Lovendringen søker å begrense russiske organisasjoners uavhengighet og muligheter for å motta økonomisk støtte
fra utlandet. Innføringen av den nye loven sammenfaller i tillegg med en massiv kampanje fra myndighetene for å innskrenke uavhengige organisasjoners utbredelse og aktiviteter i Russland. Den nye loven åpner for at organisasjoner kan bli stengt på grunn av såkalte ”administrative overtredelser”, dette vil si at forholdsvis små overtredelser kan gi fatale følger for organisasjonene. Ved inngangen til 2006 var det anslagsvis 500 000 uavhengige organisasjoner (NGOer) i Russland, men den russiske menneskerettsorganisasjonen Agora rapporterer at antallet vil minske til under 50 000 i løpet av det neste året. Agora mener dessuten at russiske myndigheter bruker den nye NGO-loven for å bli kvitt brysomme organisasjoner.

Det er en kjensgjerning at det sivile samfunn spiller en viktig rolle i et velfungerende demokrati. Det er også en kjensgjerning at det sivile samfunnet står svært svakt i Russland. Dette er delvis på grunn av den autoritære sentraliserte arven fra Sovjetunionen og tsartiden, delvis på grunn av generelle holdninger i folket som passivitet, kynisme og avmakt, samt et velvoksent byråkrati med utbredt korrupsjon. Siden Vladimir Putin kom til makten, har Russland igjen beveget seg mot nye autoritære høyder. Media og rettsvesen er kontrollert av myndighetene, som igjen har tilnærmet monopol på sannheten. Bærebjelken i Vladimir Putins Russland er en sterk sentralisert stat, og da er det ikke rom for et levende sivilt samfunn med full ytrings og organisasjonsfrihet. For en russisk politiker innebærer det en personlig ydmykelse å bli utsatt for kritikk fra sitt eget folk. Videre er dagens Russland såpass kaotisk at det er lettere å gjøre noe med kritikken og de som kritiserer, enn å gjøre noe med den situasjonen som skaper kritikken.

Den siste tiden er det kommet en rekke angrep fra russiske myndigheter på organisasjonssamfunnet i Russland. Vi kan nevne et eksempel her: Soldatmødrene er en uavhengig organisasjon som har skapt mange brysomme øyeblikk for det sittende regimet. Dette er en interesseorganisasjon som ble stiftet av mødre til soldater som hadde blitt utsatt for overgrep innad i det russiske forsvaret. Devodsjina har blitt et alvorlig problem i det russiske militæret. Dette er den klassiske ”initiering” av ferske soldater, men tradisjonen har antatt særlig grove former de senere år i Russland. Devodsjina fører ofte til store personlige tragedier, og i en del tilfeller lemlestelse og død. Ifølge Helsingforskomiteen ble det i 2005 registrert 1064 dødsfall i ”fredelige militærleire”, av disse begikk 246 selvmord. Organisasjonen Soldatmødre består av uredde mødre som taler det mektige militæret midt i mot. De forlanger omfattende reformer i den russiske hæren, samt mer levelige forhold for de førstegangstjenende. Det ironiske er at tiltalen mot Soldatmødrene er ”at de unnlot å rapportere om sin eksistens til myndighetene”, få russiske uavhengige organisasjon har vel vært så ”plagsomme” for russiske myndigheter som soldatmødrene.

Et annet eksempel viser at kampanjen mot det frie organisasjonslivet er sterkt knyttet til kampen mot vestlig innflytelse i Russland. Revolusjonene i Georgia og Ukraina, som hadde sterk støtte i Vesten, har satt en støkk i de russiske makthaverne. Dette var nok noe av grunnen til den sterke ordlyden i resolusjonen som ble vedtatt den 19. april i år av Moskvas byparlament. I resolusjonen ber parlamentet om restriksjoner for utenlandske uavhengige organisasjoner som arbeider med HIV og AIDS- spørsmål. Årsaken er at disse organisasjonene oppfordrer til pedofili, prostitusjon, og narkotikamisbruk blant tenåringer. Det er president Putins parti ”United Russia” som står bak resolusjonen. En av partiets representanter, Ljudmila Stebenkova sier til Moscow Times 20. april: – ”Utenlandske uavhengige organisasjoners arbeid innenfor HIV og Aids sektoren fører til en økning i antall HIV smittede”. Utenlandske organisasjoner som opererer i Russland svarer med at dette er et nytt angrep i svertekampanjen mot dem. Sergei Mitrokhin, venstreliberal politiker i Russland, har følgende kulturelle forklaring på konflikten mellom NGOene og byparlamentet: ”Det som fungerer i Vesten, ses ofte på som merkelig i Russland”. I vestlige øyne er det på den annen side merkelig at Vladimir Putin prøver å bygge en ”demokratisk” stat samtidig som han knuser det sivile samfunnet. Det er ingen tvil om at Russland skrur demokratiklokkene tilbake. Putins påstander om at det Russland trenger akkurat nå er et mer ”enhetlig politisk system” innebærer i realiteten å styrke hans egen makt på bekostning av andres. Kritikerne har lenge anklaget Putin for å gjennomføre et snikende autoritært kupp, men denne kritikken har liten betydning da Putin har full kontroll også over de som vedtar lovene.

Vladimir Putin kom til makten på en slags politisk kontrakt med det russiske folket. Kontrakten bestod i å gi bort en viss frihet mot mer stabilitet i landet. Putin har til dels greid å levere varene: De uregjerlige regionene er tilbake under russisk kontroll, (Tsjetsnija er fortsatt et problem, men langt mindre synlig enn før nå som ingen journalister slipper inn i landet), konflikten mellom president og parlament som var så tydelig under Jeltsin er eliminert, Putin har fjernet oligarkene som ble mangemilliardærer under Jeltsin, og han re-nasjonaliserer petroleumsindustrien og gjenreiser Russland som verdens bærende energimakt. I tillegg er hele verden nå klar over at Russlands utenrikspolitikk ikke lar seg diktere av verken EU eller USA. Men prisen for større stabilitet er jo at kritiske røster ikke slipper til eller effektivt blir kneblet, gjerne med byråkratiske midler, slik vi nå ser skje med det spede sivile samfunn i Russland.

Samtidig med at russiske myndigheter slår hardt ned på utenlandske uavhengige organisasjoner i Russland, så holder Kreml på å bygge opp en statlig styrt russisk NGO som skal operere i USA, U.S- Russian business cooperation. Organisasjonens hovedmål er å styrke Russlands image i utlandet. Merkelig, ikke sant?