Rundt 600 000 mennesker deltok i opprydningen etter ulykken. Hele landsbyer ble jevnet med jorden og byer ble forlatt. Bellonamedarbeidere og –journalister har reist hit til de øde områdene rundt Tsjernobyl for å dekke denne mørke og skremmende minnedagen.

Å anslå det potensielle antallet døde etter Tsjernobyl er ingen eksakt vitenskap. CNN har intervjuet ekspertgrupper fra hele verden, og antatt potensielle dødsfall som skyldes kreft i skjoldbruskkjertelen er beregnet til mellom 9000-98 000 personer.

Forbi en veisperring ved kontrollpunktet Detyaki ligger Tsjernobyl-sonen – et område definert av en 30 kilometer radius rundt restene av reaktor nummer fire. En vårdag. Piggtråd med det røde og gule skiltet som indikerer strålefare er strukket bortover. Monumentet til høyre for kontrollpunktet er en blanding av det ortodokse korset og den katolske Jomfru Maria. Bakgrunnstrålingen er høy, men innenfor akseptable grenser – 28 til 30 mikrorøngten per time. De sier at for tjue år siden, i katastrofeøyeblikket, nådde bakgrunnstrålingen ved Detyaki tusentallet.

Vi går av bussen for å vente på godkjennelsen av akkrediteringen vår.

– 26. april kom det ingen informasjon. Sakte, men sikkert kom det dråper av informasjon, men bare til de høye herrer, partitoppene. Andre som overhørte dette, forsto også katastrofen, men kunne ikke tro det på grunn av den totale stillhet fra myndighetene, husker Katya Perovskaya, journalist fra Berlin. Første mai 1986 var hun elev ved skole 77 på Lutheran-gaten og forlot Kiev idet hele byen gikk ut for å feire første mai på tradisjonelt sovjetisk vis. Den dag i dag vet man ikke hvem, men noen anbefalte hennes foreldre å sende henne til Moskva. De som møtte opp til første mai feiringen denne dagen, hvilket vil si nesten hele Kiev, ble eksponert for radioaktivt regn.

Så begynte man å høre det hittil ukjente ordet “stråling” på undergrunnsbanen, samt rykter om en “svart sky” fra Tsjernobyl.

Panikken brøt ut 5. mai 1986. Det var ikke togbilletter å oppdrive, man kunne ikke rise noe sted. Partifunksjonærer forbød barn å gå ut. “Enten tar du ungene med inn, ellers så kan du levere inn partikortet ditt” var omkvedet fra myndighetene.

Dokumentsjekken er ferdig og bommen åpnes. Vi er i Sonen. Bare de som jobber i Sonen og på Tsjernobyl kraftstasjon, samt 19 eldre husokkupanter som har returnert til sine barndomshjem bor her. Myndighetene vurderte alderen deres, og bestemte seg så for å overse deres tilstedeværelse i den forbudte sonen: De er jo tross alt bare gamle stabeiser. Men alle under 18 år har totalforbud mot å oppholde seg i Sonen.

Photo: Igor Kudrik/Bellona

En bondekvinne ved navn Valentina er 71 år gammel, hun kom tilbake til Sonen i 1987. Hun forteller at leilighetene som ble gitt til de evakuerte var umulige å bo i. Av og til ble tre fullstendig fremmede plassert i en treroms leilighet. Disse bygningene bar tydelig preg av hastverk og slurv. Dessuten var de kalde og fuktige.

Valentina klager ikke over helsen sin. Hun bekrefter at mange av de som flyttet tilbake allerede er døde, men hun er i live og har det bra. Hun setter poteter. Barnebarna kommer på besøk. Men oldebarna kan ikke komme på grunn av forbudet mot at barn under 18 besøker Sonen. Bakgrunnsstrålingen i landsbyen er normal. Når vi spør om det finnes noen forurensede områder i området avbryter Sergei og svarer ettertrykkelig nei. Vi forfølger ikke spørsmålet.

Vår guide Sergei snakker med åpenbar beklagelse om de tre reaktorene som ble lagt ned i Tsjernobyl, og de to som aldri ble ferdigstilt. Etter hans mening var det ingenting i veien for at de kunne vært i drift fortsatt.

Det er tydelig at folk som jobber der innrømmer at ulykken faktisk har funnet sted, men at de vil overbevise besøkende om at det ikke er noe galt nå. Konsekvensene er ukjente. Det finnes til og med en liten, blomstrende industri for Tsjernobyl-turisme.

I det vi skal dra sier Sergei – Takk, beklager hvis noe var galt. Vi svarer – Her er alt galt, men han har allerede sluttet å høre etter. Han forlater bussen og setter seg inn i en bil. Vi er verken de første eller de siste som tar denne rundturen.