Nektet adgang til norsk-finansiert anlegg

d388d220405346fe9744df24259a31f4.jpeg Photo: Foto: Aleksandr Raube

Denne uken møtes representanter fra Utenriksdepartementet og det russiske atomenergiministeriet, Minatom, i Moskva for å diskutere pågående og fremtidige atom -prosjekter. Den norske delegasjonen i Moskva ledes av Statssekretær i Utenriksdepartementet Elsbeth Tronstad (H).

Alt går ikke like knirkefritt i samarbeidet med Russland. I slutten av mai ledet Statssekretær Tronstad en norsk delegasjon til Kolahalvøya. I den offisielle reiserapporten fra Utenriksdepartementet heter det at formålet med turen for Tronstad var å gjøre seg bedre kjent med det norsk-russiske samarbeid for atomsikkerhet i Nordvest-Russland.

Turen startet heller dårlig. Ved atomisbryterbasen Atomflot i Murmansk skulle delegasjonen få en oppdatering om hvordan det går med framdriften i arbeidet med det nye renseanlegget for flytende radioaktivt avfall, et anlegg besøkt av utallige norske og internasjonale delegasjoner og statssekretærer.

0edfeb4fff09764bc0ec3f9dc11125db.jpeg Photo: Foto: Bellona Murmansk

Tronstad og resten av delegasjonen ble nektet adgang til bygningen hvor renseanlegget ligger, selv om dette var understreket at var sterkt ønskelig på forhånd. I følge reiserapporten fra Utenriksdepartementet var begrunnelsen at det ble kjørt radioaktivt materiale gjennom anlegget.

Dette stemmer ikke. Renseanlegget er ennå ikke satt i drift, og ved det gamle renseanlegget, som ligger vegg-i-vegg, er det ingen restriksjoner som tilsier at besøkende ikke har adgang når radioaktivt materiale kjøres gjennom anlegget. Det er bare ved lekkasjer i anlegget som medfører forhøyet strålenivå restriksjoner på besøk er naturlig. Bellona kjenner ikke til at det var lekkasjer ved anlegget i slutten av mai.

Årsaken til at den norske delegasjonen ble nektet adgang sies fra kilder i Murmansk å være det pinlige faktum at anlegget fortsatt ikke virker, og kanskje mer alvorlig; ingen vet hvorfor det ikke virker. Formelt svarer de russiske arrangørene av det norske besøket på Atomflot at delegasjonen fikk for dårlig tid til å gå innom renseanlegget.

–> Bellona-lunsj
I steden for omvisning på renseanlegget ble den norske delegasjonen høflig geleidet videre nordover på kaianlegget til Atomflot, hvor de ble servert lunsj i den Bellona-finansierte brakkeriggen for Lepse-arbeiderne.

Parallelt med det norske besøket ved Atomflot ble det tatt flere telefoner mellom Moskva og Murmansk. Det russiske transportministeriet ba formelt om at det snarest må opprettes en uavhengig kommisjon som skal foreta en full gjennomgang av alle tekniske sider ved det nye renseanlegget.

Forespørselen ble sendt Minatom, som er ansvarlige for det norsk-russiske samarbeidet for atomsikkerhet. Henvendelsen til Minatom er signert Vjacheslav Ruksha, vise-transportminister i Russland. Ruksha kjenner Atomflot som sin egen lomme. Før han ble utnevnt til viseminister i transportministeriet i Moskva i september 2000 var han først direktør for Atomflot, før han i 1998 ble forfremmet til direktør for Murmansk Shipping Company, selskapet som opererer atomisbryterne med base på Atomflot.

6ca27d347ca32821b121cfe449c02b21.jpeg Photo: Foto: Aleksandr Raube

Norsk bidrag 17,5 millioner kroner
Ruksha skriver i sitt brev til Minatom at den russiske prosjektledelsen for renseanlegget har hatt alt for dårlig innsikt i de tekniske sidene ved det nye renseanlegget. Det er det semi-statlige selskapet Nuklid som har ledet prosjektet fra russiske side.

Norge og USA har i fellesskap finansiert anlegget. Totalkostnaden er foreløpig i overkant av 40 millioner kroner. Den norske andelen på 17,5 millioner kroner er finansiert gjennom Utenriksdepartementets handlingsplan for atomsaker.

Spørsmålene om hvorfor det nye renseanlegget ikke virker er like mange som svarene. Når den norske riksrevisjonen gikk gjennom prosjektet ble dårlig prosjektledelse fra norsk side fremhevet. Fra amerikansk side fremheves dårlig prosjektledelse fra russisk side som begrunnelse. Fra russisk side hevdes det at mangel på norsk-amerikansk finansiering til ferdigstillelse av anlegget er årsaken. Selv om deler av teknologien er levert fra USA er hoveddelen av renseanlegget er basert på russisk teknologi, levert av VNIPIET- instituttet i St. Petersburg.

Blant arbeiderne på Atomflot er det stadig flere som sier det var en tabbe å velge russisk teknologi for renseanlegget.

–> London-konvensjonen mot atom-dumping
Da renseanlegget skulle testes for første gang for tre år siden, viste det seg at det ikke var nok trykk i rørene til at det flytende radioaktive avfallet kunne behandles. Hvorvidt årsakene til dette var for lange rør, eller for svake pumper finnes det også ulike oppfatninger av. Det alle parter er enige om er at anlegget fortsatt ikke er satt i operativ drift.

Bakgrunnen for at hele prosjektet i sin tid ble satt i gang, er det i dag også mange som stiller spørsmål ved. Da det i 1994 første gang ble tatt et norsk – amerikansk initiativ til prosjektet var dette begrunnet med ønsket om å assistere Russland med renseanlegg, slik at landet kunne overholde forpliktelsene i London-konvensjonen som forbyr dumping av radioaktivt materiale til sjøs.

Flytende radioaktivt avfall fra den sivile atomisbryterflåten ble dumpet i Barentshavet frem til 1989, mens Nordflåten dumpet frem til 1993. Atomflot hadde allerede et eksisterende renseanlegg med en årlig kapasitet på 1200 kubikkmeter. Det nye renseanlegget er dimisjonert for 5000 kubikkmeter årlig. Det gamle anlegget har mer enn nok kapasitet til å behandle alt flytende avfall som genereres ved driften av atomisbryterne, deres servicefartøy, samt ulike anlegg på land ved Atomflot. Det primære målet med det nye renseanlegget var altså å ta unna flytende radioaktivt avfall fra Nordflåten, inkludert væsker med høyt salt-innhold.

–> Andre renseanlegg i drift
Det Norge og USA glemte å spørre om før prosjektet ble igangsatt var hvem som skulle betale for at Atomflot sitt nye renseanlegg skal behandle avfall fra Nordflåten. Nordflåten er ikke selv kjent for å betale for behandling av sitt radioaktive avfall. Atomflot, som senere i år blir en del av det privateide Murmansk Shipping Company, vil ikke utføre jobben gratis for Nordflåten. Norge vil ikke betale og USA har for lengst trukket seg fra hele prosjektet.

Trolig vil det måtte være Minatom som eventuelt må betale for driften av det nye private anlegget på Atomflot. Men Minatom kan få jobben gjort mye billigere ved nye anlegg som har kommet i drift etter at Atomflot-prosjektet ble startet.

–> I Severodvinsk har det blitt bygget et nytt anlegg for rensing av flytende radioaktivt avfall ved det statlige marineverftet. Norge har betalt for oppgradering av lagringstankene i Severodvinsk, mens USA gjennom sitt CTR-program har betalt for selve renseanlegget. Det er også prosjektert et renseanlegg for flytende avfall ved Nordflåtens marineverftet i Poljarny på Kolahalvøya. Prisen for rensing av flytende avfall vil være langt billigere i Severodvinsk og Poljarny enn ved Atomflot.

I følge den første byggeplanen skulle anlegget vært i drift i 1996. Det ble det ikke noe av. I 1996 var byggearbeidet knapt kommet i gang. I mars 1998 skulle daværende Utenriksminister Knut Wollebæk (Krf) formelt åpne anlegget. Wollebæk, som ble ledsaget av et stort norsk pressekorps, fikk ikke æren av å åpne renseanlegget som planlagt. Renseanlegget var på det tidspunktet bare en stor uoversiktlig byggeplass. Senere samme år besøkte Kong Harald byggeplassen, fulgt av et enda større norsk pressekorps. Heller ikke han fikk anledning til å formelt åpne anlegget. I september 2000 var det Statssekretær Espen-Barth Eide (Ap) sin tur til å besøke renseanlegget. Barth-Eide fikk heller ikke æren av å klippe over den røde snoren, han ble i steden servert lunsj ombord i atomisbryteren Sovjetski Sojuz.

–> Pinlig for Utenriksdepartementet
Nå begynte hele affæren å bli pinlig for Utenriksdepartementet. Russerne ønsket mer penger, men Barth-Eide sa klart fra at det ikke var aktuelt for Norge å bevilge mer. Dette på tross av at prosjektlederne fra norsk side, Statens Strålevern, i en statusrapport i desember 2000 sterkt anbefalte tilleggsbevilgninger slik at testingen av anlegget kunne fullføres og rensingen av de tusenvis av kubikkmeter med flytende radioaktivt avfall på Kolahalvøya kunne starte.

Statens Strålevern påpekte også viktigheten av å fullføre prosjektet, som av mange blir sett på som et prestisjeprosjekt. Strålevernet skrev: «Dersom man ser på totalkostnadene for prosjektet, så hadde nok en liten utvidelse av den kunnet få opp farten på arbeidet. Jo hurtigere anlegget kan settes i drift, desto større nytteeffekt for andre prosjekter.»

–> I juni i fjor var det nok for Norge. For på en høflig måte å avslutte den norske deltakelsen i prosjektet ble det arrangert en formell overrekkelsesseremoni ved anlegget på Atomflot. Det var veldig bevisst at en ikke brukte ordet åpningssermoni, det var jo ingen ting å åpne.

Det som formelt ble overrakt var et anlegg til 40 millioner kroner som ikke virket, som ingen i dag vet hvordan de skal få til å virke, og som stadig flere på russisk side tror må bygges helt på nytt.

Neppe rart at den norske statssekretæren ble nektet adgang til renseanlegget.