Thorhild Widvey goes to Europe
Bellona Europa ble gledelig overrasket da vi leste pressemeldingen om at olje- og energiminister Thorhild Widvey skulle tale til Europaparlamentets Industri, energi- og forskningskomité, Itre, om oljeutvinning i nordområdene og norsk politikk i dette området. Selv om vår erfaring med norske politikere i Brussel er noe varierende – ikke alltid sterke i Shakespeares språk, ofte litt vaklende tone, noe traust i formen – så vi oppriktig fram til å høre Thorhild snakke om nordområdene. En høyrestatsråd fra Oslos beste vestkant, med mangeårig opphold på samme kant av London, og på et område hvor Norge er utpreget verdensleder – er det rart vi skrudde opp forventningsnivået?

Thorhild, hvor er du?
Bellona har jobbet mye med Europaparlamentet – det desidert mest åpne, transparente og oversiktlige beslutningsorganet i EU. Vi har holdt en rekke høringer med forskjellige partigrupper om bl.a. CO₂-lagring, oljevernberedskap i Barentshavet og Østersjøen og atomavfall i nordvest- Russland. Vi kjenner korridorene, møtelokalene, menneskene, ut- og inngangsdørene. Vi føler oss med andre ord rimelig sikre på vår egen orienteringsevne i Parlamentet, og ankom derfor klokken 11.55, fem minutter før pressemeldingen hadde fortalt at høringen i Itre skulle begynne. Men det ble bråstopp ved monitoren over pågående møter. Der var det ikke oppgitt noen Industri, energi- og forskningskomité-høring. Hm. Hvorfor ikke? Det stod da virkelig i departementets pressemelding at statsråden skulle holde innlegg i Itre-komitéen, – men i følge monitoren begynte ikke den før kl. 14.30. Da var det bare å ringe energiråden ved den norske EU-delegasjonen. Den alltid serviceinnstilte resepsjonisten satte oss raskt over til energirådens mobiltelefon: ”Hei, det er fra Bellona. Vi skulle gjerne vite hvor høringen i Itre-komtiéen finner sted?” ”Vel, øh, eh, – jeg kan ikke helt si hvor vi er.” ”Hva? Vet du ikke hvor du er? Er du i Spinnelli- eller Spaak-bygget. Og hvilken etasje?” ”Spinnelli. 1. etasje. Mer kan jeg ikke si”. Jaså, tenkte vi. Den norske statsråden er i Europaparlamentet – det eneste stedet i EU hvor møtene, referatene, og agendaene er hundre prosent tilgjengelige for allmennheten – og så forsøker hun å gjemme seg.

At man hjemme i gamlelandet er vant til å bli behandlet som suspekte spioner når man som miljøorganisasjon vil ha tak i et brev eller dokument – hvor så godt som alt unntatt julehilsener er stemplet ’unntatt fra offentligheten,’ og både Stortingets komité- og politiske gruppemøter er bevoktet som keiseren i den forbudte by, er en ting. Men å ta med denne lukkede dørs politikk til et Europa som er mer og mer opptatt av åpenhet, nærhet til folket, transparens og innsyn, nei det kunne vi bare ikke gå med på.

Fokusflytting
Med parlamentets eget regelverk i lomma og moderne demokratisk informasjonspolitikk i bakhånd, var det bare å ta et par telefoner til noen huissier-venner (fransk betegnelse på bl.a. koordinatorer for møterom i parlamentet ) og vips: Rom 1 E I Spi. Bellonas utsendte tok beina på nakken og åpnet fem på tolv døren til møterommet og stilte oss langs veggen ved siden av en tsjekkisk tv-fotograf. (… hm. Den tsjekkiske ordstyrerens eget lands media var nemlig allerede på plass). Dessverre kom vi for sent til å høre statsrådens innlegg. Derimot fikk vi med oss det kanskje aller viktigste; en spørsmål og svar runde. Og her hadde vi gjort hjemmeleksen vår. Etter Widveys markedsføring av uendelige petroleumsforekomster i det sårbare Barentshavet var det helt vesentlig for Bellona å få dialogen over i et annet spor, nemlig områdets miljøfølsomhet, og at CO₂ som trykkstøtte i eksisterende felt vil la Norge oppfylle sine Kyoto-forpliktelser.

Systemet fungerer!
Bellonas spørsmål var på forhånd sendt ut via sms til en håndfull sentrale politiske rådgivere i parlamentets sekretariat – de unge, lovende som ser ut som de konstant virrer rundt med en bunke endringsforslag og stemmelister under armen, de som samler opp argumenter og innspill til sine sjefer – de som gjør fotarbeidet slik at parlamentarikerne kan presentere flotte formuleringer som gir inntrykk at de er suget av eget bryst.

Etter at Widvey hadde fått flere spørsmål om Norges forhold til Opec, vår utestengelse fra EUs Russlands-avtale og oljevaluta i dollar eller euro og hvilken påvirkning disse har på kronekursen, kom endelig turen til oss. Den tsjekkiske møtelederen, Itres viseformann Moloslav Ransdorf fra Den europeiske venstrefløys fellesgruppe og De nordiske grønne, var godt briefet og formulerte seg elegant på stødig og god engelsk: ”Tell me Mrs. Minister, considering the uniqueness of the Barents Sea, what are you doing to protect the fragile environment in this region? How can you ensure that the environment is not put at risk in the midst of heavy oil drilling?”

Akkurat da var det flott å være Bellonist i Brussel, blodet strømmet rundt i kroppen vår. – Å så jævli’ bra. Tenk! Det funker. Systemet funker! Ni års tilstedeværelse med kontinuerlig pleiing av kontakter, nettverk, forståelse av rutinene, mekanismene og politikken har gitt resultater og gjort oss i stand til å få det rette spørsmålet stilt til den rette personen.

Full stopp
Statsrådens svar fikk oss imidlertid ned på bakken igjen: ”We have the strongest environmental standards in the whole world. We want to make sure the Russians apply the new technology such as from the Snøhvit field.” Full stopp. Vel, det var vel ikke så mye annet å vente fra en statsråd som nettopp hadde lagt frem den største anbudsrunden i Norsk oljehistorie. Ingen anerkjennelse av at spørsmålet var interessant. Ingen referanse til den nasjonale debatten omkring oljeboring i Barentshavet. Det var som å høre en tiendeklassing til muntlig eksamen der eleven ikke hadde lest boken spørsmålet er tatt fra, men kun pugget sammendraget. Like minimalistisk besvart ble spørsmålet fra komitéformannen om utsiktene for CO₂-håndtering – også som trykkgass: Prisen er ikke riktig og mer forskning må til, sa statsråden.

Men hvor ble det av mulighetene Thorhild? Hvor ble det av visjonen om at den norske sokkelen en dag vil ha kapasitet til å kjøpe CO₂ i hard cash og bidra til å styrke europeisk industris konkurranseevne foruten å møte egne Kyoto-forpliktelser? I salen satt et imponerende batteri av europaparlamentarikere som så med misunnelse på de fra toppen av kloden som ikke trenger å ta i samme tøffe tak som resten av Europa. ”Lucky people” ble det sukket etter at statsråden stolt kunne fortelle at Norge vil ha olje i 50 år til, og gass i ytterligere 50.

Dårlig oppmøte
Olje- og energiministerens noe tåkelagte visitt er ikke unik i Brussel. Bare to dager tidligere hadde UDs statssekretær Kim Traavik også trosset Parlamentets ånd og holdt en lukket lunch-høring. Her skulle kun nøkkelpersoner briefes om vår fortreffelige nordområdepolitikk. Tre parlamentsmedlemmer og én assistent, møtte opp. De andre rundt det lange bordet var enten fra den norske EU-delegasjonen eller statssekretærens eget departement. Ingen andre europeiske stakeholdere var invitert. Dermed ble det heller ingen debatt, ingen dialog, ingen kontakt. Bare lange og kompliserte Power Point-presentasjoner totalt blottet for politisk innhold. Her skulle det kun snakkes godtfolk i mellom.

Europainnflytelse lar seg ikke kjøpe av oljepenger
Er det noe vi i Bellona har lært ved vår årelange tilstedeværelse i Brussel er det at EU er ingen postkasse. Parlamentet er ikke ensbetydende med parlamentarikere. Det er det på tide at den norske regjeringen også lærer seg. EU består av omfattende prosesser og er en politisk arena. Det er ingen skoleklasse hvor man bare kan lekse opp om hvor flinke vi er. Derimot må man skape grobunn for tillit. Spre generøst om seg med kompetanse og innsikt basert på mottakerenes behov – og ikke ens egne. Man må skape rom for at andre aktører også kan komme frem i lyset, legge frem sine argumenter, lytte, skape dialog og bli kjent. Det er på den måten man sår omdømme og rykte som brobygger, premissleverandør og sakkyndig. Men da må man begynne i den riktige enden. Inkluderende og åpen. Generøs og utadvendt. Men den kompetansen lar seg nok dessverre ikke kjøpe – heller ikke av oljepenger.