Nyheter

Alexander Nikitin-prosessen

Publiseringsdato: 3. juli, 2006

Skrevet av: Hans Wilhelm Steinfeld

6. Februar 1996 ble Bellona-medarbeideren Alexander Nikitin arrestert, mistenkt for spionasje mot Russland. Slik startet den verdeskjente Nikitin-saken. Nesten fem lange år skulle gå før den absurde prosessen tok slutt.

Som kommandør i den sovjetiske Nordflåten ofret han et trygt og privilegert liv for å jobbe med miljøvern for Bellona. Russlands hemmelige politi fengslet ham som landsforræder. Men til tross for flere år i arrest, ba Aleksandr Nikitin aldri om nåde. Og han vil heller aldri gi seg som miljøverner og forkjemper for menneskerettigheter.

– For 20 år siden kom åpenheten, glasnost, som en følge av Tsjernobyl-katastrofen. Alt startet med dette, og den gang ville ingen tenkt at Russland skulle ende opp i den situasjon som vi har havnet i nå, forteller Nikitin og fortsetter:
– Da trodde vi at grunnleggende demokratiserende prosesser var satt i gang, og at Russland ville gå i de vestlige lands spor, så vi tenkte simpelthen at vi skulle bidra med et eller annet godt for samfunnet. Vi forestilte oss ikke hvordan ting ville forløpe, hvilke skandaler som ville komme, oppmerksomheten som fulgte, og heller ikke anerkjennelsen som kom etter hvert.

– Når De ser tilbake til tiden da De var kommandør i marinen, Deres svigerfar var admiral og De selv var på vei til å bli en del av det sovjetiske nomenklatur eller elite, har De da angret på at De ofret alt og havnet i KGBs varetektsfengsel?

– Nei, anger var der aldri og jeg regnet meg som løsrevet fra dette nomenklaturet. Ting skjedde veldig fort. Den militære karrieren la jeg bak meg, med alt det negative som var i sovjetforsvaret. Så ikke angret jeg – og ikke angrer jeg på at det gikk som det gikk.

– Ti år tilbake kjente alle samfunnsbevisste mennesker her i Russland Bellona, men i dag?

– I dag kjenner enda flere Bellona. For ti år siden var Bellona mye assosiert med straffesaken mot meg, ”Skandale-Bellona” og den slags, sa folk. Men i dag har Bellona to kontorer her i Russland, kjent som kompetente, pålitelige sentra for miljøvern. Bellona assosieres derfor med grundig dokumentasjon og miljøvern med seriøse perspektiver.

– Jeg vil nå si at De på egne vegne er for beskjeden, for Deres seier i russisk høyesterett var jo en merkedag?

– Jo takk, det var en merkedag da vi vant over det hemmelige politiet i Høyesterett. Det var første gang noe slikt skjedde – og dessverre også siste gang, for ingen har lyktes med noe lignende senere. Bellonas innsats står som en merkestein, fordi det tross alt var Bellonas mannskap som mobiliserte støtten fra massemedia og politikerne. Jeg tror vår seier ikke bare var viktig for oss, men for alle dem som håper at det er mulig å vinne frem mot den slags krefter i Russland.

– Er det rettferdig å si at Deres rettstriumf slapp surstoff inn i samfunnets offentlige rom?

– Ja! Og mange trodde nettopp den gang vi vant mot FSB, tidligere KGB, i Høyesterett, at nå gjenopptas surstofftilførselen. Men dessverre ble surstofftilgangen gradvis strupt på nytt og kranen stenges videre. Så i dag er nesten ingenting tilbake av det surstoff vi fremskaffet for ti år siden.

– Når vi er inne på dette, hvordan vurderer De den nye lovgivning som er på gang og som hevdes å begrense virksomheten til frivillige organisasjoner i samfunnet?

– Denne lovgivningen har som formål å sette samfunnskritiske organisasjoner under streng statlig kontroll. Først og fremst dreier det seg om finansiell kontroll, dernest faktisk kontroll av hva folk gjør. Samfunnskritiske organisasjoner må sende inn så vidløftige rapporter til kontrollorganene, at jeg ville måtte rapportere om at vi to møttes her foran Isaac-katedralen – fordi slikt regnes som organisasjonens virksomhet!

Hva sier De?! Er dette et skritt tilbake til den tiden da folk ble innkalt til KGB for en såkalt ”prat”??

– Ja – hehe – det er et skritt tilbake til tiden med de gamle tradisjonene! Og mange samfunnsorganisasjoner forsvinner nå, fordi de simpelthen ikke holder ut et slikt kontrollklima som sovjettiden bød på.

– Vi står på terskelen av Gazproms samarbeid med vestlige partnere på Shtokman-feltet. Hvilke utfordringer ser De i de russiske områder nord for Polarsirkelen, i lys av det energiklondyke mange tror vil finne sted i Barentsregionen og østover?

– Vi ser med bekymring på Gazproms forsøk på å utarbeide en plan for utnyttelse av Shtokman-feltet. Fremfor alt kan ikke vi se at Gazprom selv er forberedt til å takle dette. Gazprom burde først sette seg inn i internasjonal rett og erfaringer for ikke å stelle i stand noe på Shtokman-feltet som vi senere ikke er i stand til å håndtere.

– Vil De si at det fins bremser i Putin-administrasjonen når det gjelder nordområdene og utnyttelsen av ressursene der?

– Jeg tror at når det gjelder oljeselskapene – enten det er Gazprom, Transneft eller Lukoil – så slippes alle bremsepedalene opp nå. Det er inntrykket som dannes her i Russland i dag.

– Hvordan utvikler Deres tilværelse seg nå?

– Etter at jeg vant over FSB i Høyesterett, kom det inn forskjellige tilbud om at jeg kunne få flytte til utlandet og føre en stille og rolig tilværelse der. Men det ble til at jeg ville være her hjemme i Russland, hvor jeg arbeider og beskjeftiger meg med det jeg finner mest meningsfylt, i Bellona. Og dette angrer ikke jeg på. Jeg kan ikke forestille meg hvordan jeg skulle legge dette som vi har gjort, og gjør, til side og bare stikke av fra Russland!

– Blir De ikke sliten av presset?

– Jo, selvfølgelig blir jeg også sliten, og tenker av og til at jeg burde gi blaffen, for hvor mye dritt kan du ta? Mine gamle offiserskamerater, som i dag har gått av, spaserer rundt i sitt hyggelige otium og tar morgenturen til ølbulen nede ved elven her. Men så tenker jeg på hvor mye som hviler på oss, og ta ser jeg raskt at de oppgavene rekker livet ut for mitt vedkommende.

– Hvilken strategi ser De som mulig for å gjenoppvekke samfunnets samvittighet i Russland, og da ganske særlig samvittigheten overfor naturen?

– Strategien må være aldri å gi opp! Uansett hvilke mørke dager vi la bak oss og uansett hvilke vanskelige tider vi står foran, så må vi kjempe oss til også de små seire. Hovedsaken blir å holde fast ved at det vi driver med er nødvendig for en selv, ens barn og barnebarn – ja, for menneskeheten i det hele.

– Hvem er den verste fienden, de nyrike russernes pengeregime eller den gamle sentralkomiteen i Sovjetunionens kommunistiske parti?

– Daaaa.. vil jeg nok si.. at, at de nyrike russerne med pengene sine, og den formen for kapitalisme som vi nå har fått her, er en aldeles forferdelig fiende, selv sammenlignet med den allmektige sentralkomite-apparatet. Pengene har i dag gjort de nyrike både kyniske og brutale, slik at de ender opp som fryktelige. De er bokstavelig i stand til hva som helst!

– Aleksandr Nikitin, da De og jeg var yngre, i 1989, sa romfartsprogramsjef Roald Sagdejev til meg, at økologibomben truet det sovjetiske samfunnet i betydelig større grad enn atombomben. Hvor finner vi en slik bevissthet i dag?

– En slik bevissthet finnes ikke, fordi så mange ikke ser den økologiske bomben. Atombomben er som en blitzlampe som avfyres og som du straks ser resultatet etter. Økologibomben virker med ørsmå skritt, men hver eneste dag og helt umerkelig. Mange er derfor ute av stand til å vurdere farene.

– Etter at Sovjetunionen ble oppløst i 1991, så har Russland alene demografisk sett mistet 10 millioner innbyggere i form av ufødte og for tidlig døde. Gjennomsnittlig levealder for menn har falt til 58 år, så leser ikke folk selv denne ”skriften på veggen”?

– Dette er Russlands tragedie! Og nå har faktisk gjennomsnittlig levealder for menn sunket videre, helt til 51 år – og den faller bare videre! Hadde presidenten eller regjeringen erkjent slikt høyt, så måtte de jo ha foretatt seg noe med forholdene. For vi kan jo ikke ha det slik. Det russiske folk dør ut!

– Så Russland trenger Bellona også for fremtiden?

– Uvilkårlig! Bellona trengs fordi det skapes et system i Russland der så mange kritiske ikke-statlige organisasjoner har vansker med å eksistere. Bellona er vanskelig å fjerne fordi organisasjonen har en historie, en erfaring, autoritet, støtte og egen tankekraft. Slikt trenger vi også for fremtiden, som fødselshjelper for den kritiske tanke, som helt åpenbart ikke strekker til i dagens Russland! Bellona trengs i Russland som aldri før!!

– Og her i Russlands nordlige hovedstad St. Petersburg er Aleksandr Nikitin alltid beredt?

– Ja, alltid beredt!

Artikkelen er hentet fra Bellonas 20-års magasin – "20 år i kamp for miljøet". Hele agasinet kan lastes ned ved å trykke på linken til høyre på siden.