I dag (lørdag 24.10.09) aksjoneres det over hele verden for å få verdens ledere til å innse alvoret i klimaendringene, og få på plass en klimaavtale som gjør at Stillehavsøyene kan ha hodet over vann, også i fremtiden.

Bellona har valgt den internasjonale aksjonsdagen for å slutte seg til www.350.org-kampanjen. Der er vi selskap med biskop Desmond Tutu, Sofiepris-vinner Sheila Watt-Cloutier og forfatter George Monbiot, i tillegg til hundrevis av bedrifter og organisasjoner og enkeltpersoner.

Bindende avtale

Sammen jobber vi for at verdens ledere skal lage en bindende avtale om å få atmosfærens CO₂-nivå ned til 350 ppm (parts per million).

Organisasjonen for små øystater (AOSIS) har gjort 350-målet til sin forhandlingsposisjon på klimatoppmøtet som begynner i København den 7. desember. Denne posisjonen er dyr og ambisiøs, men støttes av flere og flere.

Må innse alvoret

I dag er atmosfærens CO₂-innhold 385 ppm, og det er en svært ambisiøs avtale som må på plass dersom 350-målet skal kunne nås.

I forhandlingene så langt har utviklingsland og industriland kranglet om hvem som har skylda og om hvem som skal ta regninga. Samtidig har ambisjonsnivået blitt stadig nedjustert. Men Kyoto-protokollen utløper i 2012, og København-toppmøtet er den siste sjansen vi har for å få på plass en ny avtale. Det er derfor viktig at de som skal til København på vegne av norske myndigheter lytter til dagens aksjoner.

Katastrofale konsekvenser

Tallet 350 kommer fra den anerkjente amerikanske klimaforskeren James Hansen som jobber for NASA.

I fjor lanserte Hansen 350 ppm som en grense vi er nødt til å komme oss under, og skrev like greit i innledningen til sin rapport at dersom menneskeheten er interessert i å beholde en planet som ligner på den vi har i dag, så er vi nødt til å nå dette målet. Videre skriver han at dersom vi mislykkes vil vi kunne oppleve irreversible, katastrofale konsekvenser.

Store endringer

Det er mulig å nå 350-målet, men store og raske endringer må gjennomføres. Det handler om å bygge vindmøller og solcellepaneler istedenfor kullkraftverk. Det handler om å plante skoger istedenfor å hugge dem ned, og det handler om en langt mer effektiv bruk av den energien vi produserer og de ressursene vi har til rådighet.

Teknologiene og løsningene ligger klare, men klimaet redder ikke seg selv. Det må stor handlekraft til fra verdens ledere for å stoppe klimaendringene.

Mange løsninger

Dersom vi slutter å slippe ut CO₂ vil skogene og havene sakte, men sikkert, absorbere mer, og CO2-nivået vil synke ned til den kritiske 350 ppm-grensen. For å nå målet må vi fase ut all fossil energi som ikke har CO₂-håndteringsteknologi, gå over til fornybar energiproduksjon, og effektivisere energibruken.

Men for at det skal gå raskt nok mener Bellona at vi i tillegg  er nødt til å ta i bruk teknologier for fjerning av CO₂ fra atmosfæren.

Karbon negativ

Slike løsninger går under samlebetegnelsen Karbon negativ, og prinsippet er like enkelt som det kan vise seg å være livsviktig. Ved hjelp av CO₂-håndteringsteknologi kan vi fjerne den klimafarlige CO₂-en fra fossil forbrenning, og lagre den trygt i stabile geologiske formasjoner.

Men hva om vi også fjerner CO₂ fra forbrenning av biologisk materiale? Da vil vi i sum ha fjernet CO2 fra atmosfæren siden CO₂-en som slippes ut ved forbrenning av biomasse allerede er del av naturens kretsløp. Den beste biomassen kan vise seg å være alger, en av verdens raskest voksende organismer. Alger kan plantes i ørkener og andre områder hvor det ikke kan dyrkes mat, og konkurrerer dermed ikke med matproduksjon.

Allerede et faktum

Med unntak av noen grønne vintre og dårlige sommere har vi så langt merket lite til klimaendringene her i nord. Den luksusen er ikke alle forunt.

I fattige deler av verden er klimaendringene allerede et faktum, og urettferdig nok rammer de dem som ikke har bidratt til forurensingen i utgangspunktet og heller ikke har nok ressurser til å tilpasse seg. Presidenten i Tuvalu spurte tidligere i år om det var noen som hadde en øy til salgs fordi de 11.000 innbyggerne på stillehavsøya snart ikke har noe sted å bo lenger.

Dette er virkeligheten for beboerne på Stillehavsøyene. Det kan bli virkelighet for mange flere. Og jo lenger vi venter med å gjøre noe for å forhindre en slik utvikling, jo dyrere vil det bli.

Denne kronikken står også på trykk i VG 24.10.2009.