Nye klimarealiteter

ingressimage_bortenmoe.jpg Photo: (Foto: OED)

Rett før avspark på klimatoppmøtet i Durban hevdet olje- og energiminister Ola Borten Moe at nordmenn har en sterk bevissthet rundt klimaproblemet, men at det de siste par årene har skjedd en «realitetsorientering, i hvert fall i mitt hode».

Dette hadde overbevist statsråden om at mulighetene for å redusere katastrofale klimaendringer er minimale. Så fulgte en lekse vi er vant til å høre: At det derfor ikke er noen grunn til at Norge skal endre vår satsing på stadig økende petroleumseksport til det internasjonale markedet. Med andre ord: Vi skal fortsette som før.

Men verden er i endring, og ikke i den retningen Borten Moe ser ut til å tro. De nye klimarealitetene gir Norge muligheter. Mye tyder dessverre på at olje- og energiministeren ikke griper dem.

192 land kom under klimatoppmøtets siste natt frem til en erklært enighet om at klimakrisen er prekær, og at man skal forhandle frem en juridisk bindende avtale for utslippskutt i alle land innen 2015. CO2-prisene fikk en etterlengtet oppsving, og en rekke investeringer i klimateknologier ble sikret. Dette var EUs ufravikelige betingelse for å gå med på en fornyelse av Kyoto-avtalen med bindende, selvpålagte utslippskutt sammen med noen få andre land, herunder Norge. EU spilte høyt og vant. Med Connie Hedegaard i spissen var unionen en av de mest progressive drivkreftene for å få USA samt vekstlandene Kina og India til å vedgå at de må gjøre noe med egne utslipp.

Vedtaket ble sikret av kombinasjonen av løfter om teknologi- og økonomiske overføringer til klimarammede utviklingsland og EUs egne høye ambisjoner. Enhver som var inne på konferansesenteret i Durban noen dager tidligere, ville neppe våget å håpe på et slikt vedtak.

De som hevder at en avtale som skal tre i kraft fra 2020 kommer for sent, har ganske rett, men fatalisme stopper ikke den globale oppvarmingen. Utsiktene til en avtale sikrer utviklingen av klimateknologier som er sårt tiltrengte for å sette oss i stand til å bekjempe problemet på overtid. Norge, som er i en unik økonomisk posisjon, bør være vårt eget ansvar svært bevisst i forhold til å investere i klimaløsninger.

EU har uavhengig av vedtaket i Durban et imponerende ambisjonsnivå, som både EU-kritikere som Borten Moe og andre i regjeringen bør merke seg. Klimapolitikken der er i endring, og muligheter åpner seg for Norge.

15. desember lanserte Kommisjonen sitt energiveikart for 2050. Bellona-leder Frederic Hauge var eneste nordmann i den 15 personer store rådgivergruppen som ga innspill til Energikommissær Günther Oettingers arbeid med veikartet.  EU-kommisjonen viser her hvordan energisektoren i Europa må bidra for å oppnå EUs målsetning om 80-95 prosent utslippskutt innen 2050. Et minimum på 80 prosents kutt skal utføres innad i unionen. Signalet burde være tydelig nok til dem i Norge som nå ønsker å gå bort fra klimaforliket og ta en større andel av våre utslippskutt ute.

I årene som kommer vil EU-kommisjonen følge opp veikartet med lovforslag. Det EU vedtar, vil da i stor grad vil bli gjeldende for Norge gjennom EØS-avtalen. Et av de viktigste signalene å merke seg for Norges del er at all fossil energiproduksjon fra 2030 må utrustes med CO2-håndtering (CCS). Dette gjelder også for gass. For Norges del ville en tidlig demonstrasjon av CCS for gasskraft på Mongstad dermed ha kunnet sikre gode eksportmuligheter i tiårene fremover, men det er dessverre lite som tyder på at regjeringen fortsatt ser «månelandingen» som en prioritet.

I Durban ble CCS dessuten, etter et knapt tiår med tautrekking, anerkjent som klimateknologi i FNs grønne utviklingsmekanisme (CDM), noe som åpner ytterligere muligheter. Med det nylig presenterte atlaset for CO2-lagre i Nordsjøen kan CCS bli en inntektskilde for norsk næringsliv i et Europa som tar klimakrisen på alvor.

For Norge er et annet viktig moment i EUs veikart det klart understrekede behovet for lagringskapasitet for fornybar strøm, eksempelvis fra vindmølleparker til sjøs. En storstilt utbygging og integrering av Europas el-nett er en forutsetning. Der hans forgjenger satset på strømkabler til kontinentet og på fornybar balansekapasitet med norske vannmagasiner – å gjøre Norge til et «grønt batteri» – har Borten Moe gjort kuvending. Den fremstår som et slag i ansiktet på EUs, og spesielt Tysklands, klimasatsing.

Statsminister Stoltenberg og utenriksminister Støre reiste for et års tid siden rundt i EU og snakket varmt om denne satsningen. I lys av det som tidligere har blitt sagt fra regjeringshold er det pinlig å høre at Norges olje- og energidepartement nå setter fossil eksport foran muligheten til å bidra med et nøkkelelement i EUs utbygging av fornybar energi – som i veikartet kan utgjøre opptil 97 prosent av strømproduksjonen i 2050.

Det kan bli enda en tapt mulighet for Norge til å sikre bærekraftig næringsvirksomhet for fremtidige generasjoner

Jonas M. Helseth
Seniorrådgiver, Bellona Europa

Innlegget sto på trykk i Ny Tid 23. desember 2011

Jonas Helseth

Jonas@bellona.org