Mindre ambisiøs avtale

frontpageingressimage_jens_og_gro_2_12des07-.jpg

De viktigste målene Norge har tatt med seg inn i klimaforhandlingene på Bali er en maksimal temperaturstigning på to grader, at utslippsveksten må stoppe i 2015 og at alle store utslippsland må med i en ny avtale.

– Vi er positive til en avtale, men det er usikkert om den blir like ambisiøs som Norge ønsket å få til, sier Jens Stoltenberg på en pressekonferanse på Bali.

– Nå haster det og det er dramatisk. Det er ikke bare varsellampene som blinker nå – alarmen har gått for lengst. Det er uakseptabelt at man sitter og flikker på denne prosessen, sa statsministeren.

To grader kan ryke

Tallfesting av ambisisjonsnivået for en ny avtale har vært kastet ut og inn av forhandlingene. EU og Norge støtter at rike land, eller Anneks 1-landene i Kyoto-avtalen, skal redusere sine utslipp med 25 til 40 prosent innen 2020.

Australia er blant landene som har gjort dette målet vanskelig, til tross for en mer klimavennlig nyvalgt statminister.

I går sa miljø- og utviklingsminister Erik Solheim at Norge fortsatt står fast på målet om maksimum to graders temperaturøkning, men at det kan bli vanskelig å få det gjennom.

– Vi kan havne i et dilemma der vi må vurdere dette, sa Solheim.

Rensing og skog

De to virkemidlene Norge legger størst vekt på i forhandlingene er CO2-håndtering og vern av regnskogen:

– Karbonfangst og regnskog er de tiltakene som virkelig kan monne. Hvis vi lykkes med å stanse avskogingen og får på plass karbonfangst, så har de to virkemidlene alene potensiale til å gjøre noe med opptil halvparten av utslippene i verden, sier Stoltenberg.

– Det er en meget riktig prioritering som vi er glad for. Det betyr at vi har felles agenda, sier Bellona-leder Frederic Hauge.

Gro valset inn

Midt under en pressekonferanse med journalister og NGO-er kom en smilende Gro Harlem Brundtland inn i rask gange og fikk plass ved Stoltenberg. Hun er for tiden klimarådgiver for FNs generalsekretær Ban Ki-moon.

Den tidligere statsministeren kommenterte villig da en utenlandsk journalist spurte hvor mye Norge var villig til å gi til u-landene i klimakampen. Konflikten mellom de rike landene som er skyld i klimaendringene og de fattige landene som opplever de verste konsekvensene er sentral på klimamøtet.

– De fleste u-land snakker om historie her, mens i-landene snakker om fremtiden, så det er et stor gap der. Dette understreker at flere må gjøre som Norge, som allerede betaler for seg, sa Brundtland.

Verken hun eller Stoltenberg ville imidlertid svare på hvor mye Norge kan bidra med til det såkalte tilpasningsfondet som skal etableres for fattige land.

Anne Karin Sæther