Effektive klimakvoter en myte

Professor Michael Hoel og forsker Bjart Holtsmark kritiserer Regjeringens forslag til kvotesystem for klimagasser i DN 19. november 2004. De mener systemtet er lite kostnadseffektivt. Det har forskerne rett i. Men økonomenes resept er feil, og deres råd til politikerne er, i likhet med rådene fra en rekke økonomiske fagmiljøer, basert på feil premisser. Økonomene svarer riktig, men de svarer på feil spørsmål.

Et bredt, sektornøytralt system med omsettbare utslippskvoter regnes av økonomer for å være et styringseffektivt og kostnadseffektivt virkemiddel i klimapolitikken. Logikken er enkel: Man utsteder et antall kvoter som i sum tilsvarer et gitt utslippsmål, i dette tilfelle Kyoto-forpliktelsen, og markedsmekanismene sørger for at de billigste tiltakene mot utslipp gjennomføres først.

Men hva skjer når det ”gitte” utslippsmålet ikke er gitt? Forpliktelsene i Kyoto-protokollen er kun et lite skritt på veien. I klimapolitikken står vi overfor et mål om å redusere de globale klimagassutslippene med 60 – 80 prosent i forhold til dagens nivå, og utslippsreduksjonene bør i følge klimaforskerne komme raskt dersom vi skal unngå dramatiske konsekvenser av menneskeskapte klimaendringer. Dette målet er slått fast i FNs klimakonvensjon, i EUs kvotedirektiv, og i Norges klimamelding, men er nærmest fraværende i norsk virkemiddeldiskusjon. Noen vil nok hevde at et kvotesystem er tilstrekkelig dynamisk, fordi den ”totale utslippskvoten” kan krympes etterhvert som strammere folkerettslige forpliktelser blir gjort gjeldende – og hele tiden frambringe de rimeligste tiltakene mot utslipp. En slik framgangsmåte vil dessverre neppe bringe oss i mål. For å redusere de globale utslippene av klimagasser tilstrekkelig, må vi ha en gjennomgripende endring i verdens energiforsyning. Forurensende energibærere som olje og gass må erstattes med elektrisitet, hydrogen og fjernvarme. Veien dit er lang. I følge det Internasjonale energibyrået IEA, vil forbruket av energi stige med 70 prosent de neste 30 årene, og 90 prosent av økningen vil komme i form av fossil energi. I dag står fornybare energikilder for under ti prosent av verdens energiforsyning.

Gir Hoel og Holtsmark sitt ideelle kvotesystem tilstrekkelige incentiver til en slik omlegging? Svaret er nei. Hvis vi antar en internasjonal kvotepris på 70-150 kroner per tonn CO2, vil bensin, diesel og gass fortsatt være overlegent konkurransedyktig på pris, sammenlignet med hydrogen, slik at kvotemarkedet ikke gir incentiver til etablering av ny infrastruktur for drivstoff og utskiftning av bilteknologi. Derimot vil kvoteprisen gi et incentiv til mer effektive motorer, og mer effektiv utnyttelse av fossil energi i kraftverk. Vel og bra. Men potensialet for effektivisering basert på eksisterende energibærere er fysisk begrenset. Når man nærmer seg 100 prosent energiutnyttelse, vil marginalkostnaden eskalere, mens utslippene fortsatt er betydelige. Etterhvert som marginalkostnaden ved nye tiltak stiger, vil sannsynligheten for internasjonal konsensus om strammere forpliktelser minske, fordi de økonomiske konsekvensene gjør tiltakene politisk og sosialt umulige.

Andre typer virkemidler som tvinger gjennom teknologiendring, vil ha en annen kostnadsutvikling. Hvis bilindustrien pålegges å selge minst 10 prosent nullutslippsbiler, vil kostnaden være høy i starten. Men tiltaket har potensiale til å bringe oss hele veien til mål. Krav om en andel nullutslippskjøretøy kan, i likhet med kvoter, strammes gradvis inn over tid. Men etterhvert som teknologien modnes og kommer ”over kneika”, vil kostnaden med å introdusere flere nullutslippsbiler falle, i motsetning til hva som er tilfelle med kvoter. Fallende marginalkostnad vil lette internasjonale forhandlingene om ytterligere forpliktelser. Vi kan tenke oss lignende virkemidler på alle sektorer. Gjennom forurensingsloven kan myndighetene stille krav om rensing av CO2 fra nye gasskraftverk. I kombinasjon med statlige investeringer i CO2-infrastruktur, kan slike krav utløse læringseffekter og kostnadsreduksjoner for fossil energi med nullutslipp.

Sto første gang på trykk i Dagens Næringsliv 28.11.04 som et tilsvar på et innlegg av Michael Hoel og Bjart Holtsmark.