Klimadebatten i USA er mangfoldig. Så langt er det kanskje president Bush’ uvilje mot forpliktende klimatiltak på den ene siden, og Schwarzeneggers offensive tilnærming på den andre siden, som er best kjent i Europa. Men det finnes mange krefter, på både republikansk og demokratisk side, som jobber hardt for en mer ambisiøs klimapolitikk. Politikere fra begge partier lanserer nå egne klimalover, og Hillary Clinton har nettopp lovet at hun vil kutte USAs CO2-utslipp med 80 prosent innen 2050 dersom hun blir president.

I oktober besøkte jeg Washington for å snakke klima med politikere, rådgivere og journalister. Sammen med Bellonas Washington-kontor møtte jeg aktører fra Senatet, Kongressen og Det Hvite Hus – som alle skal til FNs klimaforhandlinger på Bali i desember. Selv om uviljen mot Kyoto-avtalen har vært stor i USA, er det mange som innser at USA må forplikte seg til å være med på en avtale Post-Kyoto, eller Post-2012, som man kaller det i USA. Clinton har allerede lovet å jobbe for å forhandle frem en ny internasjonal klimaavtale innen 2010.

I Europa er den tyske kansleren Angela Merkel blant de viktigste forkjemperne for klare klimaforpliktelser, og hun har lagt tungt press på USA og Kina, som ikke er med på dagens Kyoto-avtale. Vi må også huske på at det skjer mye i land som nettopp Kina. Kineserne satser stort på fornybar energi og bioenergi, og planlegger å ha sitt første fullskala-CO2 renseanlegg for et kullkraftverk stående klart i 2015, omtrent samtidig som regjeringen Stoltenberg skal ”månelande” på Mongstad.

Det er i det hele tatt mye som gir grunn til optimisme i klimakampen. Likevel er jeg redd for at byråkrati og egeninteresser kan få for stor betydning under FNs klimaforhandlinger på Bali. Flere rike land er motvillige til å redusere sine utslipp hvis ikke land som Kina og India gjør det samme, mens land i utvikling mener det er urettferdig om de skal måtte bøte for de rikes landenes velstand.

Uansett er målet for Bali-møtet bare å skape en ramme for forhandlingene om den nye avtalen man må få på plass under København-forhandlingene i 2009. Dette FN-sporet er helt nødvendig, men det er usikkert om det kan sørge for den tøffe klimapolitikken vi faktisk trenger. Derfor håper jeg at en gruppe av villige – ”a coalition of the willing”, for å stjele et begrep som er blitt brukt i forbindelse med mer eller mindre legitime intervensjoner – kan gå foran og vise vei.

I en slik koalisjon har USA, gjennom USAs kommende president eller en gruppe stater, en naturlig plass – sammen med EU og gjerne også land som Norge, Canada og Australia. Disse må vise at de har forstått krisen vi er inne i, og at de er villige til å ta grep uansett hva alle andre vil gjøre. Noen må gå foran å vise at de mener alvor med sine klimapolitiske festtaler. Noen må ta ansvar.

Bellona kjenner delegasjonene fra EU og USA som skal møtes på Bali. Vi har brukt mye tid på å forklare dem hvilket potensial som finnes i fangst og lagring av CO2. Dette potensialet var ikke kjent da Kyoto-avtalen ble inngått. CO2-håndtering er et helt nødvendig klimatiltak, ved siden av tiltak som økt bruk av fornybar energi, mer biomasse til opptak av CO2 og en sterkere satsing på energieffektivisering.

Sammenliknet med de økonomiske og sosiale kostnadene som vil komme dersom vi ikke klarer å kutte utslippene, er ikke CO2-håndtering spesielt dyrt. 8.000 punktutslippskilder, som kraftverk, raffinerier og så videre, står for rundt 60 prosent av CO2-utslippene i verden. Et års CO2-rensing av alle disse utslippskildene koster omtrent det samme som Irak-krigen har kostet USA så langt. Det er både teknisk og økonomisk mulig å gjennomføre rensingen, og det er nødvendig. Hvem er villig til å gjøre det?