– Det blir fort litt sutrat

frontpageingressimage_Bjornoy_16_okt07-1.jpg Photo: (Foto: Anne Karin Sæther/Bellona)

I dag åpnet miljøvernminister Bjørnøy ”The 4th Trondheim Conference on CO2 Capture, Transport and Storage”, som arrangeres av SINTEF og NTNU.

En time før åpningen sendte SINTEF ut en pressemelding om at SINTEF Energiforskning skal lede EUs nyeste forskningsprosjekt på i CO2-håndtering i kull- og gasskraftverk. EU-prosjektet DECARBit har en ramme på 120 millioner kroner – noe som ifølge SINTEF er det dobbelte av Stortingets årlige bevilgning til forskning på fangst og lagring av CO2.

EU satser

I budsjettet for 2008 som regjeringen la fram forrige uke, var mer enn 1,1 milliard kroner satt av til CO2-håndtering. Bevilgningene til ren forskning er imidlertid, ifølge SINTEF, bare 48,5 millioner kroner.

”Det nye EU-prosjektet er ett av mange eksempler på at Europa satser på forskning innen dette feltet, mens Norge fryser innsatsen” sier Nils A. Røkke, direktør for gassteknologi i SINTEF og professor Olav Bolland ved NTNU i dagens pressemelding.

Norge en sinke

Til Bellona Web sier Røkke at han vil kreve at forskningen på CO2-håndtering dobles i løpet av de kommende tre årene. Hvis ikke kan Norge bli en sinke innen CO2-håndtering.

– Statsbudsjettet bør være dobbelt så stort på forskning på CO2-håndtering og fornybar energi i løpet av en treårsperiode. Da kan kanskje ”månelandinga” få et innslag av norsk tilstedeværelse, sier Røkke – og sikter til den statsminister Stoltenbergs språkbruk for Mongstad-prosjektet til Statoil og regjeringen.

Utenlandske aktører, først og fremst i USA, vil antakelig ha CO2-håndtering på plass i full skala ved kullkraftverk før gasskraftverket på Mongstad er en realitet.

Fornybar

Også forskningsinnsatsen på ny fornybar energi må fordobles, mener SINTEF-direktør Røkke.

– Vi må ikke se på CO2-håndtering som noe som fordriver satsningen på fornybar. CO2-håndtering vil gi større muligheter for fornybar energi, blant annet fordi energiprisen blir dyrere, sier Røkke.

– Det er et stort behov for nye teknologier. Innen offshore-vindmøller har vi mange muligheter, men slike prosjekter omtales som om de skulle komme i morgen. Det gjør de ikke – og i alle fall ikke når det ikke satses ordentlig, sier han.

– I dag har vi en pinlig satsning på vind, sol og biomasse. Det står ikke i forhold til utfordringen vi står overfor i det hele tatt.

"Sutrat"

Omringet av journalister i en pause i CO-håndteringskonferansen i Trondheim virket miljøvernminister Bjørnøy til å være i godt humør. Hun kommenterte leende kravet fra SINTEF om fordoblet forskningsinnsats:

– Det blir fort litt sutrat, sier statsråden.

Da Bellona Web noen minutter etterpå spør hvorfor hun kalte det ”sutrete” blir Bjørnøy litt mer alvorlig:

– Den summen SINTEF viser til, 48,5 millioner kroner, gjelder bare Climit-programmet. Vi har rundt 130 millioner kroner i de forskjellige departementene som går til forskning på CO2-håndtering.

– Selvfølgelig er det slik at det kunne vært gjort en større innsats, men vi bruker totalt 1,1 milliard på CO2-håndtering i 2008.

Bellona støtter SINTEF

Rådgiver i Energiavdelingen i Bellona, Aage Stangeland, støtter Røkkes krav til norske politikere.

– I tillegg til norske initiativ til pilotanlegg og fullskala-anlegg trenger vi også forskning.

Stangeland fremhever behovet for mer forskning på ny fornybar energi, men mener det er mye ugjort også innen CO2-håndtering.

– Norge er dårligere enn alle andre land vi liker å sammenligne oss med når det gjelder satsing på forskning. Vi trenger å forske mer på effektive måter å fange CO2 på, og vi trenger fortsatt mer forskning for å kartlegge mulighetene for trygg lagring av CO2.

– Vi noterer oss at alle – miljøvernorganisasjonene, industrien, forskerne – alle unntatt regjeringen, er enige i hva som er nødvendig nå. Vi har tross alt en klimakrise å forholde oss til her, men det virker ikke som om politikerne skjønner hva som skjer, sier Stangeland.

Månelanding ikke viktig

Bellona Web spurte Bjørnøy om hun fortsatt tror CO2-håndteringen på Mongstad vil bli kalt en ”månelanding”.

– Månelanding er ikke et ord som er naturlig for meg å bruke, og jeg tror heller ikke at jeg har brukt det. Det handler om språk, sier hun og fortsetter:

– Det er avgjørende at Norge bidrar med denne teknologien, men det er viktig at alle land bidrar. Det er ikke så viktig om det er USA eller Kina eller Norge som kommer først fram.

Anne Karin Sæther