Bellona Europa var også tilstede for å opparbeide kunnskap om hvordan EUs nye struktur, arbeidsfelt og maktbalanse vil fungere i fremtiden, slik at vi fortsatt kan spille en aktiv rolle i utviklingen av EUs miljø- og industripolitikk.

Ros til Giscard

Presidenten for EUs reformkonvent, Valéry Giscard d’Estaing, åpnet det hele med en klar beskjed til unionens regjeringssjefer og statsoverhoder: «brekk ikke ryggen på den enighet som allerede er oppnådd i Konventet». Peter Sutherland, tidligere kommissær og leder av WTO, sparte ikke på superlativene i sin beskrivelse av president Valéry Giscard d’Estaings arbeid med EU-konventet. Det er det kanskje ikke noen grunn til heller, da sistnevnte ved hjelp av utspekulert politisk manøvrering og mot høye odds halte i land det endelige dokumentet i juni i fjor. Dette ble akseptert av EUs Ministerråd i Thessaloniki. Europakommisjonen, og særlig parlamentet, har også stilt seg positive til slutteksten. Giscard selv, som var Frankrikes president fra 1974 til 1981, motsatte seg ikke rosen han fikk. Han har tidligere ydmykt sammenlignet sin egen person med USAs grunnlovsfar George Washington.

Mye gjenstår likevel før Europa blir utstyrt med sin første grunnlov. Italia har nå presidentskapet i EU frem til 1. januar 2004, og det er i denne perioden unionens regjeringer skal ta stilling til dokumentet og eventuelt adoptere det. En erklæring må uansett foreligge før det holdes parlamentsvalg i EU i juni neste år, en knapp måned etter at utvidelsen med ti nye land er et faktum.

– Ikke rør

Få tror imidlertid slutteksten vil stå uendret, og Giscard benyttet torsdag anledningen til å mane til forsiktighet med det han kaller dokumentets «skjøre balanse». Enigheten i Konventet satt langt inne, og selv om resultatet «ikke tilfredsstiller noen fullstendig, er det akseptabelt for alle», sa Giscard i kjent retorisk stil. Derfor mener han regjeringskonferansen som begynner i oktober bør nøye seg med å ta fatt kun i de punkter Konventet selv mente kunne utvikles videre. Dette gjelder blant annet den EUs nye utenriksministerpost og den økonomiske politikken.

Andre ting bør rett og slett ikke røres, mener Giscard. Konventet har etter hans syn utført et glimrende arbeid når det gjelder subsidiaritetsprinsippet, et prinsipp som lenge har voldt fortolkningsproblemer, og som vil ha det til at diverse kompetanser i EU skal fordeles der de kan utføres mest effektivt, altså på unionsplan eller nasjonalt. Konventet har her introdusert et «tidlig varsel»-system, der de nasjonale parlamentene spiller en viktigere rolle.

Forminsket Kommisjon

I tillegg fikk Giscard Konventet til å vedta en ny ordning for sammensetningen av Kommisjonen, som i dag teller 20 medlemmer. Kommisjonen representerer de europeiske fellesinteressene, og kommissærene forventes å opptre samlet utad, uavhengig av nasjonal tilhørighet. I dag har hvert land minst én kommissær, en fordeling som vil bli umulig å opprettholde i et Europa med 25, for ikke å snakke om 27, medlemmer. Konventet har foreslått å kutte ned til 15 kommissærer med stemmerett, pluss underkommissærer for de landene som ikke får et fullgodt medlem. Langtfra alle deler Giscards synspunkter på dette området. Europa-eksperten Franklin Dehousse frykter for kommissærenes uavhengighet. Prodi-kommisjonen, som vedtok å støtte Konventet så sent som onsdag 17. september, oppfordrer regjeringskonferansen til å omgjøre forslaget.

Bill of Rights?

Det har i tillegg lyktes Konventet å introdusere en del om borgernes «Fundamentale Rettigheter» i den kommende grunnloven. Her vil imidlertid Giscard møte motstand på de britiske øyer, da rettighetene også omfatter arbeidsforhold, og dermed ikke er fullt ut forenlige med britisk lov. Det var i all hovedsak dette som fikk The Economist til å trykke følgende kommentar om slutteksten på forsiden sin, over et bilde av en papirkurv inneholdende krøllete ark: «Where to File Europe’s New Consitution?».

Mest av alt la Giscard torsdag vekt på to prinsipper som etter hans syn gjennomsyret hele prosessen frem til slutterklæringen: transparens og demokrati. Et av Konventets uttalte hovedmål var å føre EU-traktatene nærmere folket, ved å forkorte og forenkle tekstene. Han innrømmet gjerne at arbeidet ikke nådde helt frem til de brede folkemasser, men understreket at bare det faktum at Konventet var kommet frem til en enighet, hadde imponert det offentlige rom. Med over 23 000 dokumenter lagt ut på internet, åpne (dog ikke klaustrofobisk overfylte…) møter, og 56 parlamentarikere blant de 105 konventmedlemmene føler Giscard seg sikker på ha knyttet nærmere bånd til den jevne mann og kvinne. Når det gjelder kravet til forenkling av lovverket, beviste den 77 år gamle franskmannen, som mer enn gjerne karikeres som senil i satiriske tv-programmer i hjemlandet, at han fortsatt har talegavene i orden:

– Hva stilen angår foretrekker jeg l’Académie française [hedersforsamling for frankofile litterater]. Hadde de fått lese dokumentet, ville hverken Voltaire eller Chateaubriand akseptert å undertegne.