Vippepunkt i Arktis

ingressimage_iceland_blue_husavik_1245141_l.jpg Photo: (Foto: wili_hybrid / flickr)

Global oppvarming er menneskehetens største utfordring dette århundret, men oppvarmingen av Arktis er den fremste utfordringen de nærmeste tiåra. Det er mulig med tiltak mot arktisk oppvarming på både kort og lang sikt for å hindre irreversible klimaendringer. I engelske kullgruver ble det sendt inn kanarifugler for å teste nivået av farlige gasser.

Arktis spiller rollen som kanarifuglen i kullgruva når det gjelder global oppvarming. De siste 100 åra har oppvarmingen skjedd dobbelt så raskt i Arktis sammenliknet med resten av kloden. Havisen i Arktis smelter raskere enn ventet, og vi kan regne med at den første isfrie sommeren i Arktis kommer i løpet av et par tiår.

James Hansen holder foredrag om klimaendringer i Polyteknisk forening i kveld. Les mer om det her

Snø- og isdekket i Arktis virker som et speil som reflekterer det meste av solenergien tilbake til verdensrommet. Hvor store områder som er dekket av is og snø har derfor stor betydning både for temperaturene i Arktis og varmebalansen på den nordlige halvkule. Når snø og is smelter, vil åpent hav og barmark absorbere det meste av solenergien. Dette forsterker oppvarmingen og fører til ytterligere smelting. Denne tilbakekoblingsmekanismen gjør at prosessen blir selvforsterkende og kan gå svært raskt når den når visse grenseverdier eller vippepunkt. Metan fra havbunnen og permafrosten frigjøres når isen og tundraen smelter, og det kan også bidra til akselerert oppvarming. Og når havet stiger med noen titalls centimeter fordi innlandsisen på Grønland og de arktiske isbreene smelter, trues leveområdene for millioner av mennesker. Når vi tre møtes i Oslo i dag for å diskutere hvordan vi skal redusere risikoen for å nå et vippepunkt i den globale oppvarmingen har vi likevel et budskap om håp, ikke bare en advarsel.

Vi vil være veldig klare på ett punkt: Det er først og fremst global oppvarming som fører til oppvarming av Arktis. Reduksjon av CO{-2} og andre klimagasser med lang levetid i atmosfæren er det viktigste tiltaket for å redusere oppvarmingen av både arktiske strøk og verden for øvrig, noe vi alle tre jobber for å få til. Men selv om vi faser ut bruken av fossile brensler de neste par tiåra er ikke det nok til å redusere den globale oppvarmingen slik at vi bevarer Arktis slik vi kjenner det i dag. Det vil kreve tiltak som virker hurtigere. Å redusere utslippene av klimaskadelige forbindelser med kortere levetid kan være en slik mulighet. Nyere forskning har vist at utslipp av sot, bakkenært ozon og metan samlet kan ha hatt omtrent samme betydning for oppvarmingen av Arktis som CO{-2}. En reduksjon av sot, bakkenært ozon og metan kan få stor betydning på kort sikt, fordi disse forbindelsene bare har kort levetid i atmosfæren, fra noen dager til et tiår.

Innsats mot disse kortlevde klimapådriverne, spesielt sot og bakkenært ozon, kan også forsinke starten av vårsmeltingen i Arktis. Smeltingen har startet tidligere og tidligere for hvert år. Effekten av at snøen farges svart av sot og at ozon forårsaker smog har også betydning for vårsmeltingen, og reduserte utslipp vil ha en gunstig virkning. Det kan bety en utsettelse på noen dager eller uker, men det kan være nettopp de dagene som teller for å bevare mer snø og is. Teknologien for å redusere disse utslippene eksisterer i stor grad allerede. Det er for eksempel mulig å installere partikkelfilter for å hindre utslipp av sot, eller forby bråtebrann om våren. Siden utslippene også er helseskadelige, vil en reduksjon ha dobbel gevinst. Økt innsats og rask handling for å redusere klimaskadelige forbindelser med kort levetid må skje samtidig med en forsterket innsats under den neste klimaavtalen for å redusere utslipp av CO{-2} og andre klimagasser med lang levetid. Til sammen kan dette bremse klimaendringene i Arktis, spesielt smeltingen av havisen og isdekket på Grønland.

Vi håper denne innsatsen vil vise hvilke muligheter Arktisk Råd, som Norge nå leder, har til å aktivt gjøre noe med den arktiske klimautfordringen. Det er åpenbart at vi trenger samarbeid og handling for å redusere den raske oppvarmingen i Arktis. Og hvis arktiske nasjoner kan samarbeide regionalt om å finne de beste tiltakene og teknologiene for å redusere de kortlivede forbindelsene, kan dette også på sikt bli en modell for globalt samarbeid. En slik samordnet innsats kan gi oss tryggere avstand til et vippepunkt for klimaet i Arktis, et vippepunkt som vil ha virkning langt utover den arktiske regionen.

Denne kronikken har også stått på trykk i Dagbladet (16.03.09)

Bellona

info@bellona.no