REACH er, rent fysisk, et fjell av artikler, praragrafer og kompliserte formler, som på Europakommisjonens internetsider er fordelt over hele seks pdf-filer. Trykker man ut alle sidene og legger dem sammen (det må man selvfølgelig aldri gjøre), er forslaget mer enn godt egnet «til å drepe lemen med», slik Jens Bjørneboe karakteriserte Agnar Mykles Sangen om den røde rubin i sin klassiske bokanmeldelse i Aftenposten anno 1956.

Ambisiøst

Miljøkommissær Margot Wallström og hennes stab har imidlertid garantert ingen litterære pretensjoner med sitt 1325 sider lange forslag, som er ment å erstatte hele 40 direktiver og forordninger. Derimot beskrives REACH som noe av det mest ambisøse miljørelaterte regelverk de siste tiårene når det gjelder konsekvensene for næringslivet. Altomfattende REACH bærer sitt navn godt: Forslaget strekker seg bokstavelig talt over hver eneste av de 34 000 kjemikaliebedriftene i EU-området, for ikke å snakke om all virksomhet som deretter bruker kjemikaliene.

REACH (Registration, Evaluation and Authorisation of CHemicals) skal pålegge industrien både å evaluere og håndtere miljø- og helserisiki forbundet med import og produksjon av kjemikalier i EU. To store problemer hittil har vært at det finnes for lite informasjon om kjemikalier som er i bruk i Europa, og at det offentlige for ofte har sittet med bevisbyrden når det har vært spørsmål om en risiko. Dette vil Wallström altså snu opp ned på. I forslaget heter det i tillegg at alle bedrifter som produserer eller importerer over ett tonn kjemikalier i året har meldeplikt.

På tide

Forslaget søker også å likestille de kjemikaliene som anses for å være kjente, og som beskrives som «eksisterende kjemikalier», med «nye kjemikalier». Forskjellen mellom dem er at de eksisterende ble kartlagt før 1981 og de nye etterpå, og at regelverket for de nye er mye mer restriktivt, selv om det altså erkjennes at det finnes for lite kunnskap om de tidlige kjemikaliene også. Det finnes over 100 000 av disse «eldre» kjemikaliene, som altså slipper unna kontroll i mye større grad enn de «nye». Tidsskillet alene taler uansett for en oppdatering av det over 20 år gamle regelverket.

Men alle forandringer må være forenelige med EU-områdets konkurransedyktighet, noe som også defineres som et mål i forslaget til Kommisjonen. Næringskommissær Errki Liikanen sa i en uttalelse da REACH ble presentert 29. oktober at han mente Kommisjonen «nå er kommet frem til forslag som finner den rette balansen mellom å oppretholde vekst og arbeid i Europa på den ene siden, og å forbedre helse og miljø i Europa på den andre siden.» Så feil kunne han ta; hvis Liikanen mot formodning virkelig ikke ante at det ville bli bråk.

Industrien ikke fornøyd

For på Ministerrådet for konkurransedyktighet 10. november møtte forslaget, som allerede var betydelig moderert siden det kom ut i slutten av oktober, fornyet motstand fra industri- og forskningsstatsråder.

Første ankepunkt fra dette holdet er at REACH nærmest vil legge industrien i ruiner. Kommisjonen har i sin konsekvensutredning evaluert kostnadene til maksimum 5,2 milliarder euro (snaue 43 milliarder kroner) over de neste 11 årene, mens bare helsegevinstene REACH kan bringe til samfunnet over de neste 30 årene anslås å komme opp i 30 milliarder euro (410 milliarder kroner). Flere statsråder kritiserte imidlertid Kommisjonens regnestykker ettertrykkelig. Mange mener konsekvensene for EUs konkurransedyktighet i tredjeland undervurderes, og at det finnes lite håndfast materiale som påviser gevinster, skriver Brussel-baserte European Voice.

På toppen av det hele frykter USA, Kina og andre land at EU fristes til en slags proteksjonisme med grønt alibi.

Overbyråkratisk

Selv om alle klager enkelt kan kokes ned til et spørsmål om penger, kom også protester på hvor komplisert det massive forslaget er. Vel å merke manifesterte ingen noe ønske om å gå løs på små gnagere med den tunge papirbunken, men dog. Likevel har mange fra industrien berømmet forslagets vilje til å gjøre den administrative registreringsprosessen enklere, selv om man også frykter at delt autoritet mellom det nye European Chemicals Agency og medlemslandene vil by på et uoverkommelig byråkratisk rot.

Til slutt kommer krav om at REACH fokuserer på de farligste kjemikaliene, i stedet for å operere med kvantitetskriterier som det legges opp til. Dette til tross for at det ikke vil kreves noen omfattende sikkerhetsvurderinger og risikoanalyser for mengder under ti tonn i året, kun en forenklet registrering, som nevnt tidligere.

Miljørganisasjonene fortviler

Allerede 25. september var European Environmental Bureau, hvor Bellona er styremedlem, Friends of the Earth, WWF og Greepeace ute med en felles pressemelding der de ber Kommisjonen om «ikke å snu» i sitt prosjekt.

Blant annet er NGOene opprørt over de store konsesjonene som er gjort for å sikre bedriftenes konfidensialitet, og at 20 000 kjemikalier faller utenfor dypere sikkerhetsanalyser på grunn av ti-tonnsterskelen. Dessuten har de bedt om at Kommisjonen gjør enda større anstrengelser for å pålegge industrien å bruke tryggere alternativer når de finnes. Mange i miljøbevegelsen mener rett og slett Kommisjonen er avvæpnet av industriens lobbyister, som åpenbart ikke har sittet stille.

Fra miljø til business

Noe av det mest foruroligende ved hele situasjonen er at forslaget, som vitterlig kom fra Kommisjonens miljø-DG, på et par uker er forvandlet til en næringslivssak. Det er imidlertid ministerrådet for konkurransedyktigehet som skal komme frem til Rådets felles standpunkt til forslaget. European Voice hevder i sine spalter at miljøstatsråder i medlemslandene, som skal komme med innspill etterhvert, rett og slett frykter at de blir «marginalisert» i beslutningsprosessen. Desverre, kan man si, har innside-avisen European Voice som regel nokså troverdige kilder.

Det gjenstår å se om forslaget kan berges selv slik det står nå. REACH omfatter både en forordning og et direktiv, og må vedtas gjennom medbestemmelsesprosedyren, altså av Europaparlamentet og Rådet. Forslaget skal opp til første lesning i Europaparlamentet i alle fall før neste års europavalg i juni. Parlamentarikerne ser forøvrig ut til å være veldig splittet i spørsmålet og det er mye som tyder på at forslagene vil gå hele linen ut, dvs. helt til forliksfasen. Norske myndigheter vil således få forslaget presentert for innlemmelse i norsk lov en gang ute i 2006.

Kommissæren infisert

I mellomtiden tyr frontene til ukonvensjonelle PR-støt for å fremme sine synspunkter. 6. november lot Margot Wallström WWF undersøke blodet hennes. Miljøorganisasjonen fant spor etter hele 28 menneskefremstilte kjemikalier i svenskens blod, hvorav farlige PBDEer og PCBer, som forlengst er forbudt i EU-området. Det spørs om resultatet egner seg til å skremme EU-landenes statsråder like mye som Wallström selv.