Seks år etter Bellona-rapporten:

Denne uken er det seks år siden Bellona ga ut rapporten om atomsikkerheten i den russiske Nordflåten. Rapporten medførte at Bellona-medarbeider Aleksandr Nikitin ble tiltalt for spionasje. Nikitin ble frifunnet og arbeidet med å løse de problemene som rapporten beskrev er nå kommet godt i gang.

I 1996 var det en skremmende tilstandsrapport: Utrangerte atomubåter med brukt brensel i opplag langs kysten av Kolahalvøya, store mengder radioaktivt avfall lagret utendørs og en rekke ukjente ulykker med russiske atomubåter. Rapporten banet vei for et stort internasjonalt samarbeid for sikring av atomavfall i de russiske nordområdene.

USA, EU og Norge samarbeider i dag tett med Russland for å løse en av de største miljøutfordringene i nordområdene.

Russland har overført en del av ansvaret for sikring av atomavfallet fra Nordflåten og militære myndigheter til det semi-sivile russiske atomministeriet. Teknisk og økonomisk bistand til arbeidet møter fortsatt en rekke byråkratiske hindringer, men fungerer langt bedre i dag enn i 1996.

Photo: Foto: Moscoop

34 atomubåter fortsatt i drift
I 1996 hadde Nordflåten 67 atomubåter i drift, antallet i dag er halvert til 34. Nordflåten har 12 strategiske og 22 angrepsubåter eller ubåter med krysserraketter. Det er ventet at ytterligere fem strategiske ubåter vil bli tatt ut av drift i løpet av et par år, mens tre nye er under bygging i Severodvinsk. Den første av de nye strategiske atomubåter av Borei-klassen vil tidligst bli satt i drift i 2007.

Det er lite trolig at den seneste nedrustningsavtalen mellom USA og Russland, kalt Agreement on the Reduction of Strategic Offensive Potential (ARSOP) vil få betydning for antallet strategiske atomubåter i Nordflåten ut over det antallet den russiske marinen selv har estimert behov for de neste 10 til 15 årene. Avtalen vil få ned antallet utplasserte atomstridshoder ned til 1700 innen 2007.

Derimot kan Russland se frem til enda sterkere internasjonal hjelp for å hugge opp de atomubåtene som er tatt ut av drift. Under vårens G-8 møte i Canada ble president Putin lovet en økonomisk støtte-pakke på hele 20 milliarder dollar, som øremerkes atomsikkerhet. Tiltak rettet mot Nordflåtens ubåter og atomavfall ble særlig fremhevet.

Photo: Foto: Tomaz Kizney

Delta-IV skvulper videre til 2015
For å opprettholde en flåte av strategiske atomubåter har den russiske marinen bestemt at Nordflåtens syv ubåter av Delta-IV klassen skal være i drift helt frem til 2015. Disse ubåtene ble satt i drift i perioden 1985 til 1992. Den eldste vil altså være 30 år gammel før den tas ut av drift.

Delta-IV ubåtene er de eneste gjenværende atomubåtene i Nordflåten med 2. generasjons atomreaktorer, av typen OK-700. Denne reaktortypen ble utviklet på 60-tallet og har en rekke sikkerhetsmangler. For eksempel har de ikke mulighet til automatisk nedstenging og naturlig kjøling i tilfelle ulykke. Disse systemene kom først med 3. generasjons russiske ubåtreaktorer, og det var dette systemet som stengte ned reaktorene da atomubåten Kursk havarerte i Barentshavet 12. august 2000.

Reaktorene på Delta-IV ubåtene har også manglende systemer for nedkjøling av reaktorene i krisesituasjoner når reaktorene er i drift.

Photo: Foto: Thomas Nilsen

191 atomubåter tatt ut av tjeneste
Av de totalt 248 atomubåtene som ble bygget under den kalde krigen er hele 191 tatt ut av drift.

Av de 191 atomubåtene som er tatt ut av drift siden slutten på 80-tallet og ikke hugget opp tilhører 115 Nordflåten. Av disse ligger 13 klar for opphugging i Severodvinsk, 19 ligger ved den nedlagte marinebasen Gremikha og 83 ved andre baser og marineverft på Kolahalvøya. De resterende 76 tilhører Stillehavsflåten.

Det russiske atomministeriet, Minatom, har i en rapport slått fast at 32 av ubåtene i opplag er i så dårlig forfatning at de står i fare for å synke. Mange av disse ubåtene ligger i Gremikha. Alle har fortsatt det svært radioaktive brukte atombrenselet i reaktorene.

Photo: Foto: Thomas Nilsen

Cooperative Threat Reduction (CTR)
Arbeidet med opphugging av utrangerte atomubåter har kommet godt i gang. Fra 1996 til utgangen av 2001 ble 43 ubåter fra Nordflåten hugget opp. De fleste i Severodvinsk hvor det amerikanske støtteprogrammet for atomnedrustning, CTR, har finansiert opphuggingen av 16 strategiske atomubåter ved det tidligere topp hemmelige marineverftet.

Russland selv har finansiert opphugging av fem ubåter i Severodvinsk. Noen ubåter er også hugget ved marineverftet Nerpa på Kolahalvøya med CTR finansiering. CTR har investert i kutte utstyr for totalt 75 millioner dollar ved marineverftet Zvezdotsjka i Severodvinsk og Nerpa på Kolahalvøya. Ytterligere 140 millioner dollar er betalt for det konkrete opphuggingarbeidet. CTR har også betalt 57 millioner dollar for diverse utstyr og kontainere for behandling og lagring av radioaktivt avfall fra ubåtene.

Etter hva Bellona har grunn til å tro vil CTR stanse sin bistand til marineverftet Nerpa og konsentrere alle økonomiske og tekniske overføringer til Severodvinsk. Ved Nerpa-verftet er det så langt hugget seks strategiske ubåter. For tiden hugges det en Delta ubåt i Nerpa, arbeidet vil være ferdig i løpet av året. Årsaken til at CTR vil begrense sin innsats til Severodvinsk skal være at det er lite kostnadseffektivt å påkoste vedlikehold av utstyr på to ulike steder. Utstyr levert fra USA må både få reservedeler fra USA, samt amerikansk fagpersonell til å utføre reparasjoner. Dette koster penger. Penger som marineverftet i Nerpa selv ikke har.

CTR-programmets nåværende kontrakt går ut i oktober i år. En forlengelse av programmet er blant avhengig av at Russland og USA blir enige om avtaler om ansvarsfritak og skattespørsmål. Den amerikanske Kongressens skepsis til Russlands pågående atomsamarbeid med Iran kan også stikke kjepper i hjulene for samarbeidet om atomsikkerhet med Nordflåten.

Photo: Foto: Thomas Nilsen

41 strategiske ubåter skrapes innen 2007
USA vil gjennom sitt CTR program betale for opphugging av totalt 35 strategiske ubåter. I tillegg betaler Russland for seks ubåter slik at det totalt vil være skrapet 41 strategiske ubåter innen 2007.

36 av disse er ubåter av Yankee og Delta-klassene med interkontinentale raketter rettet mot mål i USA. De fem siste er de gigantiske Typhoon ubåtene, selve skrekkbilde fra den kalde krigen.

Det ligger mye amerikansk prestisje bak kontraktene om opphugging av Typhoon ubåtene. Med sine 200 atomstridshoder kunne en enkelt Typhoon ubåt gjennomføre et fullstendig gjengjeldelsesangrep på USA i tilfelle atomkrig. I dag betaler den konservative administrasjonen i USA med glede for opphuggingen det mest fryktinngytende våpenet fra terrorbalansen mellom de to supermaktene.

Arbeidet med å ta ut de brukte brenselselementene fra den første Typhoon ubåten, TK-202, startet nå i sommer. Kontainerne som skal lagre det brukte atombrenselet fra TK-202 står allerede klare i det nye landbaserte mellomlageret for brukt atombrensel i Severodvinsk. Også dette betalt av USA.

Deretter vil de to reaktorseksjonene bli hugget ut og resten av ubåten solgt som skrapmetall. Planen er å hugge en Typhoon ubåt hvert år frem til 2006.

Photo: Foto: Thomas Nilsen

Imandra hjelper Nordflåten
Arbeidet med å ta ut det brukte atombrenselet fra de eldste ubåtene i Nordflåten har også kommet i gang. Dette er ubåter som har ligget i opplag i opptil 15 år, og som i følge både russiske og internasjonale eksperter utgjør den største faren for radioaktiv forurensing hvis de synker.

Det sivile serviceskipet Imandra, tilhørende atomisbryterbasen i Murmansk, har ved en rekke anledninger de siste tre årene blitt benyttet til å ta ut brukt atombrensel fra ikke-strategiske atomubåter som ligger i opplag ved marineverft på Kola. I fjor sommer gjennomførte Imandra uttak av brenselet fra ubåten K-22, en ubåt av Echo-II klassen som lå i opplag ved marineverftet Sevmorput i Murmansk. Uttaket av brensel skjedde uten noen problemer og viser at det er fullt mulig å benytte Imandra til oppdrag på 1. generasjons ubåter.

Det er nærmere 20 første generasjons ubåter med brensel i reaktorene ved ulike baser på Kolahalvøya.

Tidligere i vår ble atomubåten K-19 tauet til Nerpa verftet for opphugging. Denne 1. generasjonsubåten har ligget i opplag ved marinebasen Vidyaevo siden 1990.

I år har Murmansk Shipping Company, som eier Imandra, signert avtale om å tømme tre eldre ubåter for brukt atombrensel. Arbeidet startet i juli med en 40 år gammel atomubåt ved Sevmorput-verftet i Murmansk.

Deretter seiler Imandra til marineverftet Nerpa hvor skipet skal ta ombord det brukte atombrenselet fra atomubåten Kursk som er under opphugging.

Photo: Foto: Thomas Nilsen

Gremikha – 19 utrangerte atomubåter
Bellona er kjent med at det er konkrete forhandlinger mellom Murmansk Shipping Company og Nordflåten om å benytte Imandra til uttak av det brukte atombrenselet fra ubåter i opplag ved basen i Gremikha.

Gremikha blir fremhevet som en av de største utfordringene for Nordflåten. Basen har hele 19 atomubåter som er tatt ut av drift, men hvor det brukte atombrenselet fortsatt er i reaktorene. Brenselet må tas ut av reaktorene mens ubåtene fortsatt ligger i Gremikha, ingen av ubåten er i god nok stand til at en tar sjansen på å taue dem til noen av de andre marineverftene. Man er rett de skal synke underveis.

Det er ingen operative atomubåter igjen i Gremikha og formelt regnes basen som nedlagt. Flere av de andre marinebasene på Kolahalvøya vil trolig også bli nedlagt i årene som kommer. Nordflåten har ikke lengre bruk for alle basene som ble bygget opp under den kalde krigen. Dagens 34 operative atomubåter trenger naturlig nok ikke baseanleggene som på slutten av 80-tallet baserte rundt 150 atomubåter langs kysten av Kolahalvøya.

Konkret snakkes det om at Nerpitsja-basen innerst i Litsafjorden er den neste basen som vil bli nedlagt. Det var her Typhoon-ubåtene hadde sine kai-anlegg. Russiske private interesser ønsker å etablere fiskeoppdrettsanlegg her straks området frigis til sivile formål.

–> Reaktorer i Saida-bukta
Reaktorseksjonene fra de opphugde ubåtene er transportert til Saida-bukta, rett nord for marineverftet Nerpa på Kolahalvøya. For inneværende år er det planlagt å skjære løs ytterligere 17 reaktorseksjoner.

Ved utgangen av 2001 var det lagret 48 reaktorseksjoner i Saida-bukta. Reaktorseksjonene lagres flytende ved fire pirer, en ordning som hverken den russiske marinen selv, eller tilsynsmyndighetene anser som forsvarlig. Åtte av reaktorseksjonene har vært lagret flytende i Saida-bukta i mer enn ti år som er grensen for tillatt lagring.

For å holde flyteevnen er har de fleste reaktorseksjonene også tilhørende seksjoner fra ubåten. I Saida-bukta er det 28 treblokkseksjoner, åtte enblokkseksjoner og 12 flerblokkseksjoner. Alle enblokkseksjonene har påmontert ekstra flytepotonger.

Planene for et landbasert lager for reaktorseksjonene i Saida-bukta er delvis klar. En enorm betongplatting skal bygges rett innenfor de pirene hvor reaktorseksjonene i dag lagres i sjøen. Den skal legges seks meter over maks springflo, og vil ha skinner ned til en planlagt tørrdokk hvor seksjonene skal tas på land. Byggetiden er estimert til tre år og kostnadene vil bli rundt 50 millioner dollar. Pengene er ikke bevilget enda, Russland håper på internasjonal finansiering.

Når, eller hvis, lageret for reaktorseksjoner i Saida-bukta blir bygget er planen at atomreaktorene skal lagres i 70 år. Etter dette vil radioaktiviteten være redusert så mye at reaktorene kan kuttes opp og deponeres som radioaktivt avfall.

To viktige spørsmål er imidlertid fortsatt ubesvart; minst to av reaktorene i Saida-bukta har fortsatt brukt atombrensel i reaktorene, hva skal skje med disse?

Det andre spørsmålet er hvordan de reaktorene som i dag lagres som flerseksjonsblokker skal kuttes. Det er ingen planer for å bygge ut en infrastruktur for dette i Saida, og den manglende flyteevnen til reaktorene tilsier at de ikke kan taues til Nerpa for klargjøring til langtidslagring. Lagring av flerseksjonsskrog på land vil kreve uforholdsmessig stor plass.

Photo: Foto: Igor Kudrik

Brukt atombrensel «på skinner»
Utrangerte ubåter med brukt brensel i reaktorene ble i Bellona rapporten fra 1996 fremhevet som en av de største miljøutfordringene. De siste årene har arbeidet med å ta ut brenselet fra reaktorene bokstavelig talt kommet «på skinner.» Fra 1996 til utgangen av 2001 ble det brukte atombrenselet tatt ut av 55 ubåter, hvorav de fleste hadde to reaktorer hver. Planen for 2002 er at atombrenselet skal tas ytterligere 18 ubåter.

Russland har en klar strategi for behandling av brukt atombrensel fra ubåtreaktorer: Send det meste til reprosessering i Majak. Anlegget i Majak fremheves av de fleste som det mest skitne atomanlegg i Russland og reprosessering av brukt ubåtbrensel øker både mengdene atomavfall i volum og utslippene til naturen.

Kapasiteten for både transport til Majak, samt reprosessering ved anlegget har økt de siste årene. Norge betalte for fire nye jernbanevogner som ble satt i drift i 2000, nå vil også USA bygge et togsett med seks nye jernbanevogner. Disse skal settes inn i transporten av brukt atombrensel fra Severodvinsk, hvor USA gjennom sitt CTR program betaler for opphuggingen av strategiske atomubåter.

Photo: Foto: Victor Tereshkin

300 AMEC kontainere for brukt brensel
Selv om transporten til Majak har økt vesentlig klarer ikke togene å ta unna alt atombrensel som lastes ut av utrangerte atomubåter i nord. To nye midlertidige lagre er derfor under oppføring; et ved atomisbryterbasen i Murmansk og et ved Zvezdotsjka verftet i Severodvinsk.

Her skal de nye 40 tonn tunge lagringskontainerne for brukt atombrensel plasseres. Kontainerne av typen TUK 108/1 er utviklet med økonomisk bistand fra det arktiske militære miljøsamarbeidet, AMEC.

Lageret ved atomisbryterbasen i Murmansk skulle etter planen vært tatt i bruk nå i vår, men er utsatt til senhøsten 2002. Lageret, hvor Norge har betalt halvparten av kostnadene, vil ha plass til 19 kontainere med brukt atombrensel.

Zvezdotsjka lageret vil ha plass til 60 kontainere, nok til å kunne ta brensel fra 12 atomubåter. I tillegg vil 80 kontainere bli tatt i bruk ved et marineverft tilhørende Stillehavsflåten.

CTR er i forhandlinger med russiske myndigheter om ombygging av et lager ved reprosesseringsanlegget Majak slik at også AMEC kontainerne kan tas i bruk der. I første omgang vil det være snakk om 150 kontainere, men kilder i CTR sier at det kan bli snakk om enda flere. Kontainerne skal plasseres i bygning 301 i Majak. Dette er det gamle lageret for brensel tatt ut fra de nå nedstengte reaktorene for produksjon av plutonium til Sovjetunionens atomvåpen.

Norge var inntil i fjor i forhandlinger med Russland om å finansiere ombyggingen av bygning 301 i Majak, men trakk seg etter at det ble kjent at USA gjennom sitt CTR program ville overta prosjektet.

Tidligere i år påpekte Kontroll- og konstitusjonkomiteen på Stortinget at Norge fremover ikke bør finansiere noen prosjekter som kan føre til videre reprosessering i Majak.

Photo: Foto: Igor Kudrik

Norge i førersete
Et av de store prosjektene som starter opp i år er sikringen av Andreeva-bukta. Anlegget er det største lageret for brukt atombrensel og radioaktivt avfall i Nordflåten. I juni undertegnet Fylkesmannen i Finnmark og Guvernøren i Murmansk avtaler som baner veien for flere prosjekter som tar sikte på å bedre infrastrukturen ved det totalt nedslitte atomlageret.

Både den russiske marinen og Minatom sier at Andreeva-bukta står øverst på prioriteringslisten over prosjekter i nord. Ikke helt uten grunn. Det lekker radioaktivitet fra både lagrene for radioaktivt avfall og fra de tre store tankene med brukt atombrensel.

Norge finansierer i første omgang bare prosjekter som tar sikte på å bedre infrastrukturen. Dette gjelder boligrigg for arbeiderne, dosimeterpost, utbedring av elektrisitet, veier og fysisk sikring.

Photo: Foto: Bellona

De norsk-finansierte prosjektene er helt nødvendige før selve arbeidet med å ta ut det brukte atombrenselet og det radioaktive avfallet kan gjennomføres. Minatom har beregnet at hele sikringsarbeidet i Andreeva-bukta vil kost i overkant av en milliard kroner. Dette er trolig et alt for lavt anslag. Ingen har enda utarbeidet planer for hvordan det atombrenselet som er delvis knust skal behandles.

Minatom anslår at 200 av de 3000 beholderne med brukt atombrensel er seriøst skadet. Det faktiske antallet skadede beholdere med ubåtbrensel vil en ikke få oversikt over før en starter arbeidet med å ta dem ut av betongtankene. Elementene har ikke blitt inspisert siden 1995.

Det videre arbeidet i Andreeva-bukta vil ta flere tiår. Etter at brenselselementene er tatt ut skal både betongen i lagringstankene, samt det sterkt radioaktivt forurensede bygningsmassen fra det gamle bassenglageret demonteres, pakkes og lagres trygt. Arbeidet er tidkrevende fordi en må begrense stråledosen til arbeiderne etter beste evne. En rekke områder inne i Andreeva-bukta har svært høy stråling, særlig ved de tre lagringstankene for brukt atombrensel, men også i nærheten av byggning nummer 5 hvor det gamle bassenglageret er lokalisert.

Byggning 5 er nå så nedslitt at representanter fra Minatom sier de frykter hele bygget vil kollapse.

Photo: Foto: Lookhead Martin

Radioaktivt avfall utendørs
Mer enn 4000 kubikkmeter med fast radioaktivt avfall lagres i Andreeva-bukta. Det meste står utendørs uten forsvarlig beskyttelse mot avrenning av radioaktivitet. 32 prosent av alt radioaktivt avfall på Kolahalvøya ligger i Andreeva-bukta.

Gjennom AMEC-samarbeidet er det ved marineverftet i Severodvinsk produsert 400 kontainere for fast radioaktivt avfall. Kontainerne er ment for det radioaktive avfallet som ligger ubeskyttet ved marinebasene på Kolahalvøya, men står fortsatt tomme og ubenyttede i Severodvinsk. Årsaken er at en venter på et anlegg som skal presse sammen avfallet slik at volumet blir mindre.

Det arbeides også med å finne en lokalitet for det endelige deponiet for fast radioaktivt avfall i Nordvest-Russland. En rekke lokaliteter er vurdert, deriblant Novaja Zemlja, Arkhangelsk-regionen og Kolahalvøya.

Etter flere års geologiske undersøkelser på Novaja Zemlja, uttalte den russiske atomenergiministeren nå i sommer at det trolig vil være bedre å bygge et slikt deponi på Kolahalvøya.