Nylig kom nyheten om at Statoil har sikret seg retten til å utvinne olje fra et kjempefelt i Irak Statoils talsmann Kai Nielsen var raskt ute med kommentaren ”Det er nok mulig noen klapper hverandre på skuldrene for dette”. Skulderklapping er vel og bra, men Bellona mener at Statoil i framtiden bør være mer kresne på hvem de klapper skuldrene til.

Irak-eventyret vakte liten oppsikt i Norge, selv om det burde være all mulig grunn til å spørre om det er legitimt å operere i et land som er okkupert. Like lite oppmerksomhet ble det rundt Statoils nye forretningspartner, det russiske oljeselskapet Lukoil, som har en lang forhistorie med oljefeltet.

Statoil i gamle fotspor

Statoil er bare lillebror i sameierskapet av West-Qurnafeltet i Irak og har kun sikret seg 15 %. De resterende andelene av feltet er eid av det russiske selskapet Lukoil. Lukoil har siden midten av 90-tallet vist interesse for oljefeltet, og har også tidligere hatt utvinningstillatelse. Russiske oljeselskaper fikk under Saddam Hussein tilgang til en mengde oljefelt i Irak. Da USA invaderte Irak var russiske politikere svært opptatte av å få en garanti fra USA om at alle businesskontrakter inngått med Saddam fortsatt skulle være gyldige. Den irakiske regjeringen kansellerte imidlertid Lukoils utvinningslisens etter råd fra amerikanske rådgivere i 2007. Den nylige retildelingen av oljefeltet var nok en gledelig nyhet etter lang tids tautrekking mellom USA og Russland

Bare forretninger som vanlig

Irak er et av verdens farligste land å leve i. Landet er okkupert og befolkningen mangler grunnleggende rettigheter som demokrati og medbestemmelse. Staten Irak mangler velfungerende lover og reguleringer på omtrent alle områder i samfunnet. Man kan jo spørre seg hvordan Iraks miljøstandarder ser ut – og hva med et oljefond som sikrer innbyggerne fremtidig velstand?  Mangel på lover og reguleringer i Irak vil uten tvil være problematisk når Statoil skal drive forretningene sine der. Saken blir ikke enklere av at Lukoil kommer fra en russisk forretningskultur, hvor den sterkestes rett er det rådende prinsipp Det er naivt å tro at Statoil vil ha mye de skal ha sagt.

Russisk næringsliv er viden kjent for elendige miljøstandarder og omfatende forurensning. Russiske politikere legger man heller ikke skjul på at økonomisk vekst er viktigere enn miljø. Lukoil har vært skyld i flere ulykker i russiske nordområder, blant annet verdens tredje største oljeutslipp gjennom tidene. I Russland stilles ikke oljeselskapene til tilstrekkelig ansvar når uhellet er ute, og dette har ført til at det er billigere å risikere forurensning enn å investere i miljøteknologi.  I dette nye samarbeidet mellom Statoil og Lukoil blir det norske selskapet en mygg, Kan vi ane konturene av en russisk forretningsmodell med lite fokus på miljø, samfunnsansvar og demokrati?

Nullkorrupsjon – en illusjon?

Transparancy International (TI) utgir hvert år et korrupsjonsbarometer som rangerer verdens land etter hvor korrupte de er. Dårligste plassering er 180.-plass, og Irak er imponerende nok verdens tredje mest korrupte land (178.-plass). Korrupsjon er et gigantproblem i Russland også. Landet innehar en 147.-plass på TIs liste – en plass det deler med Robert Mugabes Zimbabwe. Dette er dårligst i klassen i Europa, og langt bak de aller fleste land i Afrika.

Etter at flere tilfeller av korrupsjon har innhentet Statoil, holder de fast på at prinsippet om nulltoleranse ligger til grunn for deres virksomhet. Men hvor sannsynlig er egentlig dette i et prosjekt hvor majoritetseier og regjering er beryktet for skitne avtaler?

Dessverre blir skitne avtaler vanligere her hjemme også. I 2008 falt Norge faretruende på TIs korrupsjonsbarometer. Fra året før å være helt i topp sammen med resten av Norden, ligger Norge nå på en 14.plass. Transparency International uttrykker bekymring for Norges utvikling i sin siste rapport. Kan dette ha noe med Statoils økende engasjement ute i verden? Vi vet jo at oljevirksomhet er en av verdens mest korrupte næringer.  

Behov for eget Etikkråd!

Det er paradoksalt at det for staten, som er majoritetseier Statoil, ser ut til å være problemfritt at selskapet opererer i et land som er under okkupasjon. Dette er ikke første gangen noen stiller kritiske spørsmål til hvor de etiske grensene til Statoil skal gå. Kampen om de gjenværende petroleumsreservene har hardnet til. Så lenge Statoils fremste oppdrag er å kjempe for sin eksistens som petroleumsselskap, vil selskapet fortsette å gå inn i kontroversielle prosjekter hvor påstander om bakromsavtaler og korrupsjon vil være til stede.

Staten viser stadig til de etiske retningslinjene for investeringer gjennom Oljefondet. Oljefondet har et Etikkråd som kommer med tilrådninger til regjeringen, fordi man erkjenner at investeringer kan være kontroversielle og koste mer enn de smaker. Burde ikke denne politikken gjelde for flere sider av det statlige økonomiske engasjementet, ikke minst der staten er majoritetseier av en storaktør i den korrupsjonstunge petroleumssektoren? Kanskje er det på tide med et eget Etikkråd i Statoil som kan spare Norge for omdømmefall rundt omkring i verden. Petroleum er en viktig ressurs for Statoil, men Norges ry og rykte står på spill – og dette er vel Norges aller viktigste ressurs, også for fremtiden!

Kristin Jørgensen, leder for Russlandsavdelingen i Bellona.

Denne kronikken sto på trykk i Dagbladet 04.01.10