Verden trenger en klimakoalisjon

ingressimage_haugebondevik.JPG Photo: (Foto: Bo Mathisen)

Medlem av Club de Madrid, Kjell Magne Bondevik
Leder av Miljøstiftelsen Bellona, Frederic Hauge
Konsernsjef i Hafslund ASA, Christian Berg

Club de Madrid – organisasjonen for tidligere presidenter og statsministere, Miljøstiftelsen Bellona og energiselskapet Hafslund arrangerer denne uken den internasjonale klimakonferansen Climate Conference 08 (CC8).

Et viktig formål med konferansen er å gi innspill til de pågående klimaforhandlingene. Verdens regjeringer og deres byråkrater forsøker nå å meisle ut en ny klimaavtale til toppmøtet i København i desember 2009. Håpet er at drøyt 160 lands byråkrater kan få til hva de ikke fikk til i Kyoto i 1997 – en ambisiøs, verdensomspennende avtale.

Speiler ikke alvoret

På klimatoppmøtet på Bali før jul ble verdens land enige om et veikart for å komme frem til en ny avtale. De fleste ville forplikte seg minst mulig, og mange forsøkte å forhindre at man viste til de klare konklusjonene til FNs klimapanel.

Siden Bali-møtet har forhandlerne klart å bli enige om et arbeidsprogram for 2008. Men lite vitner om at klimautfordringens alvor har sørget for at forhandlingene er så progressive som de bør være.

Store ord

Vi risikerer å få en ”Kyoto 2” neste år i København: En avtale som gir inntrykk av utslippskutt, men som inneholder flere smutthull og ikke på langt nær møter utfordringene vi står overfor. For å ha en rimelig sjanse for å unngå en oppvarming på mer enn gjennomsnittlig to grader på kloden, må vi redusere utslippene med minst 85 prosent innen 2050.

For å forhindre at klimapolitikken bare blir store ord og lite handling må vi bygge allianser i hvert enkelt land som legger press på regjeringer om å påta seg ambisiøse forpliktelser. Dette presset må bli så stort at enkeltland om nødvendig er villige til å gjøre det alene – uten global enighet.

Lærepenger fra ozonkampen

Et av de alt for få glanseksemplene i internasjonal miljølov er Montreal-protokollen for å fase ut ozonnedbrytende gasser. Avtalen har ført til rask utfasing av disse gassene i i-land for de fleste typer bruk, og utfasingen er i full gang i u-land.

Bakgrunnen for Montreal-protokollen er ikke så ulik klimaproblematikken. På 70-tallet var det faktisk atskillig større uenighet om sammenhengen mellom klorfluorkarbongasser (KFK-gasser) i spraybokser og nedbrytning av ozonlaget, enn det i dag er om menneskeskapte klimaendringer.

Derfor var det først en liten gruppe likesinnede land, deriblant Norge, Sverige og USA, som uformelt ble enige om å forby KFK-gasser. Forbudet skapte innovasjon i kjemiindustrien, og nye, ozonvennlige gasser ble introdusert. Dermed kunne skeptiske land som Japan, Sovjetunionen og EU-landene overbevises om at det faktisk var mulig å fase ut KFK-gassene.

De delene av kjemiindustrien som hadde funnet opp de nye gassene så selvsagt store markedsmuligheter dersom KFK-gassene ble forbudt, og dermed vokste en sterk allianse mellom deler av næringslivet, miljøvernere, vitenskapsfolk og politikere fram.

Må snu samfunnet

bodytextimage_Berg.jpg Photo: (Foto: Bo Mathisen)

Klimautfordringen er av et helt annet omfang, og handler i stor grad om selve grunnlaget for utvikling. Menneskeheten har mangedoblet seg siden begynnelsen av den industrielle revolusjon, og vi lever i gjennomsnitt lengre og bedre enn noensinne. Dette har vært mulig takket være en enorm økning av energibruken.

Problemet er at 80 prosent av menneskenes energibruk er fossil og dermed skyldig i utslipp av klimagasser. Nå må vi i løpet av noen veldig få tiår snu hele energisystemet vårt rundt og lage et samfunn som i hovedsak er basert på fornybar energi. Dette må vi gjøre samtidig som vi innen 2050 blir tre milliarder flere mennesker, og samtidig som verdens fattige rettmessig øker sitt energiforbruk.

Eksempelets makt

Det vi trenger er intet mindre enn en stor og klimavennlig økonomisk og teknologisk omveltning. En slik klimarevolusjon kan ikke kun bygge på at de rike landene kjøper klimakvoter i fattige land. Vi kan ikke tro vi bare kan kjøpe oss en ren klimabevissthet gjennom slike kvoter. Vi må heller ta et ekstra ansvar for å gi verden klimavennlig teknologi.

Hvis u-land og voksende økonomier i Asia, Latin-Amerika og Afrika skal være med på internasjonale klimaforpliktelser, er de også nødt til å se at de rike landene klarer å redusere sine utslipp uten å redusere levestandarden sin.

Noen må gå foran

En klimakoalisjon av rike land må gå foran og vise vei, ganske enkelt fordi de har et moralsk ansvar: Hvis ikke de historisk store forurenserne rydder opp, hvorfor skal de de ferske og relativt små forurenserne gjøre noe? De rike landene må også vise at man kan leve godt med en lavkarbon-økonomi.

Norge peker seg ut som et av de rike landene som absolutt bør være med i en internasjonalt ledende klimakoalisjon. For det første har vi gjort oss rike på å forsyne verden med olje og gass, og for det andre har vi store muligheter til å bidra med gode løsninger.

Norge i 2050

Norge og andre land i klimakoalisjonen må sørge for en storstilt bruk av den klimateknologien som finnes i dag, og samtidig stadig utvikle ny og bedre teknologi som må tas i bruk i hele verden.

Temaet på konferansen CC8 er hvordan nettopp dette kan gjennomføres. Teknologi og finansiering er de sentrale områdene som skal drøftes av viktige representanter fra næringslivet, politikken, adademia og organisasjoner, fra både i-land og u-land. Vi håper at CC8 vil bli et konstruktivt og positivt bidrag i den internasjonale klimakampen.

For Norges del håper vi at alle små og store aktører i landet vil være med og ta sin del av ansvaret for den omveltningen som må komme. Vi må få på plass lover og regler som gjør det lønnsomt å være klimavennlig, og vi må gi våre klimaforhandlere mot til å påta seg ambisiøse forpliktelser.

Når vi kommer fram til 2050 bør Norge være nær ved å ha fjernet samtlige av sine klimagassutslipp. I 2050 bør vi kunne se tilbake og si at nordmenn var ansvarsfulle, og at Norge var med og gikk foran da det gjaldt som mest.

Denne kronikken ble publisert i Aftenposten onsdag 4. juni 2008.