Arbeidet med å oppnå et felles EU-mål på området har pågått siden slutten av 1980-tallet. Dette nye direktivet er den første horisontale EU-loven som er uttrykkelig basert på prinsippet om at ”forurenser betaler”, og søker å sikre at en eventuell fremtidig miljøskade innen EU blir forebygget eller utbedret, og at de som forårsaker den blir holdt ansvarlig. Fra før av har EU vedtatt direktiver hvor forurenser-betaler-prinsippet er innbakt, men da på enkeltområder som ved finansiering av kondemnering og destruering av biler og elektronisk utstyr.

EUs miljøkommisær, Margot Wällstrøm, sier i en pressemelding at hun er svært glad for at man endelig, etter å ha jobbet med saken i 15 år, har oppnådd enighet om dette direktivet.

– Da jeg ble miljøkommisær, var dette et av mine store satsningsområder, og jeg er svært stolt over å kunne levere dette viktige redskapet nå. Idéen om at forurenser må betale er en hjørnesten i EUs miljøpolitikk, og med dette direktivet kan vi for første gang sette forurenser-betaler- prinsippet ut i praksis på en omfattende måte. Jeg synes det er spesielt viktig og relevant at direktivet skal gjelde for vernede områder og arter i en tid hvor så mange forhold har skadelig innvirkning på verdens biodiversitet, sier Wällstrøm i pressemeldingen.

– Direktivet er ikke perfekt og har blitt noe svekket i de siste forhandlingsrundene sett fra et miljøperspektiv. Det som er viktigst å merke seg er at miljøansvar blir fra nå av et EU-anliggende. Det betyr at Kommisjonen får myndighet til å overvåke og videreutvikle regelverket på dette området, sier Paal Frisvold i Bellona Europa.

Direktivet er forøvrig EØS-relevant og vil bli innlemmet i norsk lov. Bellona har allerede bedt Justisdepartementet om en oversikt over hvordan direktivet tenkes innført i norsk rett.

– Lite praktisk betydning
– Dette direktivet gjelder kun ulovlig forurensning. Forurensing som er tillatt i henhold til konsesjon holdes utenfor direktivet og det er derfor grunn til å tro at det får lite praktisk betydning, sier Christine M. Karlsen, juridisk rådgiver i Bellona. De aller fleste bedrifter har sluttet å grave ned ulovlige gifttønner og søker i steden om utslippstillatelser, og dermed slipper ut miljøskadelige stoffer ”lovlig”, sier Karlsen.

I Norge er det forurensningsmyndigheten som passer på at lovgivningen på miljøområdet følges. Forurensningsmyndigheten kan være SFT, som er typisk å sammenlikne med i forhold til dette direktivet, fylkesmannen eller kommunen. Også politiet har et ansvar og plikt for at ulovlig forurensing ikke skal skje og kan innlede etterforskning. Forurensningsmyndigheten og politiet har en rekke virkemidler for å få slutt på den ulovlige forurensningen og gi pålegg til å rydde opp på forurenserens regning, jf § 7.

– Det som ofte gjør slikt arbeid vanskelig er at såfremt det ikke er snakk om akutte utslipp, tar det tid før de miljøskadelige stoffene akkumuleres og faktisk blir forurensning. Dessuten er de tilfellene av forurensningsskade som direktivet gjør forurenser ansvarlig for, lite praktiske i virkeligheten. Ofte er det snakk om en forurenser som er konkurs, død, flyttet, som ikke er identifiserbar, flere forurensere eller lignende, sier Karlsen.

Enighet via megling
Det ble åpnet for megling i slutten av januar 2004 angående fire spørsmål i direktivteksten. Meglingen førte til endringer som både Europaparlamentet og EUs ministerråd kunne enes om. Disse endringene vil ikke forandre Direktivet om miljømessig erstatningsansvar i nevneverdig grad.

Den viktigste forandringen relaterer seg til spørsmålet om finansielle garantier, som er frivillig å bruke ifølge direktivet. Det er enighet om at Kommisjonen skal vurdere dette i en rapport seks år etter at direktivet har trådt i kraft. Hovedpunktene i rapporten blir: en gradvis tilnærming til utvikling av mulig obligatorisk finansiell sikkerhet, et ansvars-tak og unntak av lavrisiko-aktiviteter fra obligatorisk tegning av forsikring. I lys av denne rapporten og av en utvidet vurdering av innvirkningen, vil det bli vurdert hvorvidt det skal fremlegges forslag om et system for en samstemt obligatorisk finansiell sikkerhet.

Hovedpunktene i avtalen
Direktivet vil fastsette en ramme basert på miljømessig erstatningsansvar for å sikre at miljøskader blir forebygget eller utbedret. Aktører som driver risikable eller potensielt risikable aktiviteter som er oppført i et av tilleggene til direktivet, har ansvar for kostnadene ved å forebygge og utbedre miljøskadene de eventuelt forårsaker. Dette inkluderer blant annet aktiviteter som å slippe tungmetaller ut i enten luft eller vann, installasjoner som produserer farlige kjemikalier, deponeringsområder og forbrenningsanlegg. Andre operatører kan også bli holdt ansvarlig for kostnader ved å forebygge eller utbedre skader på vernede arter og naturområder, men bare dersom det kan bevises at de har skylden eller har vært uaktsomme.

Direktivet tvinger ikke operatørene til å sørge for dekning for sitt mulige erstatningsansvar ved å sikre det finansielt, som f.eks. ved en forsikring. Det forventes at medlemslandene tilskynder en utvikling av slike sikringstiltak, og at operatørene benytter seg av dem.

Den politiske avtalen må formelt vedtas i EU-parlamentet og EU-rådet innen seks uker, antagelig i løpet av mars 2004. Medlemslandene har, straks direktivet har trådt i kraft, tre år på å inkludere direktivet i sitt eget lovverk.