EU preger energihverdagen

16e8321b9f0fccb06c0db4ab2cc03bc3.gif Photo: Bellona

Bellonas Energiforum:

Det alle første Energiforumet gikk tirsdag av stabelen med deltakere fra et vidt spekter av tunge energiaktører. Tema for forumet var EU og energi – noe som ble valgt av to årsaker. Først og fremst fordi det meste av EUs lovgivning på energiområdet tilflyter Norge via EØS-avtalen. Dernest fordi EU har utviklet seg til å bli en sentral politisk og strategisk aktør i globale energispørsmål. Det er således viktig for norske aktører ikke bare å få en grundig innføring i hvordan EU jobber og fungerer, men også hva som legger premissene for EUs ambisjoner og tenkning på energi- og miljøområdet.


– Lobbe og jobbe sammen mot EU.

Med headingen ”La oss tjene penger på miljø!” ønsket Bellona-leder Frederic Hauge velkommen til forumet. Han understreket Bellonas oppfatning av at energi er nøkkelen til mange miljøproblemer, og minnet om den kjempejobben vi står overfor når det gjelder en energiomlegging fra fossile kilder. Den siste tiden har det skjedd ting på energisiden, og det er kun kort tid siden olje- og energiminister Steensnæs m.fl gikk ut og ivret for at gasskraftverk med CO2-håndtering kan stå ferdig om fire år. Dette 6 år etter at Bellona lanserte begrepet forurensingsfrie gasskaftverk.


Hauge sa han ser konturene av en spennende teknologiframtid for Norge der man må ha et sterkt hjemmemarked. Og man må i større grad tenke samspill på tvers av tradisjonelle grenser. Som et eksempel på dette nevnte han da Bellona sammen med Agder Energi, El & IT – forbundet, Energibedriftenes Landsforening (EBL), Enviro Energi, KS Bedrift, Norsk Bioenergiforening (NoBio), Norsk Hydro, Statkraft og Østfold Energi gikk sammen om et dokument med felles standpunkter i forbindelse med Energi- og miljøkomiteens behandling av grønne sertifikater i Gassmeldingen. Resultatet ble at Stortingets energi- og miljøkomite gikk inn for at Norge bør innføre pliktige grønne sertifikater snarest mulig.


Denne arbeidsformen, der man med felles front går sammen om saker, er en arbeidsform som man også vil bruke i framtiden. – Vi må tenke nye metoder for samarbeid og legge en strategi på hvordan vi skal lobbe og jobbe mot EU, sa Hauge. Har man noe å bidra med, kan vi påvirke. I tiden framover kommer det mange avgjørende direktiver som vil få innvirkning på Norge. Da er det viktigere hvordan EU tolker Kyoto-avtalen enn hvordan Børge Brende gjør det, oppsummerte han.


Hvor går EU? Hvor står Norge? Hva gjør Bellona?

Paal Frisvold fra Bellona Europa er en av Norges fremste fagkapasiteter på EU-systemet, og gav tilhørerne en innføring i hvordan prosessene i Brussel fungerer og hvilke påvirkningsmuligheter EØS-landet Norge egentlig har.


Prosessen med utformingen av direktiver kan deles inn i tre faser:

  • Utredningsfasen (decision shaping): Prosessen hvor Kommisjonen trekker opp forslag til nye rettsakter

  • Beslutningsfasen (decision making): Prosessen hvor forslag til rettsakter blir forhandlet og vedtatt av Rådet og Parlamentet

  • Innlemmelsesfasen (decision taking):Prosessen hvor vedtatte rettsakter innlemmes i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk regel- og lovverk


Spesielt er utredningsfasen viktig for Norge som nasjon, sa Frisvold. Det er da man kan skaffe informasjon, øve innflytelse og forberede integreringsprosessen. I denne fasen identifiseres nye initiativer, kommisjonens ekspertgrupper settes sammen og grunnlaget blir lagt for deltakelse og påvirkning. Som EØS-nasjon stiller ikke Norge fremst i køen når det gjelder informasjon som kommer ut i forbindelse med utredningsfasen, og dette gjør det ekstra nødvendig med øyne og ører i Brussel. Prosessen er slik at man går ”Sammen over målstreken”, dvs. rettsaktene som innføres i EU-landene innføres også samtidig i EØS-landet Norge. Derfor er det viktig i denne fasen å forberede integrering av rettsakter i EØS-avtalen og nasjonalt lovverk.


Når det gjelder hvilke EU-instanser det må jobbes mot la Frisvold vekt på Parlamentet som er mye åpnere enn Rådet. I Europaparlamentet kan det jobbes mot ulike komiteer, høringer, debatter og rapportører.


— Bellona Europa jobber mye mot Parlamentet for det er der menneskene med ambisjoner på Europas vegne er, sa Frisvold. Han kom også inn på den dobbeltrollen ESA spiller både som det organ som skal ivareta Norges interesser og som overvåkningsorgan for at implementeringen av direktiv går riktig for seg.

9923d068afec2fe9026f16e5add847dc.gif Photo: Bellona

Bellona i Europa

Bellona er en europeisk aktør og har vært representert med eget kontor i EU og Brussel siden 1994. På denne tiden har man selvsagt opparbeidet seg en mengde kontakter både i Kommisjonen, Parlamentet og Rådet samt i ulike bransjeorganisasjoner.


Bare i første halvår i år var Bellona med på å arrangere to workshops i Parlamentet. I mars arrangerte Bellona Europa en workshop om svovelutslipp fra skip sammen med miljøorganisasjoner og næringen. I april arrangerte Bellona, sammen med parlamentsmedlem Claude Turmes, en workshop om hydrogen. Hensikten med denne var å gi parlamentsmedlemmer og deres assistenter en innføring i det Bellona ser på som en realistisk vei til hydrogensamfunnet. Workshopen ble en stor suksess med bred deltakelse og svært fruktbare diskusjoner.


Bellona er også med i europeiske samarbeidsorganer som European Environmental Bureau, som er en europeiske paraplyorganisasjonen med konsulentstatus overfor EU. Der er Bellona, sammen med Norsk forening mot støy, de to eneste norske medlemmene.


Også i den Interparlamentariske arbeidsgruppen (IPWG), er Bellona er med sammen med medlemmer av Europaparlamentet og den russiske Statsdumaen,


— EUs betydning for Norge øker – Norges betydning for EU avtar, var Frisvolds beskjed til salen.

e903f80d3a85a2400b094b92e47697ad.gif Photo: Bellona

Hva skjer i EU på energiområdet som angår norske bedrifter?

Svaret på dette er – mye. Flere direktiver som både er implementert, og som er på trappene vil få stor innvirkning på norsk energibransje.


Fagmedarbeider i Bellona, Camilla Haugsten, redegjorde for Kvotehandelsdirektivet, CDM/Linking directive (”grønn utviklingsmekanisme”) og direktivet om fornybar elektrisitetsproduksjon – RES-direktivet.


EUs kvotehandelsdirektiv ble vedtatt i sommer. Det omhandler handel med utslippskvoter i EU, dvs. direktivet spesifiserer forholdene for handel mellom de enkelte enhetene innen EU. Direktivet sees på som et nøkkelinstrument for å innfri Kyoto-forpliktelsene.


Det legges foreløpig opp til to faser: En 3-årig obligatorisk introduksjonsfase fra 2005-2007, og en 5-årig obligatorisk Kyoto-fase (fordi den sammenfaller med Kyoto-protokollens første forpliktelsesperioden, fra 2008-2012).


Forut for hver periode må medlemslandene utvikle nasjonale strategier som bl.a. skal inneholde hvor mange utslippstillatelser det er behov for, og hvordan disse skal fordeles. De nasjonale strategiene for første fase skal legges fram allerede i mars 2004.


Under utarbeidelsen har mye av diskusjonen bl.a. vært samlet rundt omfanget til direktivet, hva det skulle dekke og fordelingsmetode. Direktivet omfatter i første omgang deler av energisektoren (forbrenningsanlegg (>20 MW)), produksjon og prosessering av jernmetallegeringer og mineralindustrien. Mens sektorer som transport, aluminium og kjemisk industri er utelatt. Videre dekker direktivet de samme 6 gassene som Kyoto-protokollen (CO2, CH4, N2O, HFK, PFK, SF6).


Det er lagt opp til at Kommisjonen skal vurdere å utvide direktivet til også å omfatte andre sektorer og andre gasser både i 2004 og i 2006. Og det er estimert at omkring 46% av EUs totale utslipp i 2010 vil omfattes av direktivet.


I praksis gjør dette at medlemslandene kan auksjonere ut opp til 5% av utslippstillatelsene i første fase, og opptil 10 % i andre fase. Resten skal deles ut fritt, men ivareta viktige prinsipper som BAT (beste anvendelige teknikker). M.a.o. på bakgrunn av en bedrifts bruk av teknologi og produksjonsteknikker sammenliknet med andre produksjonssteder.


For hvert tonn utslipp som ikke er dekket av en utslippstillatelse må selskapet betale en straff på 40 Euro i 2005-2007 og deretter 100 Euro. Et viktig moment er at boten kjøper ikke bedriften fri, den må likevel levere utslippstillatelser for alle sine utslipp. Straffegebyret har to funksjoner; Det gir et incentiv til å oppfylle målene, samtidig som det regulerer prisen på kvotene.


I forbindelse med direktivet har det også vært stor diskusjon om hvordan man kan opparbeide utslippstillatelser. Når det gjelder hvorvidt man kan opparbeide utslippstillatelser for CO2-håndtering så jobber Kommisjonen med å utarbeide et eget forslag. Dette er fremdeles uklart og ennå ikke avgjort.


Haugsten fortalte at Bellona senest i forrige uke snakket med DG Environment som oppfordret til å være delaktige i utformingen. Kommisjonen er generelt veldig interessert i informasjon ved utarbeidelse av forskjellige forslag.


Når det gjelder bruk av Kyoto-protokollens fleksible mekanismer kom Kommisjonen med et forslag i sommer. Det såkalte ”linking-directive”. Dette er kun et forslag foreløpig, og skal til behandling i Europaparlamentet. Tidligere denne uken ble det behandlet i Ministerrådet for miljø.


Formålet er å skape en direkte link til Kyoto-mekanismene for å skape større fleksibilitet. Direktivet omfatter Grønn utviklingsmekanisme, (CDM), som er et prosjektbasert samarbeid mellom to eller flere land. Samarbeidet foregår mellom land som har utslippsforpliktelser (industriland) og land uten utslippsforpliktelser (utviklingsland).


Mekanismen gir et industriland med store kostnader forbundet med å redusere egne utslipp, mulighet til å investere i rensetiltak i et utviklingsland der kostnadene ved å redusere utslipp er lavere. Prosjektsamarbeidet innebærer også en viss overføring av kapital og teknisk kunnskap. Industrilandet får så utstedt kreditter for de netto utslippsreduksjonene som prosjektet resulterer i.


Direktivet omfatter også Felles gjennomføring (JI), som gjelder opparbeidelse av utslippstillatelser som følge av prosjekter mellom industriland som begge har utslippsforpliktelser. Utslippsreduksjoner som blir overført til den ene staten, blir trukket fra hos den andre.


Det betyr at JI og CDM kan benyttes for å oppnå forpliktelsene under kvotehandelsdirektivet. Direktivet regulerer medlemsstatenses mulighet til å konvertere kreditter til utslippstillatelser. Konvertering av kreditter skal foregå ved at selskaper leverer kredittene til nasjonale myndigheter og får utstedt utslippstillatelser. Man får ikke opparbeidet kreditter for prosjekter som inneholder kjernekraft eller karbonsluk.


Bruk av mekanismene skal samsvare med Kyoto-protokollen og derfor skal CDM & JI ikke finne sted før i 2008-2012. Imidlertid kan selskaper opparbeide seg kreditt for CDM før 2008, men først konvertere dem til utslippstillatelser i 2008. Implementeringsdato er satt til 30. september 2004.

b513f53d39f8dab4a60ee8ea3a831ca8.gif Photo: Bellona

RES-direktivet (om fornybar elektrisitetsproduksjon)

Et annet direktiv som også kan sees i sammenheng med innfrielse av klimaforpliktelsene er ”Fornybar energi direktivet” eller RES-direktivet som EU vedtok i 2001.


Dette har to overordnet målsetninger:


– For det første å øke andelen fornybare energikilder i elektrisitetsproduksjonen.


– Og å etablere et grunnlag for et felles europeisk system av rammevilkår med samme formål.



Fornybar energi defineres i denne sammenheng bredt til å omfatte det som hverken er fossilt eller kjernekraft.


Direktivet benytter seg av indikative mål – der medlemslandene selv skal etablere nasjonale mål for fremtidig forbruk av elektrisitet fra fornybare energikilder. Direktivet gir kun referanseverdier for disse målene for de respektive landene. Ønsket måloppnåelse er i så måte en økning fra 14% i 1997 til 22% i 2010 for dagens 15 EU-land.


Direktivet legger foreløpig opp til nasjonal oppfølging. Der medlemslandene skal spille en nøkkelrolle for å fremme fornybar energi gjennom nasjonale strategier og programmer.


Den nasjonale oppfølgingen innebærer imidlertid noen forpliktelser:


Tilgang til elektrisitetsnettverket til en rimelig pris er et kritisk skritt for utviklingen av fornybare energikilder. Derfor må medlemslandene sikre;

– at fornybar elektrisitet ikke diskrimineres

– at nettoperatørene garanterer distribusjon av fornybar elektrisitet

– og at det ved utskiftninger i systemet skal gis prioritet til installasjoner som benytter fornybar energi.



Medlemslandene er videre forpliktet til å gjennomarbeide de administrative prosedyrene. Der formålet er å effektivisere, redusere barrierer, sørge for at regelverket er transparent og ikke diskriminerende, samt spesielt ta hensyn til variasjon i teknologi for de forskjellige fornybar energikildene.


I sin presentasjon framhevet Haugsten at medlemslandene også er forpliktet til å utstede sertifikater for opprinnelse av den fornybare energikilden. Opprinnelsessertifikatene skal spesifisere energikilde, produksjonssted og dato.


Dette er innført for å gi forbruker et valg mellom elektrisitet produsert fra henholdsvis fornybar og ikke-fornybar energi, og for å lette handel med fornybar elektrisitet. Direktivet åpner m.a.o. for bilateral handel for å oppfylle nasjonale målsetninger om forbruk av fornybar energi.


Det er imidlertid viktig å understreke at opprinnelsessertifikater ikke må forveksles med såkalte grønne sertifikater. Likevel, gitt informasjonen som opprinnelsessertifikatene skal inneholde er det klart at de åpner veien for senere bruk av pliktig grønt sertifikatmarked som virkemiddel.


RES-direktivet trådde i kraft 27. oktober 2001, og hadde deadline for implementering mandag denne uken. Samme dag var også fristen for medlemslandenes rapportering på bruk av virkemidler. Fremover skal medlemslandene rapportere på grad av måloppnåelse, samt på bruken av virkemidler annet hvert år.


Til tross for vektlegging av nasjonal oppfølging vil Kommisjonen til enhver tid overvåke og evaluere implementeringen i medlemslandene. Og i 2005 kommer Kommisjonen med en egen evalueringsrapport.


For det første skal graden av måloppnåelse hos medlemslandene vurderes og Kommisjonen skal komme med hensiktsmessige endringsforslag. Sannsynligvis vil man da gå et skritt videre fra dagens indikative nasjonale målsetting til å stille konkrete krav til produksjon av fornybar elektrisitet.


Basert på erfaringer fra de nasjonale støttesystemene skal Kommisjonen vurdere overgang til et felles harmonisert støttesystem for Europa. Og legge fram et forslag dersom det viser seg nødvendig. Et felles system for å fremme fornybar elektrisitet er også et overordnet mål for direktivet.


Norge og RES-direktivet

I sin presentasjon av RES-direktivet trakk Camilla Haugsten fram Norges posisjon i forhold til denne. Dette er et direktiv som kan få store konsekvenser for Norge. Norsk vannkraft står for så godt som all elektrisitetsproduksjon på fastlandet. Og et konkret krav til andel fornybar elektrisitet vil by på utfordringer. F.eks. vil etablering av gasskraftverk med CO2-håndtering gjøre det vanskelig å opprettholde den høye prosentandelen som fornybar energi står for i dag.


Det er flere år siden direktivet ble vedtatt i EU og det har ligget til behandling hos norske myndigheter nesten like lenge. Selv etter gjentatte henvendelser har Bellona enda ikke lyktes å få innsyn i det såkalte rammenotatet som følger direktivet. I rammenotatene må ansvarlig departement, i dette tilfellet Olje- og energidepartementet, bl.a. forklare hva direktivet vil bety for Norge og hvilke endringer som må foretas i norsk lov. Bellona stiller spørsmålstegn ved mangelen på åpenhet rundt disse spørsmålene.


Norge er i en særposisjon i det at en betydelig del av oppvarmingen er elektrisitetsbasert. Denne situasjonen gjør det etter Bellona sin mening viktig for den norske Regjeringen å få godkjennelse for å utstede sertifikater for produsert varme. Norge kan f.eks. tilsluttes direktivet med en anmerkning om at «I de tilfeller der ny produsert grønn varme kommer til direkte erstatning for økt el-forbruk, kan det utstedes el-sertifikater også for varme».


En norsk tilslutning til direktivet er videre en grunnleggende forutsetning for norsk deltakelse i et internasjonalt sertifikatmarked.


I Energi- og miljøkomiteen sin innstilling til Gassmeldingen står det:

”Komiteen mener Regjeringen snarest må gå i reelle forhandlinger med EU-kommisjonen med sikte på å fremforhandle en norsk tilsutning til EUs fornybare energidirektiv”.


Haugsten understreket at Bellona mer enn gjerne bistår norske myndigheter i dette arbeidet.

03bc28cd890a331e7034065c416fe697.gif Photo: Bellona

Energieffektivitet i bygninger sparer miljøet

Fagmedarbeider i Bellona, Isak Oksvold, fortsatte Energiforumet med å presentere 3 nye direktiver innen energieffektivisering som enten er vedtatt, er under politisk behandling, eller som er på tegnebrettet.


Det første, EU-direktivet om Bygningers energimessige ytelse, ble vedtatt i 2002, og skal implementeres i medlemslandene innen 2006. Dette er en problematikk som er svært aktuell og flere norske medier som Dagsavisen og Teknisk Ukeblad har den siste tiden skrevet om hvordan 37% av de globale utslippene av CO2 kommer fra klodens bygningsmasse.


For tiden pågår arbeidet med å utforme regelverket som skal implementeres i norsk lov. Håpet er å nå en kostnadseffektiv reduksjon av energibruk på 22% i bygningssektoren innen 2010.


Dette direktivet medfører at nye og eksisterende bygninger blir møtt med krav for energimessig ytelse. Bygningen skal oppfylle en energiramme. Rammen sier noe om hvor energieffektivt bygget må være. Rammen skal beregnes utfra regionalt definert modell. Denne skal utarbeides av det enkelte medlemsland.


Beregningsmodellen skal inkludere:

  • Bygningsskall
  • Varme & air-condition systemer
  • Ventilasjon
  • Lys
  • Plassering og orientering av bygningen samt ytre klima
  • Passive solsystemer og solbeskyttelse
  • Naturlig ventilasjon
  • Betingelser for inneklima


Modellen kan skille mellom nye og eksisterende bygninger samt forskjellige kategorier av bygninger. I dag stilles det kun krav til ventilasjon og oppvarming.


Kravene skal revideres minst hvert femte år, og om nødvendig oppdateres for å ta hensyn til den tekniske utviklingen. Energirammen gjelder for alle nye bygg og enkelte eksisterende med noen unntak slik som religiøse bygg, historiske bygg og midlertidige bygg.


For nye større bygninger er det er krav om at de økonomiske, miljømessige og tekniske mulighetene for alternativ energitilførsel skal vurderes før bygging. Slik alternativ energitilførsel kan være: Desentralisert & fornybar energi, kogenerering, fjern- og nærvarme og kjøling og varmepumer.


Medlemslandene kan utføre denne type vurderinger for lokale markedsforhold og utarbeide en liste over mulige tiltak. Før bygging starter kan også konkrete utredninger pålegges av myndighetene.


Større restaureringer skal regnes som en mulighet for energisparende tiltak. Og med større restaureringer regnes kost ved restaurering av bygningsskall og og installasjoner som er over 25% av bygningsverdien eller 25% av det faktiske bygningskallet. Renoverte bygninger skal møte energirammen dersom dette er økonomisk, teknisk, og funksjonelt mulig.


Bygningene skal sertifisere, og gyldige sertifikater skal ikke være mer enn ti år gamle. Medlemslandene skal forsikre at sertifikatene er tilgjengelig for eieren eller mulige kjøpere og leietagere. Det er krav om regelmessige inspeksjoner av kjeler og air conditioning anlegg.


Oksvold presiserte at dette er virkelighet om 3 år noe som vil gi en helt ny hverdag innen byggevirksomhet.

8c9d9fc231deefa68ca1b810989c569c.gif Photo: Bellona

Kogenereringsdirektivet

Et direktiv som på trappene på produksjonssiden er CHP-direktivet (kogenerering). Dette skal til 2. høring i Parlamentet i desember i år. Direktivet danner grunnlag for etablering av rammebetingelser og støtteordninger for kogenerering.


I direktivet defineres kogenerering som konvertering av primær energi til varme og elektrisk eller mekanisk energi i én og samme prosess. Dette omfatter dessverre ikke kogneereing av varme og hydrogen.


Kogenerering er et prioritert innsatsområde på kort sikt i kommisjonens arbeid med energieffektivitet.


Direktivet er et rammeverk for promotering av kogenerering basert på etterspørsel av varme. I så måte er derfor elektrisk eller mekanisk energi som et biprodukt å regne.


I direktivet heter det at høy effektiv kogenerering skal oppfylle følgende kriteria:

  • Ny kogenerering, dvs fra olje, gass, kull osv.) skal gi energi gevinst på minst 10 % i forhold til referanse for separat produksjon, mens gammel kogeneriring skal gi energi gevinst på minst 5 % i forhold til referanse for separat produksjon.
  • Kogenerering basert på fornybar energi og kapasiteter under 1 MW elektrisk kapasitet kan gi besparelser på 0 – 5 % og fremdeles være høy-effektiv.
  • Medlemslandene skal selv utarbeide referanseverdier for separat produksjon av varme og el som skal inngå i beregninger for innsparing av primær energikilde.
  • Referanseverdiene skal revideres hver 5. år for å ta hensyn til teknologisk utvikling og utvikling i distribusjonen av energi.


Det heter i direktivet at medlemslandene skal analysere sine nasjonal potensialer for høy effektiv kogenerering innen de følgende områdene:


1) Industriell Kogenerering er gjerne varme for industrielle prosesser over 140 oC

2) Kogenereing for oppvarming er varme til fjernvarmeanlegg eller direkte til bygninger.

3) Kogenereing for Jordbruk er typisk varme til drivhus og akvakulturer


Landene skal også analysere barrierene for høy effektiv kogenerering hvor blant annet problemer knyttet til manglende internalisering av eksternaliteter i energiprisen skal taes med i betraktning. I tillegg skal det utarbeides opprinnelsesertifikater for elektrisitet fra kogenerering. Kostnader knyttet til krafdistribusjon er gjerne en barriere for utplassering av småanlegg. Derfor skal myndighetene garantere at kogenereringsanlegg får distribuert sin kraft.


Direktivet åpner for at myndighetene kan pålegge nettselskapene å dekke hele eller deler av kostnadene ved tilknytning til nettet. Det skal i tillegg sikres at distribusjonstariffene ikke diskriminerer elektrsitet fra kogenerering og at disse reflektere fordelene ved bruk av kogenerering. Myndighetene skal særlig legge til rette for tilgang til nettet for fornybar eller småskala anlegg.


Oksvold sa at det spørs om ikke potensialene for alminnelig energiforsyning i Norge er begrensede for kogenerering jamfør RES-direktivet, med mindre kogenerering er basert på fornybare kilder. For Norge vil dette altså kunne bli et direktiv for fornybar energi.


En ny energihverdag

Oksvold gikk over til å snakke om Direktivet om sluttbruker-effektivisering og energitjenester, som er et direktiv i utrednigsfasen fra Kommisjonen. Til sammenligning med norske forhold vil dette være som et utkast til en Stortingsproposisjon.


Det ser imidlertid ut som direktivet vil bli forankret i EUs konkurranselovgivning noe som øker sjansene for at det blir tatt seriøst i medlemslandene. Direktivet tenkes å omfatte alle større energisektorer (utenom energintensiv industri), inkludert transport.


Direktivet representerer en overgang fra et marked med energivarer til energitjenester, dvs at den ønskede funksjonen er i fokus enn de varer som tradisjonelt har blitt benyttet for å dekke funksjonen. Slår dette gjennom kan det forandre hverdagen til folk flest ved at vi handler med tjenester som ”komfortabel innetemperatur”, ”varmtvann”, ”kjøling av mat” etc. istedenfor å kjøpe varmeovn, varmtvannsbreder, kjøleskap og elektrisitet separat. Satt på spissen kan se for seg at man kan kjøpe ”varming av mat” eller til og med ”varm mat”. Resultatet kunne blitt at du fikk utdelt komfyr og stikkontakt eventuelt kunne man fått klippekort på nærmeste restaurant dersom det ble billigere.


Direktivet spiller altså på innovasjonen som ligger i markedskonkurransen, og kan i så måte være en effektiv strategi for å redusere energiforbruk. Det skisseres i direktivet et mål om 1% reduksjon pr år i sluttbruk ved energitjenester. Det administrative ansvaret for å oppfylle denne prosenten faller på individuelle produsenter og distributører av energi, evt. myndigheter/uavhengig privat eller semi-privat institusjon.


Oksvold avrundet sin presentasjon med å si at denne målsetningen kan sikkert i stor grad oppnås kun ved at sluttbruken profesjonaliseres. Per i dag er det krevende for privatpersoner å optimalisere kostnader knyttet til energibruk og som følge av dette vil etablerte virkemidler miste mye av sin effekt. En profesjonalisering av sluttbrukerleddet kan derfor styrke gjennomslagskraften i etablerte virkemidler.


EUs innfrielse av Gøteborgprotokollen

Paal Frisvold presenterte NEC-takdirektivet for SO2, NOx, NMVOC og NH3. Dette direktivet setter nasjonale utslippstak for stoffer som medfører forsuring, eutrofiering og ozondannelse, dette for å oppnå en bredere beskyttelse av miljø og menneskelig helse.


Stoffene som er regulert gjennom direktivet er svoveldioksid, SO2, nitrogenoksider, NOx, flyktige organiske forbindelser, VOC, og ammoniakk, NH3.


En av takdirektivets viktigste oppgaver er å sikre EUs innfrielse av Gøteborgprotokollen under FNs konvensjon om langtransporterte luftforurensninger. Direktivet setter juridisk bindende utslippstak for hvert medlemsland for de samme substansene som protokollen omfatter. Utslippstaket tilsvarer i det minste det samme som forpliktelsene i protokollen, men er i mange tilfeller satt mere ambisiøst. I Norges tilfelle må utslippstaket forhandles fram med Kommisjonen.


EUs medlemsland var forpliktet til å etablere nasjonale programmer for reduksjon innen oktober i fjor. Disse nasjonale programmene skal oppdateres og revideres etter behov i 2006. Programmene skal gjøres tilgjengelig for relevante organisasjoner og Europakommisjonen. Videre må medlemslandene årlig rapportere oppdaterte utslippsregnskap for SO2, NOx, VOC og NH3, bl.a. til Kommisjonen. Tilsvarende vil gjelde for Norge.

ef66a9d4f226b7683625740cbb778ce5.gif Photo: Bellona

IPPC-direktivet – ”EUs Forurensingslov”

Frisvold presenterte også IPPC-direktivet (Integrated Pollution Prevention and Control ), som også blir omtalt som ”EUs forurensingslov”. Dette direktivet omfatter en integrert forebygging og begrensning av forurensning og avfall til luft, vann og jord.


Krav til virksomhetene skal fortrinnsvis settes i individuelle utslippstillatelser, men direktivet åpner også for bruk av generelle bestemmelser i form av forskrifter hvor det er hensiktsmessig. For å oppnå en felles praksis stiller direktivet blant annet krav til innhold i konsesjonssøknaden, saksbehandling og vilkår i tillatelsen, særlig at utslippskrav skal fastsettes med utgangspunkt i beste anvendelige teknikker (BAT). Direktivet gjelder større industribedrifter, energipordusenter, og avfallsannlegg (kjemisk industri, papir- og papirmasseindustrien, næringsmiddelsindustrien).

84222e11a3b191f3d6a29129c8bdb805.gif Photo: Bellona

Pådrivere for EUs energipolitikk

Beate Kristiansen, leder for Bellonas energiavdeling, stillte spørsmålet; Hva er det som driver EUs energipolitikk? Hovedsakelig er dette 3 ting:

  • Behovet for å opprettholde energi forsyningssikerheten, er basert på at unionen i dag importerer 50% av energibehovet sitt, og at dette vil øke til 70% om om 20-30 år dersom ingen ting gjøres. Det er også en geo-politisk utfordring i at størstedelen av oljen, 45%, kommer fra midt Østen, og 40% av naturgassen kommer fra Russland.
  • Den andre driveren er å verne miljøet og reduser klimaendrings effekten EU ønsker en bærekratig utvikling, og vil være et forbilde og pådriver når det gjelder Kyoto-forpliktelser.
  • Det tredje er det indre markedet og konkurranse, for å sikre økonomisk vekst og sysselsetting. EU skal være det mest konkurransedyktige markedet i 2010.


Disse 3 driverene har resultert i viktige dokumenter som skisserer viktige energi-politiske mål, strategi og prioriteringer.


EU har den såkalte Hvitboken om fornybar energi har som formål å bidra til de nevnte overordnede driverne, gjennom å fremme fornybar energi kilder. Hvitboken setter som mål, en dobling av andelen fornybar energi. Fra 6% av det totale energiforbruket i 1997 til 12% i 2010. Denne handlingsplanen er estimert å kreve investeringer på 95 mrd. EURO frem mot 2010. Videre arbeid utføres bl.a. gjennom fornybar el. direktivet og biodrivstoff direktivet.


EUs klimaprogam har som mål å identifisere og utvikle en EU-strategi for implementering og innfrielse av Kyoto-protokollen. Der EU skal redusere CO2-utslippene med 8% i forhold til 1990 nivået målt som gjennomsnittet i perioden 2008 til 2012. På dette området er prioriteringer skissert, og det jobbes nå med gjennomføring, gjennom bl.a. Kvotehandels-direktivet, Kogenerering-direktivet og Biodrivstoff-direktivet.


EU har også en handlingsplanen for energieffektivisering der det økonomisk potensiale for energieffektivisering er estimert til å være mer enn 18% av dagens energiforbruk. Dette eksisterer i p.g.a. markedsbarrierer som hindrer spredning av energieffketiv teknologi og effektiv bruk av energi. Til sammenligning tilsvarer 18% effektiviseringspotensial energiforbruket i Østerrike, Belgia, Danmark, Finland, Hellas og Nederland til sammen.


Målet er å øke effektiviteten med 1% per år i forhold til business-as-usual:. Dette vil utøse 2/3 av potensialet på 18% innen 2010, og spare 200 Mt/år i CO2-utslipp, noe som er 40% av Kyoto-forpliktelsene.


Gjennom handlingsplanen for energieffektivisering skal det bl.a. skapes bevissthet om at, selv om dette målet er ambisiøst, kan det overstiges om mer ressurses gjøres tilgjengelig. Og man vil også integrere energieffektivisering inn i ikke-energi policy, (transport, nærings og regional politikk).


Effektiviseringsarbeidet gjøres, som vi har hørt, bl.a. gjennom direktivene om energieffektivitet i bygninger og kogenerering. Kristiansen nevnte også andre eksempler som direktivene om ”Merking av energiprodukter” og ”retningslinjer for design av energidrevene produkter”.

d425735dbca877eff405f9b3f86a1daa.gif Photo: Bellona

EU har også en Grønnbok som omfatter sikring av energiforsyningen, noe som utløste en stor energidebatt i Kommisjonen.


Når det gjelder energiforsynings-sikkerhet søker ikke EU å maksimere selvforsyningen, men heller ikke å minimere avhengigheten, men de søker å redusere risikoen i forbindelse med avhengigheten.


EU mener det er riktig for Unionen å styre og påvirke forbruket, til forskjell fra USA som søker å møte etterspørselen ved å øke tilgangen.


Etterspørselsveksten forsøker man å dempe gjennom:

  • Energi effektivisering
  • Å fullføre åpningen av el. og gass markedet, som en mener vil
  • Effektivisere handel og distribusjon av energi
  • Å gå opp energi beskatningen, slik at den fremmer riktig bruk av energi.
  • Og å spre ny teknologi


EU vil også styre avhengigheten av tilførsel gjennom bl.a. å utvikle mindre forurensende energikilder. Kommisjonen foreslår også å finansiere fornybart via inntekter fra fossil energi. Støtte til fornybar energi rettferdiggjøres på bakgrunn av at konvensjonell energi ikke bidrar vesentlig til de eksterne kostnadene de inneholder.


EU vil sikre den eksterne forsyningen ved bl.a. forsterket dialog mellom Unionen og produsentlandene – og dialogen EU har startet med Russland trekkes frem som en mal. Den har som formål å danne en ny type energi-partnerskap. Man ser nå etter store prosjekter av felles interesse, de er bl.a. inne på nettverks sikkerhet og beskyttelse av investeringer.


Transportsektoren i EU utgjør 32% av energiforbruker og 28% av CO2-utslippene, og tiltak for å redusere etterspørselen her ser sett på som sentralt. Kommisjonen har inngått konkrete avtale med bilprodusenter om å få ned CO2-utslipp fra personbiler, og dermed også drivstoff-forbruket. Et mål er at det skal innføres en viss mengde biodrivstoff.


Per i dag foreligger det også et forslag til rammedirektiv for avgifter for bruk av infrastruktur, der prisene for ulike transportmiddler bedre skal gjenspeile de faktiske kostnadene for samfunnet


Når det gjelder kjernekraft søker EU å la muligheten for atomkraft være åpen for de medlemslandene som ønsker det. Bellona synes det er beklagelig å se at atomindustrien har en meget sterk stilling i EU, og at den samler også noe støtte p.g.a. klimautfordringene. Bellona jobber bl.a. derfor med å fremme CO2-håndtering i debattene i EU, som alternativ til kjernekraften.


For første gang er også atomsikkerhet vært et emne i forbindelse med utvidelses forhandlingene. Unionen vil at kandidatlandene med kjernekraftreaktorer som ikke kan oppgraderes skal stenges i henhold til et gitt tidsskjema.


Kristiansen gjennom gikk målene for EUs energipolitikk som er:

  • Dobble andelen elektrisitet fra fornybart til 22%.
  • Gitt de rette forholdene for energiøkonomisering og effektivisering kan man redusere energiforbruket i bygninger med 22%. Energiforbruket i bygninger utgjør i dag 40% av energibruken i EU %.
  • Det er også et mål om at 2% av drivstoffsalget i 2005 skal være biodrivstoff, 5.75% i 2010, 20% av drivstoff for vegtransport i 2020 (i dag 0,3%).
  • Implementering av dette medfører at en kan sparer ca 10% av konvensjonelle energikilder, og gjøre det mulig å begrense den økende trenden i energiforbruket.





I tillegg til direktiver og strategi/policy dokumenter har EU en del støtte programmer, der prosjekter innen identifiserte emner kan få støtte. I 5. Rammeprogram for forskning, som løp frem til 2002, ble teknologisk utvikling støttet med 1042 mill EUR. I 6. Rammeprogram for forskning, som foregår nå, er det 7 tematiske prioriteringsområder. Ett er ”Bærekraftig utvikling, global endring og økosystemer”. I dette ligger bl.a. Energi og transport. I første søkerrunde sist vinter var ”Bærekraftig energisystemer”, og ”Bærekraftig transport” inne med h.h.v. 82 og 39 mill Euro. Kristiansen fortalte også at Bellona er inne i er par prosjekter i prioriteringsområdene.


Fra 5. til 6. Rammeprogram ser man gledelig nok at mye av forskningen innen fossil energi har falt bort til fordel for fornybar energi og sparing.

3251da0e8e8cdfa46671421848e53179.gif Photo: Bellona

Som en oppsummering på EUs energipolitikk trakk Kristiansen fram noen nøkkelpunkter:


Man søker transparancy – åpenhet rundt prosesser og informasjon, slik at alle skal kunne få se hva som foregår.


Utveksling og spredning av erfaring – kunnskap og teknologi er sett på som meget viktig. For å fremme dette dekker EU, i mange av programmene, 100% av kostnadene i forbindelse med dette, selv om det er vanlig at prosjekter dekkes med rundt 50%


BAT er et viktig prinsipp. Og man hører at det oftere og oftere blir brukt og misbrukt. Mange refererer det som Best Available Technology. Men det skal være Best Available Technique best tilgjengelig teknikk. – Det er en viktig og vesentlig forskjell. Teknikk innbefatter både teknologien og hvordan den blir brukt. Hvor god en teknologi er er avhengig av i hvilken sammenheng den blir brukt, og hvordan. F.eks. kan et ventileringsanlegg være bra designet, men det hjelper lite dersom det blir kjørt helt galt. BAT er et dynamisk prinsipp, der det er rom for oppdatering og endring når teknikken forbedres. BAT er et sentralt prinsipp i EUs IPPC direktiv ”Integrated Polution Prevention and Control”. Direktivet søker å se regulering av utslipp til jord, vann og luft i sammenheng. Dette er viktig fordi løsninger for reduksjon av utslipp til sjø kan medføre økte utslipp til luft, noe som ofte er tilfelle i forbindelse med reduksjoner av utslipp av produsert vann fra offshore installasjoner.


EU søker riktig pris på energi noe som ikke nødvendigvis billigst mulig. Gjennom kommunikasjonen ”Tax policy for the years ahead” og direktivet ”Beskatning av energiprodukter”, vises at en søker å legge til rette for ”forurenser betaler prinsippet” og ”internalisering av eksternaliteter”. Sistnevnte er f. eks. at man lar prisen på energi fra fossile kilder inkludere det fossilbaserte utslipp koster samfunnet i form av miljø og helse skader. Direktivet om ”beskatning av energiprodukter” ble vedtatt i år og fastsetter minimumsskatter på energiprodukter. Fra elektrisitetsbeskatningen i direktivet utkrystalliseres det en ’dansk modell’ for elektrisitetsbeskatning. Denne har vært framme i det siste i forbindelse med at regjeringen vil fjerne el-avgiften for næringslivet. D.v.s. at elektrisitet benyttet til oppvarming beskattes, mens prosess-elektrisitet ikke beskattes.


Dette direktivet får ikke direkte følger for Norge, ettersom avgifter ikke omfattes av EØS-avtalen. Men en skal ikke se bort fra at det denne tilnærmingen vil få føler for annet regelverk som omfattes av EØS-avtalen. F.eks. statsstøtte reglene, – for vi ser at direktivet kan gi avgiftsfritak for fornybar energi.


Kristiansen minnet om at alle direktivene om ble presentert på Energiforumet opererer i skjæringspunktet mellom, energiforskynings sikkerhet, miljø vern og klimaendringer og industriell konkurranse. Hun sa videre at det meste av det som skjer av energiraleterte aktiviteter, være seg direktiv, policy dokumenter eller programmer har sin bakgrunn her!


EU danner rammene for norsk energipolitikk

Paal Frisvold oppsummerte alle innleggene om de ulike direktivene med å si at EU er stort, det er komplisert OG det danner rammene rundt norsk energipolitikk.


At hverdagen for næringslivet også blir stadig mer preget av EU avspeilet seg under kommentarer fra salen, der både sluttbehandlingsavgiften for avfall og det store tolkningsrommet som er omkring vanndirektivet ble trukket fram.


Last ned alle presentasjonene fra Bellonas Energiforum her (pdf-format, 1,96 MB)