Shtockman – bare pipe dreams?

ingressimage_gazprom.jpg

Gazprom spiller høyt og tøft, mens alle kandidatene venter og passer på å ikke provosere. Det er som en russisk oljeutgave av ”The apprentice”, hvor Alexei Miller gjør en glimrende Donald Trump figur: You are fired!. I denne episoden er det stakkars Total som går gjennom tøffe tak i styrerommet.

Men hva er egentlig innsatsen i dette spillet – og hva er det kandidatene egentlig kan vinne?

Premie A) Hydro og Statoil kan vinne et livslangt forhold til Gazprom. Gazprom er allerede et av verdens største selskap, og allerede kjent for sine profesjonelle og overkjørende forretningsmetoder. Gazprom holder på med å kjøpe seg inn på nedstrømsmarkedet i Europa, så kanskje STATOIL stasjonene om 10 år heter GAZOIL eller STATPROM. Gazprom er tilbudt eierandeler i de norske feltene Snøhvit og Ormen Lange. Gazprom vil i så fall bli nest største aksjonær i Snøhvit – derfra er veien til største aksjonær kort, dersom noen skulle ønske det. Gazproms offisielle mål er å bli verdens største konsern.

Premie B) Et livslangt forhold mellom president Putin og den norske statsministeren. Dette er jo positivt og fredsskapende. Russland har siden president Putin kom til makten politisert energispørsmålet til fulle. Dette har ført til tydelig kritikk for samrøre mellom Kreml og Gazprom. President Putin har Gazprom i sin store bukselomme. Sier Putin hopp, så hopper hele 330 000 manns-konsernet. Noen spekulerer i om Putin planlegger å bli sjef for Gazprom når han går av som president i 2008. Gazprom har vært aktiv i oppkjøp av institusjoner som Putin har funnet brysomme, som for eksempel ymse TV-selskap og aviser, samt banker og oljeselskap. Putin straffer og stryker andre nasjoner ved hjelp av sin Gassgigant. Vi så dette helt tydelig under gasskrisen med Ukraina januar 2006. Videre var russiske politikere åpenbart overrasket over at Vesten tok parti mot Russland under konflikten. På den annen side er politiseringen av energispørsmålet sterkt økende i Norge og verden også.

Putin har en elsk til bilaterale forhold. Sett med russiske øyne er dette igjen helt logisk. Russland er verdens største land. I alle bilaterale forhandlinger og forbindelser med andre nasjoner er Russland storebror og har dermed best mulig utgangspunkt for forhandlinger. Det er derfor Russland helst ikke vil forholde seg til EU – Russlands politiske styrke er landets utmerkede evne til å bedrive splitt og hersk politikk. Dette er vanskelig med et forent Europa på andre siden av forhandlingsbordet. Om man skal bruke politiske spill i en analyse av russisk utenrikspolitikk vil en nok se at den kalde krigens null-sum spill på mange måter fortsatt er dominerende i russisk politisk tenkning. Det en stat tjerner på vil en annen tape tilsvarende på. Det vil derfor være i en stats interesse å ødelegge for en annen. Russland er en beinhard forhandlingspartner som bruker alle tilgjengelige kort i forhandlingssituasjoner. Dette ser vi tydelig i det relativt ferske utspillet hvor Russland foreslår et ”bytte” av amerikanske selskapers deltakelse på Shtokman mot russisk medlemsskap i WTO. Dette er en logisk handel for russerne.

I Norge er vi for tiden opptatte av den forventede Shtokmaneffekten i nord-Norge. Det er interessant at den forventede Snøhviteffekten uteble, men at man likevel forventer en Shtokmaneffekt. Det som ikke kommer tydelig frem i den norske debatten er at Russland har en veldig entydig lov og praksis når det gjelder regulering av underleverandører til petroleumsvirksomhet. Russiske selskap SKAL prioriteres. Det betyr at norske selskap som vil operere i denne virksomheten, må arbeide fra Russland.

I tillegg har politisk proteksjonisme utviklet seg under Putin. I dagens situasjon foregår det en politisering av næringslivs relasjoner til utlandet. Formålet med dette er å få russiske selskap til å bruke russiske underleverandører. Vi ser denne proteksjonismen også i andre samfunnsfærer, som parlamentsrepresentanter som beskylder hverandre for å være upatriotiske, uttalelser fra politikere om at utenlandske organisasjoner bringer ulykke over landet, som for eksempel HIV og Aids, og sist men ikke mist president Putins uttalelse om at utenlandske penger er ”skitne penger”. En konsekvens av disse strømningene i det russiske samfunnet er at russiske selskap vil foretrekke å bruke russiske underleverandører og kontraktører.

En annen faktor som taler imot en stor innblanding av flere utenlandske selskaper enn strengt nødvendig er Shtokman sett i et russisk regionalt utviklingsperspektiv. Russiske myndigheter har et stort press på seg for å yte maksimal verdiskapning i Nordvest-Russland. Denne regionen var en spydspiss i Sovjetunion, et showroom for både militæret og industrialiseringen av landet. Levestandarden var høy her, og mange nøt store privilegier. På begynnelsen av 1990-tallet kollapset økonomien på grunn av Sovietunionens fall, og siden da har hele samfunnet gått på sparebluss. Presset innenriks for ny verdiskapning er enormt i denne regionen, likeledes presset for å holde nyskapningen innenfor ”husets fire vegger” .

En annen bekymring er at russisk industrispionasje aldri har vært større, selv ikke under Sovietunionen. Norsk etterretning rapporterer at FSB offiserers primære jobb i utlandet nå er industrispionasje. Et raffinert utgave er røvervarianten av partnerskap: Utenlandske partnere dras med på prosjekter i Russland, ofte til en høy inngangspris. De utenlandske selskapene pumpes tomme for teknologi og kompetanse, og utlendingen blir kastet ut av samarbeidet. Det russiske firmaet går videre med teknologi og kompetanse. Den tidligere partneren har lite å stille opp med, de russiske domstolene vil ofte følge de russiske selskapene.

Arild Moe ved Fritjof Nansens Institutt mener at de motstridende meldingene fra Gazprom og russiske myndigheter i avgjørelsen rundt deltakelse på Shtokman kommer av at myndighetene og Gazprom har en intern dragkamp om hvem som skal ha noe å si. Moe understreker at forholdet mellom Gazprom og Kreml er tett. En innblanding fra Kreml i spørsmålet rundt deltakelse på Shtokman kan sammenlignes med at den norske regjeringen legger seg opp i hvem Statoil inngår kontrakter med. Det er i denne sammenhengen naturlig å spørre hvorfor et selskap som Statoil har kommet så langt i konkurransen om deltakelse på Shtokman? Statoil har visstnok ikke mye annet å vise til enn noen bensinstasjoner i Russland som visstnok tjener mer på øl og pølse enn bensin. Er Statoil fortsatt med i konkurransen fordi det er et statseid selskap? Kan dette gi muligheter for politisk press fra Russland ovenfor norske myndigheter eller Statoil gjennom norske myndigheter ? Som for eksempel : Gjør som vi vil ellers så får dere ikke leke med oss mer i Barentshavet?

Nå skal avgjørelsen for hvilke selskaper som skal få delta på Shtokman utsettes til etter sommeren. Begrunnelsen for utsettelsen er den samme som før: Shtokman-prosjektets gigantiske natur, kombinert med omfattende og unike problemstillinger innenfor det tekniske, logistiske og raffineringsdelen, gjør valget vanskelig. En underliggende faktor kan også være at dess lengre russerne venter med sin avgjørelse, dess mer er de aktuelle internasjonale selskapene villige til å putte i potten for å bli med på leken.

Litt Shtokmanhistorie

  • 30.05.06 – Gazprom utsetter avgjørelsen om hvem som skal få delta på Shtokman til august 06
  • 02.05.06 – Gazprom annonserer at de vil velge partnere i løpet av de neste dagene
  • 18.05.06 – Gazprom annonserer en avgjørelse i løpet av sommeren 06
  • 24.04.06 – Gazprom annonserer avgjørelse i mai 2006
  • 04.04.06 – Gazprom annonserer avgjørelse i slutten av april 06
  • Mars 2006 – Gazprom annonserer avgjørelse innen 15 april 2006
  • Februar 2006 – Gazprom annonserer en avgjørelse innen utgangen av mars 2006
  • Oktober 2005 – Gazprom annonserer at avgjørelsen blir tatt innen seks måneder
  • September 2005 – Gazprom annonserer at avgjørelsen tas innen utgangen av 2005
  • 12.09.05 – Gazprom annonserer at avgjørelsen blir tatt innen utgangen av september 05
  • August 05 – Gazprom annonserer en avgjørelse innen september 2005
  • April 05 – Gazprom annonserer at avgjørelsen blir tatt i andre halvdel av 2005. Avgjørelsen kommer i andre halvår, eller litt før eller litt senere,
  • Januar 2005 – Alle planer vil være ferdigutarbeidet i løpet av sommeren 05
  • November 2004 – Gazprom annonserer en foreløpig utviklingsplan innen to måneder
  • November 2003 – En beslutning vil tas i løpet av 2004
  • Januar 2003 – I begynnelsen av 2004 vil PSA-avtaler for Shtokman-feltet være ferdige

Og slik kan vi fortsette bakover i tid……. For eksempel har Hydro har vært involvert i forhandlinger med Rosneft og Gazprom om Shtokman siden 1990.

De siste årene har utarbeidelser av scenarier vært svært populære. I mljøstiftelsen Bellona har vi blitt så inspirert av arbeidet til blant annet ECON og Barlindhaug consulting, at vi herved lanserer våre egne scenarier for utviklingen på Shtokmanfeltet. Bellonas Scenarier er enkle, overfladiske og så ensidige som mulig slik at våre scenariemotparter i ymse consultingbyrå er i stand til å forstå alvoret i framtidsutsiktene rundt en potensiell Shtokmanutbygging.

Miljøstiftelsen Bellonas scenarier for Shtokmanutbygging:
Ingenting-scenariet: Situasjonen rundt Shtokmanutbygging er preget av handlingslammelse og statusquo. Det er så mange kandidater, politikere, byråkrater og representanter som skal mele Shtokmankaka at hele utbygginga koker bort i kålen. Nordflåten, FSB, Gazprom, regionale myndigheter, føderale myndigheter, og russiske og vestlige selskaper kommer med jevnlige soloutspill. Det påstås hele tiden at forhandlingene skjer i kulissene, men tiden går – og kun papirplaner består. Imens utvinnes det andre steder både onshore og offshore i Russland, og Shtokman legges på is til etter 2025.

Pinebenk-scenariet: Pinebenk scenariet innebærer at avgjørelsen om hvem som skal få bli med på utbyggingen rundt Shtokmanfeltet omsider blir tatt, men utbygging og produksjon blir utsatt og utsatt og utsatt. Både Hydro og Statoil får tilbud om å være med på eventyret. Russland bruker Shtokman-kortet som pressmiddel i bilatterale forhandlinger med Norge. For eksempel i delelinjeforhandlingene, Svalbardforhandlinger, fiskeforhandlinger, og så videre. Hele tiden er trusselen om å bli kastet ut av Shtokman til stede, og Norge har en ordentlig hodepine de neste 20 årene. Scenariet kan også kalles: Å nei-hva-har-vi –innlatet-oss- på (sies med hodet i hendene)

Free-lunch-scenariet: I dette scenariet blir Shtokman bygget ut i rekordfart, Hydro og Statoil kommer med, alt er tilforlatelig. Så kvitter Gazprom seg med alle vestlige partnere i løpet av 10-15 år, og bygger ut petroleumssektoren videre østover selv. Selv om Hydro og Statoil er ute nekter Gazprom å gi fra seg eierandeler i Snøhvit og Ormen Lange, som de har fått i bytte mot eierandeler på Shtokman. Gazprom kjøper seg videre opp og blir største aksjonær på Snøhvit. Dette scenariet er røvervarianten av partnerskap. Når den vestlige partneren er pumpet tom for kompetanse og teknologi, så må han ut av partnerskapet.

In your dreams-scenariet. Russland blir et demokrati og en lovmessig stat hvor det sivile samfunn blomstrer. Politiske vurderinger ligger til grunn for politikk og markedskreftene bestemmer petroleumsvirksomheten. I Russisk petroleumsindustri deltar både vestlige og russiske aktører. Et oljefond og en velferdsstat blir tuftet etter norsk modell, og alle lever i fred og fordragelighet.

Miljøstiftelsen Bellona avstår fra å kommentere hvilke av disse scenariene som vi anser som mest troverdige. Vi vil likevel understreke at dette er fremtiden, Russland vil alltid være vår store nabo i nord som vi er nødt til å forholde oss til og samarbeide med, i gode og onde dager.