Reach når langt – og vil gjøre verden bedre

frontpageingressimage_malinglekkasje300.jpg

For for første gang i historien har en hel verdensdel satt seg ned og tenkt helhetlig – tenkt langt og bredt – om hvordan man skal komme til livs med produkter og stoffer som representerer en av de verste trusler mot mennesker og naturen.

To store problemer hittil har vært at det finnes for lite informasjon om kjemikalier som er i bruk i Europa, og at det offentlige for ofte har sittet med bevisbyrden når det har vært spørsmål om en risiko. Dette vil EU altså snu opp ned på. Reach pålegger industrien selv både å evaluere og håndtere miljø- og helserisika forbundet med import og produksjon av kjemikalier i EU. I forslaget heter det i tillegg at alle bedrifter som produserer eller importerer over ett tonn kjemikalier i året har meldeplikt.

Fra Kommisjonen begynte å trekke opp forslag til ny lovgivning på slutten av 1990-årene til forordningen trår i kraft ute i 2007 har det gått ca ti år å få EUs mest ambisiøse lovgivning på plass. Ikke rart derfor at det har trukket enorm oppmerksomhet fra interesserte parter. Ikke rart at det har provosert frem krasse uttalelser om trussel mot konkurransedyktigheten til europeisk industri, proteksjonisme overfor produkter fra omverden og selvfølgelig om utilstrekkelighet fra miljøbevegelsen. For det er helt klart at alle parter har hatt rett.

I Bellona ser vi helt klart manglene eller rettere sagt, utilstrekkelige resultatet i forhold til utfasing og erstatning av strengt farlige kjemikaler. Vi har jobbet aktivt med innspill til utformingen av Reach over flere år for at regelverket skal omfatte alle kjemikalier, og at det innføres en plikt for industrien til å fase ut bruken av farlige kjemikalier når tryggere alternativer eksisterer. Kompromisset fra forrige uke innebærer dessverre en svekkelse av substitusjonsplikten, og en rekke farlige kjemikalier vil fortsatt tillates brukt til tross for at det finnes tryggere erstatningsstoffer.

Men det er allikevel tre svært viktige trekk ved denne lovgivningen som gjør at den er sitt liv verdig – på tross av de nevnte manglene. Det aller viktigste er at det snur opp ned på ansvaret for bruk og testing av kjemikalier. Ved å innføre forurenser-betaler-prinsippet har EU nok engang etablert økonomiske incentiver som vil gjøre det økonomisk lønnsomt å redusere bruk av farlige kjemikaler. Dette kan virke kostbart for industrien i første omgang, men vil være lønnsomt i lengden.

Det andre viktige trekket ved denne lovgivningen er oppfølgingen. At Kommisjonen og for Norges del, ESA, får anledning til å håndheve korrekt implementering av regelverket – at det således ikke lenger er opp til nasjonale miljømyndigheter som altfor ofte gir inn for andre industriinteresser – slik vi har sett altfor mye av i Norge, når det gjelder f.eks. vannkvalitet og NOx-utslipp for å nevne noe. Den eneste som får norske myndigheter til å stå i rett er ESA. At EU har tenner – evne til å straffe land som ikke gjennomfører lovgivning på rett vis – gjør organisasjonen til en av miljøets viktigste allierte.

I tillegg vil Kommisjonen overse effektiviteten av lovgivningen, og følge opp med innstramninger over tid. Dette ser vi klare eksempler på i dag mht f.eks. NOx- og CO2-utslipp hvor tidligere direktiver i disse dager blir erstattet av lovgiving med klare innstramninger og sågar juridisk bindende reduksjoner.

Til slutt er det verdt å merke seg hvilken rolle beslutningsorganene Europaparlamentet og Ministerådet har spilt i behandlingen av Reach-forordningen. Som miljøminister Bjørnøy slår fast i en pressemelding, og i motsetning til hva som ofte har stått i media, er det faktisk Parlamentet og EUs ministerråd som har styrket forslaget i forhold til hva Europakommisjonen opprinnelig foreslo. Reach – akkurat som det nylig vedtatte og minst like omstridte tjenestedirektivet – bekrefter at det beslutningsorganene Rådet og Parlamentet som er avgjørende for innholdet i EUs rettsakter. Ikke Kommisjonen, slik den norske regjeringen fortsatt fremhever – sist i Regjeringens handlingsplan om en aktiv europapolitikk.

For i Norges EØS-tilværelse, hvor våre politiske folkevalgte er ekskludert for å delta i de diskusjonene og forhandlingene i EUs beslutningsorgan, reduseres det norske engasjementet til debatt om hvorvidt regjeringen skal late som om de har anledning til å velge å ta over regelverket eller ikke. Noe de i realiteten og i henhold til all praksis selvfølgelig ikke har. Skulle regjeringen allikevel åpne for denne tenkebanen må den være klar over at det kan få store konsekvenser for norsk industri som lever av å selge produkter utenfor landegrensen. Årsaken er at produsentansvaret gjør at det er produsenten eller importøren av produktet innenfor EU som vil være ansvarlig for kjemikalene produktene inneholder. Ansvaret legges dermed på importøren – ikke produsenten som befinner seg utenfor EU. Dette er bl.a. årsaken til at USA vurderer å stevne EU inn for WTO fordi de mener regelverket i praksis representerer et teknisk handelshinder.

Reach når langt, men ikke langt nok. Enda. Men det danner et viktig rammeverket og legger prinsipper for å komme en svært omfattende miljøskadende produkter til livs. Det er et symbol og eksempel på den helhetlig politikken og regelverket for miljø og sikkerhet som EU gradvis bygger opp på alle samfunnsområder. For EU har en plan. En visjon. Og de vil nå den – før eller siden, ikke bare på kjemikalier, men all type forurensing. Og så er Reach et forbilde for resten av verden. For EU er verdens største marked. Reach vil derfor gjøre verden til et bedre sted.

Paal Frisvold er rådgiver i Bellona Europa

Denne artikkelen er også publisert på www.trainingportal.no , som en del av en artikkelserie om kjemikalier i oljeindustrien.

Paal Frisvold

paal@bellona.org