Nyheter

Ser ikke skogen for bare trær

Publiseringsdato: 23. november, 2000

Skrevet av: Alvhild Hedstein

Diskusjonene om i hvor stort omfang og på hvilken måte binding av CO2 i skog og landbruk mv skal settes inn i CO2-regnskapet (konkretisering av artikkel 3.4 i Kyoto-protokollen), er blitt et gedigent sidespor i klimaforhandlingene..

Norge spiller en aktiv rolle, og har markert avstand til land som Japan, USA og Canada som oppsummert ikke snakker om å gjøre noe reelt for klimaet, men å sette opp et regnestykket slik at verden skal tro at de gjør noe.


Deres forslag innebærer at de vil få enorme karbonkreditteringer som skal veie opp for økt energiforbruk basert på fossile energikilder som blant annet kull. Norges miljøvernminister Siri Bjerke har i løpet av uken blitt tydeligere på at slike regnestykker ikke skal inn i første forpliktelsesperiode, men arbeider for hvordan beregninger og rapporteringen av karbonbindingen skal være.


Avsnittene om skog i Kyotoprotokollen burde aldri ha vært der. Klimaproblemet dreier seg først og fremst om at fossilt karbon som gjennom millioner av år har blitt bundet i kull, olje og gass, på få tiår slippes ut i enorme mengder. I tillegg er det et problem at den naturlige karbonsyklusen absolutt ikke er i balanse, noe som først og fremst skyldes større avvirkning enn tilvekst i de globale skogene. Dette må man selvsagt også gjøre noe med, men å beregne opptak av CO2 i skog for å legitimere fortsatt økninger i fossile karbonutslipp, øker klimaproblemet. Og fokuset flyttes bort fra det å bli enige om løsninger og stimulere til nødvendig teknologiutvikling.