I EU og USA har det lenge vært rettet mye oppmerksomhet mot den demokratiske tilbakegangen i Russland, men Norge har ikke vært like tydelig i sin kritikk. 7. juni starter statsminister Jens Stoltenbergs offisielle besøk i Russland. Hva vil bli sagt – og ikke – denne gang?

Norge flagger høyt individets grunnleggende demokratiske rettigheter i møte med stater som mangler vest-Europas demokratiske tradisjon. Dette er berettiget, situasjonen i verden er alvorlig. For første gang siden 2.verdenskrig ser man en tilbakegang i den demokratiske utviklingen i verden. Da statsminister Stoltenberg reiste til Kina var det en selvfølge at representanter for organisasjoner i Norge – deriblant Bellona – skulle delta på reisen. Kina er jo et land som kritiseres for brudd på menneskerettigheter og manglende demokratisk utvikling.

I Norges offisielle møte med Russland er situasjonen en annen. Statsministerens delegasjon til Russland inneholder ikke en eneste stemme som kunne tenkes å stille ubehagelige spørsmål når det kommer til rettighetssituasjonen i landet.

I Russland har demokratiet lenge vært på vikende front. Helt siden president Vladimir Putin tok over makten i 2000 har staten strammet grepet om borgernes rettigheter. Politiske valg kritiseres for verken å være frie eller rettferdige. Ytrings- og pressefriheten lider: Nå er Russland verdens farligste land for journalister. Drap på kjente journalister som Anna Politovskaja bekrefter dette. Russland har skremmende mange politiske fanger. Nye lover som regulerer for eksempel NGOer, media, valg og partier gjør det vanskelig for folk å ha andre meninger enn de det sittende regimet har. Videre slår FSB, militæret og spesialstyrker hardt ned på det lille som finnes av opposisjon i landet, det har vi sett gjennom skremmende TV-bilder fra lovlige demonstrasjoner i Russland denne våren.

Det er lett å stille seg undrende til hvorfor Norge ikke er tydeligere i sin kritikk av utviklingen i Russland. Norge er et demokrati, og statsministeren er folkevalgt. Det bør være i Norges primære interesse at statene vi samhandler med i alle fall viser vilje til demokratisk utvikling. Hvorfor er det slik? Kan det være mulige petroleumsinntekter?

Bellona frykter at den nåværende regjeringen mener at en åpenlys kritikk av Russlands demokratiske tilbakegang ikke vil gagne det petroleumssamarbeidet som norske myndigheter har initiert ovenfor Russland.

Bellona mener at den norske regjeringen er overforsiktig og knebler seg selv unødvendig. Russland er et land som preges av en politikk hvor interesser flagges høyt. Det er som regel liten tvil om hva Russland mener om aktuelle politiske spørsmål. EU er tydelig i sin kritikk av Russlands svekkede demokrati. For eksempel går Angela Merkel og Tyskland langt i sin kritikk av den demokratiske situasjonen i Russland, og det virker ikke som om energisamarbeidet mellom Tyskland og Russland har blitt så veldig skadelidende under dette.

Det hjelper ikke at Stoltenberg sier at den demokratiske situasjonen i landet er et tema han vil ta opp med russerne. Det er gjennom handling at gjennomslagskraften er størst. Ved å ta de som kjemper for en demokratisk utvikling i Russland med på laget, ville statsministeren kunne vise at demokratiske rettigheter spiller stor rolle for Norge. Nettopp demokrati og menneskerettigheter bør være Norges fremste interesse i forholdet til Russland. Kun dette kan garantere fredelige, gode og stabile relasjoner i nord.