå at Norges muligheter for mineralutvinning er bedre på land enn på havbunnen. De har jo selv lansert en strategi for landmineraler med ambisjon om å utvikle verdens mest bærekraftige praksis. I Bellona var vi fornøyde, for dette er noe vi har anbefalt, men alt tyder dessverre på at strategien er lagt i skuffen. Tallenes tale er tydelig – i statsbudsjettet ga regjeringen seks ganger mer til kartlegging av havbunnen, enn det som ble gitt til å følge opp mineralstrategien med kartlegging på land.

Bellona samarbeider med norsk mineralindustri for å bidra til at Norge går foran og setter en grønnere standard for gruvedrift på land. Men det trengs drahjelp fra myndighetene. Og de er dessverre opptatt med et miljøfiendtlig røvertokt på havbunnen.