I dag legger nemlig Europakommisjonen frem en EØS-komitébeslutning som vil integrere EUs kvotehandelsdirektiv i EØS-avtalen. Det innebærer at direktivet også skal implementeres i norsk lovgivning. Avtalen slår fast at alle direktiv som omhandler EUs indre marked også skal innføres i Norge.

–> Norge har strengere virkemidler
På offshoresektoren har Norge per i dag strengere klimavirkemidler enn det kvotedirektivet legger opp til. Her i landet er CO₂-avgiften for utslipp på sokkelen i dag 282 – 325 kroner per tonn. Dette er langt høyere enn forventet kvotepris under EUs kvotehandelsregime. Dette er en av grunnene til at Regjeringen ikke har ønsket å implementere EUs direktiv, og dette er et syn Bellona i prinsippet deler.

Det er viktig å unngå at EU svekker norsk klimapolitikk. I tillegg må man ta i betraktning at offshorebeskatningen på 78 prosent medfører at prisen på CO₂-kvoter utgjør en brøkdel på bunnlinja for et oljeselskap, sammenlignet med hva den utgjør for et selskap på fastlandsnorge med 28 prosent skatt. I et felles kvotemarked vil oljenæringen skvise fastlandsindustrien, og gjøre Norge enda mer oljeavhengig.

Samtidig er det klart at EUs kvotedirektiv er et minimumsdirektiv. Det innebærer at det vil være mulig for Norge å videreføre en høy CO₂-avgift offshore, på toppen av kvoteplikt.

Teknologikrav
Miljøvernminister Knut Arild Hareide har i sin proposisjon foreslått at det skal kunne stilles krav om renseteknologi på for eksempel gasskraftverk. Dette vil også være mulig under EUs kvotedirektiv. Direktivet forbyr eksplisitt å stille konkrete utslippskrav i form en maksgrense for utslipp. Bellona mener dette er uheldig, men direktivet forhindrer ikke Norge fra å stille krav om teknologi, slik Regjeringen har foreslått i sin kvotelov.

Offshore inn i kvotesystemet etter 2008
Det er perioden etter 2008 som skaper et behov for nytenkning. Fram til 2008 åpner direktivet for at sektorer med strengere virkemidler kan unntas fra kvotesystemet. Etter 2008 må offshore inn i kvotesystemet, og da mener Bellona at man må utvikle et avgiftssystemet som er hensiktsmessig å legge på toppen av dette. Dette er viktig for å skape grobunn for utvikling av nullutslippsløsninger offshore. Slike løsninger krever store investeringer, som gjør det nødvendig å se på felles løsninger på store felt, og ikke begrense tiltakene til hva som er kostnadseffektivt på den enkelte lisens.

Lang prosess
Når Europakommisjonen i dag legger frem EØS-komitébeslutningen kommer dette som slutten på en prosess som har tatt 6 år gjennom hele EU-systemet. Den spede begynnelsen var at EU la fram en grønnbok, dvs. en gjennomgang av klimautfordringene Europa står overfor, og hvilke virkemidler man har til disposisjon for å takle disse. Denne ble etterfulgt av tre år med konsultasjoner, konferanser, utgreiinger, diskusjoner mellom alle interesserte parter som endte opp i en såkalt hvitbok. Det vil si en kommunikasjon til medlemslandene, Europaparlamentet, de sosiale parter og Regionalkomiteen, som inneholder Kommisjonens analyse av situasjonen, samt et konkret lovforslag til vedtak i EUs lovgivende organer. Når denne var på plass tok det ytterligere 24 måneder før Ministerrådet og Parlamentet kunne vedta Kommisjonens forslag – og EUs kvotehandelssystem så dagens lys i oktober 2004.

Allerede fra Kommisjonen startet arbeidet med grønnboken for 6 år siden har det stått svart på hvit at dette området er EØS-relevant. Direktivets juridiske forankringen er art. 175 i EU-traktaten, noe som tilsvarer artikkel 55 i og anneks 20 i EØS-avtalen.

Ikke mulig å holde direktiver utenfor
Den norske Regjeringen har flere ganger erfart at det er umulig å holde direktiver man ikke liker utenfor EØS-avtalen. Eksempler på dette er barnemat-, gassmarked- og GMO-direktivet, som den norske Regjeringen ikke var spesielt interessert i skulle få innvirkning i Norge. Forsøket på å holde disse utenfor norsk lovverk endte med at Utenrikskommissær Chris Patten holdt en leksjon for den norske utenriksministeren under EØS-rådsmøtet i Luxembourg i 2001, om hva EØS-avtalen egentlig gikk utpå.

Med disse erfaringene i minne synes Bellona det er bemerkelsesverdig at Regjeringen har valgt å lukke øynene for EUs arbeid med et så sentralt og omfattende lovverk som det kvotehandelsdirektivet representerer. Ved å nekte å anerkjenne EUs direktiv har Regjeringen fratatt norske eksperter muligheten til konstruktivt å i debatten. Det eneste unntaket har vært Børge Brende som tok en tur innom Parlamentet høsten 2002 for å forsøke å få gehør for behovet for å inkludere flere drivhusgasser.

Bellona mener at ved å fornekte eksistensen av EUs direktiv har Regjeringen gjort arbeidet med å sørge for at vi får gjennomslag for våre særinteresser mye vanskeligere. Nå er det nemlig Kommisjonens juridiske avdeling som har fått ansvaret for å vurdere hvordan direktivet skal innlemmes i EØS-avtalen, og ikke lenger DG Miljø (EUs miljøverndepartement) som meget godt kunne ha forståelse for Norges spesielle situasjon.