Bellonere i Brussel

Det var i det prestisjefylte Solvay-biblioteket i Europaparlamentets eplehage at Loyola de Palacio, ga en av sine aller siste taler før hun gir fra seg EUs energiror. Med en utpreget lite sjarmerende, men samtidig dundrende alvorlig og effektiv, presentasjonsform banket hun fast Europas store utfordringer på energifronten, mens hun til stadighet strøk en pekefingernegl gjennom sitt rødlige hår.

– Ligningen vi må løse er som følger: Tilgang på energi, stabile priser og reduksjon av CO₂-utslipp, sa hun. Balansert, komprimert og helt riktig. – Problemet er dette, fortsatte hun: – I dag kommer åtti prosent av EUs energi fra fossilt brensel, en andel som vil stige til 85% i 2015. Og hva gjør vi? Vel, først må vi redusere etterspørsel etter slikt brensel i transportsektoren, som står for en tredjedel av forbruket. Ikke lett, sa Loyola, når passasjertrafikken vil fordobles innen 2030 og forbruket av forurensende brensel dermed øker med 50 %! Her har EU gjort mye for å stimulere økt bruk av brensel produsert fra fornybar energi – Biomassedirektivet, RES-direktivet og for ikke å glemme enorme beløp brukt på FoU innen hydrogen/brenselcelle-teknologi. EUs målsetning er nemlig å øke energidiversiteten.

Det andre store etterspørselsområdet for energi er elektrisitet. Her viste Loyola til RES-direktivet (om produksjon av elektrisitet fra fornybar energi) kogenereringsdirektivet og energieffektivitet i bygg-direktivtet, – de to siste har som mål å øke energieffektiviteten.

Så til kjernekraften. Den spanske ikke-primadonnaen var soleklar i sin tale: Kjernekraft har åpenbare farer. Avfall er et problem. Men vi kan kontrollere risikoen. – Noen mener, sa Loyola, at vi snart kan finne teknologiske løsninger som fjerner problemet – uten at hun gikk nærmere inn på hva som lå i det. Helt avslutningsvis kom hun inn på CO₂-håndtering, hvor hun også etterlyste ny teknologi ”som kan redde oss fra CO₂-utslippene.”

Bellona tok opp denne tråden under debatten om ”Nye løsninger” senere på dagen. For under debatten som etterfulgte Loyalas tordentale, ble fokuset satt på hennes mysteriøse utsagn om igangsettelsen av EUs kvotehandelsdirektiv og russisk ratifisering av Kyoto. Synd, fordi én uke senere forduftet Loyolas oppkonstruerte problemstilling ved at Putin klargjorde at han vil legge Kyoto-protokollen frem til ratifisering i sin egen bakgårds-Duma. Noe Loyola antakeligvis visste. Hun ville nok bare gi et aldri så lite spark i leggen til sin kontrastfulle miljøkollega som vil overta Kommisjonens visepresidentsete.

Etter Bellonas henstilling til Señora’en om at hun måtte bruke all sin økonomiske og politiske tyngde for vri Putins arm, tok den ene bambi-miljøorganisasjonen etter den andre ordet for å snakke om sitt yndlingstema fornybar energi. Loyola satte dem profft og effektivt på plass: I respect you for your integrity, but there is simply not enough renewable energy available! Enkelte, som Greenpeace, tordnet avgårde salver mot medorganisator ExxonMobil på en måte som ordstyreren måtte gripe fatt i: ExxonMobile hadde i hvertfall tatt initiativ til en dialog om våre felles utfordringer – og dessuten invitert samtlige miljø-NGO’er.

Etter sceneskiftet inntok Bellonas Nils Bøhmer panelet, og satte søkelyset på EUs import av elektrisitet produsert av forfalne russiske atomkraftverk på Kola og ved St. Petersburg. Eksport av elektrisitet til EU, dvs. via Finland til det nordiske el-markedet, gir de russiske miljøbombene kunstig åndedrett. Paradokset er at EU på hjemmebane ønsker å stramme inn sikkerhetsregler og rutiner samt overvåkingen av disse, bl.a. for å øke sikkerheten og kanskje stenge atomkraftverk i de nye medlemslandene, samtidig som de holder liv i sub-standard-installasjoner i Russland.

Bøhmer snakket med tyngde og respekt. Han ble lyttet til. Derfor kastet både representanter fra kjernekraftindustrien og departementsråden i det finske energidepartementet seg over ham. Men Nils Bøhmer parerte og reposterte overbevisende med tall og detaljer – i den grad at den rutinerte Financial Times-moderatoren avsluttet sesjonen med å be Bøhmer gi sin vurdering av kjernekraftsindustriens avfallspoblemer og hvordan de kan løses. Industrien, finnene, rumenerne og for ikke å glemme alle de andre miljø-NGO’ene dirret av frustrasjon. Bøhmer brukte tiden flittig. Og overbevisende. Akkurat slik det skal gjøres når man står midt i Brussels atomdrevne rampelys.

Den siste debatten dreide seg om løsningene – hvor Bellona også er på hjemmebane. Etter svensk ønskedrømming om tidlig slutt på fossile energikilder, og Verdensrådet for kulls spådom om kullrenessanse som kunne få britiske fagforeninger til å grine av glede, la Bellona Europa frem hydrogenvisjonen med CO₂-håndtering som sentralt virkemiddel. Det faktum at nær halvparten av gassen i Nordsjøen brukes til trykkgass for å få opp mer olje, og at problemet for oljeselskapene er mangel på tilstrekkelig mengder CO₂, gjør alltid inntrykk. Øyenbrynene fortsatte oppover pannebrusken da Bellona, i motsetning til Greenpeace, WWF, Friends of the Earth og andres uttrykte målsetning om ”kill corporate society”, uttrykte ønske om å øke oljeselskapenes profitt og inntjening ved å sammen utvikle et nytt energimarked basert på rene energibærere – fremstilt av rent fossilt brensel. Dette er en nødvendig vei frem til produksjonen av fornybare energikilder før vi er i stand til å møte den stadig økende etterspørselen av europeisk energi. For skal vi nå de langt mer drastiske CO₂-kuttene i et post-Kyotoregime, er det industrien og markedets aktører som må komme frem til løsningene – assistert, men ikke diktert av riktige økonomiske incentiver, samt med rammevilkår satt av kloke myndigheter. Sargas’ teknologi og kostnadsnivå for utskilling av CO₂ ble trukket frem. Men det forutsetter at vi får i gang en dialog, et godt samarbeide samt at vi har en usedvanlig god plan. ExxonMobils glimrende høstsamling er dessuten et utmerket initiativ, som det absolutt bør bygges videre på.

Rundt bordet var det mange nikk – og noen nykk. Noen ganger er det veldig all-right å være Belloner i Brussel.