Innspurt for EU-landenes kvotestrategi

Nasjonale strategier innen utgangen av mars
Den internasjonale klimapolitikken var ved utgangen av 2003 preget av Russlands vingling angående hvorvidt de vil ratifisere Kyoto-protokollen eller ikke. Russland har ved flere anledninger signalisert at de kommer til å undertegne, og EU sier de kommer til å fortsette å trykke på for at dette skal skje.

I år er første milepæl i klimapolitikken at det enkelte EU-land innen utgangen av mars måned skal presentere sine nasjonale kvotehandelsstrategier for første kvotehandelsperiode som går fra 2005 til 2007. Det vil si at alle medlemsland må utvikle strategier for hvor mange utslippstillatelser de har behov for, og ikke minst hvordan de skal fordeles.

Første kvotehandelsfase neste år
EUs kvotehandelsdirektiv deles foreløpig inn i to faser: en 3-årig obligatorisk introduksjonsfase, og en 5-årig obligatorisk Kyoto-fase.

Systemet gjør det mulig for rike land med store utslipp kjøper seg større kvoter – til stadig høyere pris. Økonom Franck Lecocq fra Verdensbanken i Washington DC sier til danske Politiken at de ser et stigende ønske fra regjeringer om å kjøpe CO2-kreditter, og spesielt fra Europa. Selgerne er særlig land i Syd- og Mellom-Amerika, samt i Asia.

Pris bestemt av tilbud/etterspørsel
Lecocq sier videre at han forventer en ny fordobling av salget hvis den private sektor følger etter. Og det gjør den, for det blir over 10.000 europeiske bedrifter tvunget til gjennom EU-direktivet. I følge Politiken vil kvoteprisen være helt avhengig av tilbud/etterspørsel, og har steget jevnt i 2003: fra seks euro til 12,50 euro pr.tonn for levering i 2005.

Det er mange mulige variabler hva prisen angår. Direktør Jørgen Abildgaard i analysefirmaet ECON Danmark regner ifølge Politiken med at en del europeiske land vil undervurdere sine fremtidige utslipp, og derved presse prisene i været. For eksempel er CO2-utslippet i Spania så ute av kontroll at landets EU kommisær Loyola de Palacio – og den spanske regjering – snakker om å droppe klimamålene hvis ikke Russland til slutt ratifiserer Kyoto-avtalen.

Russland nøler
Russland vil således kunne bli tungen på vektskålen, dersom de bestemmer seg for å godkjenne avtalen. Russland sitter på betydelige CO2-kreditter grunnet sovjetindustriens kollaps, og vil dermed kunne selge store mengder utslippskvoter. Gefundenes fressen for en nasjon med stort inntektsbehov, skulle man tro.

Den russiske holdningen har skapt grobunn for spekulasjoner. Er det skuffelsen over at USA tidlig meldte at de ikke kom til å ratifisere avtalen, og at forventede store inntekter gikk fløyten? Eller er det som The Economist tror – at russerne vil ha løfter fra EU om både oppkjøp av utslippskvoter, investeringer i Russland samt bedre priser generelt på russisk eksport? Uttalelser fra den russiske statssekretæren Mukhamed Tshikanov til det internasjonale pressekorpset rett før jul kan tyde på at dette er riktig: han sa at den endelige beslutningen er avhengig av når Japan og EU vil snakke med Russland på et økonomisk språk.