Kaldt vann i oljeblodet

ingressimage_okosystem_Barentshavet.jpg Photo: (Havforskningsinstituttet)

Den nye delelinjeavtalen mellom Norge og Russland er en gledelig nyhet. Gledelig i den forstand at våre to land kan få økt fokus på andre store utfordringer og samarbeidsprosjekter, slik gode naboer normalt gjør. Bellona håper Norge kan påvirke Russland positivt i forhold til miljø, demokrati og rettighetsarbeid.

Men akkurat nå er det oljefeberen som rir Norge. Oljeindustrien eier ikke magemål – de vil ha enda mer, selv om det er tildelt flere leteområder enn noensinne i nord. Det er fristende å helle kaldt vann i det hete oljeblodet:

bodytextimage_frederic_03_1.jpg Bellona-leder Frederic Hauge er glad for at regjeringen bevilger penger til tre gode CO2-fangstprosjekter i Norge.

Vi vet faktisk ikke mye om olje- og gassressursene i den nye norske delen av Barentshavet. Begge land har gjennomført seismikkundersøkelser på 70- og 80-tallet, uten at vi har sett pålitelige tall. Fedinskjii-feltet midt mellom Norge og Russland ryktes å være gigantisk. Men rykter om store forekomster har gått før uten at de har hatt rot i virkeligheten. Foreløpig har resten av Barentshavet skuffet oljeindustrien – hele 81 letebrønner har ikke ført til planlagt utbygging av mer enn tre felt. Hvorfor skulle forekomstene være så enormt mye større i de nye norskeide områdene? Det er jo bare en tynn, ny stripe Barentshav?

Det vi faktisk vet, er at dette er et svært viktig område for skrei og sild – vi snakker om et gigantisk matfat som Norge har et tungt ansvar for å forvalte, av både nasjonale og internasjonale hensyn. Og vi vet at jo lenger nord vi drar, desto mer sårbare er næringskjedene.. For å skaffe oss mer informasjon om disse økosystemene, må vi la forskerne slippe til. Det vil være en bærekraftig nordområdestrategi. Nylig rapporterte forskningsprogrammet Mareano at de hadde funnet ni nye arter utenfor kysten av Nord-Norge, samt flere hittil ukjente korallrev. Altså langs vår helt nære kyst.

Det nye havområdet som Norge nå hersker over, er like stort som det samlede arealet til Danmark, Sveits, Belgia og Nederland til sammen, hele 87.000 kvadratkilometer. Området vil kreve mye kartlegging før spørsmålet om gass- og oljevirksomhet i det hele tatt kan bringes på banen. Dessuten omfattes ikke det aktuelle området i dag av forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten – det er fortsatt en lang vei å gå før det kan innlemmes der.

Olje- og gassproduksjon er risikosport. Bellona har nylig anmeldt både Statoil og Esso Norge for store lekkasjer av giftig avfall i Nordsjøen gjennom mange år. Mens du leser dette, lekker 5000 fat råolje i døgnet ut i Mexicogulfen og flyter mot USAs kyst. Verden ser med forferdelse på det som skjer, mens man her hjemme slår salto i glede over enda flere områder å bore i. Uten å reflektere særlig over at Barentshavet er blant de tøffeste områdene i verden uansett aktivitet: mørke halve året, mye dårlig vær, høye bølger og lavere temperaturer i både luft og sjø. Det krever en type oljevernberedskap som i dag er en teknologisk utopi. En god oljevernberedskap for skipstrafikken er alfa og omega for livet i Barentsregionen. Vi forutsetter at dette er et tema som står høyt på agendaen for begge land.

Den gode petroleumstonen kan gjøre det lettere å løse andre norsk-russiske utfordringer. Dem er det mange av. Et eksempel er den manglende ytrings- og organisasjonsfriheten i Russland. Myndighetene driver heksejakt på organisasjoner, journalister, politiske opposisjonspartier og alle som er uenige med den sittende makta. Det sivile samfunnet kveles av en ekstrem lovgivning, og vi ser at organisasjoner må legge ned virksomheten, én etter én. Bellonas egne medarbeidere i Murmansk motarbeides aktivt av regionens politiske ledelse, noe vi fikk satt fokus på da Medvedev besøkte Oslo denne uken.

Videre håper Bellona at det ryddes opp i atomforsøplingen av Kolahalvøya, særlig i Andrejevabukten. Den enorme forurensningen fra Nikkelverket må også løses. Der har vi allerede fått et gledelig signal om at Aker kan få muligheten til å teste ut sitt system for CO2-fangst og -lagring ved Nikkelverket – etter samtaler med presidenten.

Delelinjeavtalen symboliserer et politisk tøvær, det er nå norske politikere må brette opp ermene og begynne den virkelige naboskapsjobben.

Denne kronikken sto på trykk i VG mandag 3. mai 2010.