Tirsdag 17. november skrev olje- og energiminister Terje Riis-Johansen et debattinnlegg med tittelen ”Vår felles energiutfordring” i VG. Ministeren skrøt av Norges egne ambisjoner og klaget over sneglefart i det internasjonale klimaarbeidet.

Riis-Johansen gjorde utstrakt bruk av metaforer fra Folk og røvere i Kardemomme by, og skrev blant annet at noe av problemet internasjonalt at man ikke har en ”global politimester Bastian eller tante Sofie som kan passe på at alle gjør det som skal til for å løse klima- og energiutfordringen”. ”Derfor må både folk og røvere samarbeide”, fortsatte Riis-Johansen.

Globalt sett har statsråden på mange måter rett. For når Japan og Canada ikke når de målene de har forpliktet seg til i Kyoto-avtalen, finnes det ingen som kan sette dem til veggs. Det Riis-Johansen talende nok glemmer er EU.

EU viser vei

Selv midt i en dramatisk og historisk viktig tid for EUs klimapolitikk, rett før avstemningene om EUs klima- og energipakke nå i desember, klarer Riis-Johansen å skrive om norsk og internasjonal klimapolitikk uten å nevne EU med et eneste ord.

Spesielt merkelig er dette når det er nettopp EU som er nærmest å spille rollen som politimester Bastian i det internasjonale klimaarbeidet. EU vil faktisk binde Norge til en mye mer ambisiøs klimapolitikk enn den Norge fører i dag, noe den norske regjeringen tydligvis synes er litt både kostbart og vanskelig.

Det er EU som går foran og viser vei i klimakampen. Takket være EUs målsetning om minst 20 prosents reduksjon av klimagassutslippene innen 2020 blir verdens største marked tvunget til å innføre ett nytt og innstrammet system for handel med utslippskvoter for CO₂. Europa tvinges også til å innføre strenge krav til energiforbruk i bygg – og sist, men ikke minst pålegges europeiske land å ta i bruk mer ren, fornybar energi.

Om verden skal lykkes på det avgjørende klimatoppmøtet i København neste år, og komme frem til en ny global klimaavtale der både USA og Kina er med, så må noen gå foran og vise at de tar ansvar. Det er det EU gjør nå, mens Norge i beste fall dilter etter.

Ut og røve

Fortsettes Riis-Johansens bruk av metaforer fra Kardemomme by, kan vi si at vi nordmenn i et europeisk perspektiv ”lister oss så stilt på tå når vi skal ut og røve”. For Regjeringen sitter musestille mens klimadebatten raser i Brussel, og er aller mest opptatt av å redusere EØS-kontingentens bidrag til sosial og økonomisk utjevning i Europa – ikke hva Norge kan bidra med i europeisk klimakamp.

EU-landene forhandler nå for harde livet for å komme frem til en endelig avtale om gjennomføring av fornybardirektivet, hvor hovedelementet er at rike land må produsere mer fornybar energi enn fattige.

Den norske regjeringen sier på sin side at den vil avvente det endelige utfallet av EUs klimapakke, for så å vurdere om direktivet er EØS-relevant.  For det er dessverre det Gahr Støre sa til presidenten i Europakommisjonen i april, og Riis-Johansen til Kommisjonens miljødirektorat i oktober. Norge stritter i mot. Det er trist og uforståelig, for det er opplagt at fornybardirektivet gjelder for EØS-landet Norge.

Norge spiller en avgjørende rolle for forsyningssikkerheten i Europa og Europakommisjonen ønsker å samarbeide om prosjekter for offshore vindkraft i Nordsjøen. Til tross for muligheter for store fremtidige inntekter har Norge fortsatt noen av de aller dårligste støtteordningene for fornybar energi i Europa.

Pinlig

EFTAs overvåkingsorgan ESA, som passer på at Norge følger EUs regelverk, bestemte seg for å slå i bordet mandag 17. november. Da trakk ESA Norge inn for EFTA-domstolen fordi den norske regjeringen ikke har klart å innføre direktivet om energisparing. Et direktivet innført i EU for flere år siden. Pinlig for Norge.

EUs kvotehandelsdirektiv fra 2003 er heller ikke trådt i kraft i Norge, tross EUs oppstart i allerede 2005. I dag forhandler EU-landene og Europaparlamentet om et helt nytt og utvidet kvotehandelsdirektiv som skal gjelde fra 2012 til 2020. Spørsmål om blant annet utfasing av gratiskvoter for konkurranseutsatt industri står høyest på agendaen.

Direktivets utfall vil være utslagsgivende for at EU skal nå sine utslippsmål, men også livsviktig for europeisk og norsk industris konkurransevilkår.

Norge tjener milliarder

Ifølge Energibedriftenes Landsforbund tjener den norske stat i år 12 milliarder kroner på at strømprisene har økt på grunn av CO₂-kvotesystemet. Norge håver med andre ord inn milliarder på grunn av et tiltak i EUs klimapolitikk. Likevel bidrar vi med så sørgelig lite: Regjeringens samlede støtte til fornybar energi er på mindre enn to milliarder kroner.

Riis-Johansen hevder at Norge er en pådriver for et strengt internasjonal klimaregime, men understreker at dét ikke må stå i veien for at Norge samtidig kan hente opp mye mer olje og gass.

Det er nesten så man hører Riis-Johansen synge stille: ”Vi røver bare det vi må, og det som vi behøver”. Men hvis Norge ikke skal plage andre og være snill og grei, er tiden overmoden for at Regjeringen stiller seg bak de forpliktende tiltakene som EU har gått i bresjen for.

Paal Frisvold er styreleder i Bellona Europa.