Fornying i nord

ingressimage_8e98743f2ba0a026a87204fa3882476d.jpeg Photo: Foto: Thomas Nilsen

Mens en hel verden fortsatt følger med på den stadig alvorlige situasjonen ved atomkraftverket Fukushima i Japan, fortsetter produksjonen ved det utrygge atomkraftanlegget på Kolahalvøya, lenge etter at flere reaktorer burde vært tatt ut av drift. Samtidig eksisterer det et enormt uutnyttet potensial for fornybar energi i samme region. Bellona mener Norge kan spille en viktig rolle i å utvikle dette potensialet.

Bellona har lenge vært bekymret for sikkerheten ved Kola Atomkraftverk, hvor to av de fire reaktorene nådde sine opprinnelige driftstid på 30 år i henholdsvis 2003 og 2004. Begge fikk forlenget sin levetid med nye 15 år. I mars i år nådde også den tredje reaktoren sin anbefalte driftstid. Forventningene tilsier at russiske myndigheter vil innvilge denne reaktoren oppimot 20–25 nye driftsår. En av grunnene til at Bellona spesielt er bekymret for Kola atomkraftverk, er den manglende sikkerhetsinneslutningen som i dag er vanlig på nyere atomkraftverk. Denne mangelen bidrar til at atomkraftverket er svært sårbart ved en ulykke.

Fremfor å krisemaksimere og forespeile apokalyptiske scenarioer ved en ulykke ved atomkraftverket på Kola, har Bellona i en årrekke jobbet løsningsorientert med å promotere alternative kilder til energi for regionen. For noen år tilbake tok Bellona initiativet til en studie av potensialet for ren, fornybar energi på Kolahalvøya.

Studiet munnet ut i en omfattende rapport som viser at det tekniske potensialet for fornybar energi i regionen er enormt. Spesielt er det store muligheter for utvikling av vindkraft. Målinger har vist at vindforholdene er blant de beste i Europa, med stabile hastigheter på mellom 7 og 9 meter per sekund. I tillegg har Kolahalvøya store ubebodde områder.

Likevel har russiske myndigheter vist liten interesse for å utvikle denne typen fornybar energi. Motargumentene går som oftest på økonomi, og at investeringer i eksempelvis vindkraft er altfor kostbare sammenlignet med atomkraft.

Dette må imidlertid ses i sammenheng med at atomkraft er sterkt statlig subsidiert, noe som gjør at det i dag er umulig å sette opp et likeverdig regnestykke mellom atomkraft og ren fornybar energi. En rapport Bellona nylig har utarbeidet, viser at uten disse subsidiene er atomkraft faktisk en svært kostbar form for energi og langt dyrere enn andre former for energi.

Den russiske investeringsvegringen for fornybar energi bunner langt på veg i manglende kunnskap om mulighetene som investeringer i fornybar energi kan bringe med seg. I tillegg til et renere og tryggere miljø, kan en fornybar sektor gi grunnlag for et ny næringsvirksomhet og nye arbeidsplasser i hele Barentsregionen. Bellona jobber i dag målrettet for at både norske og russiske myndigheter, næringslivsrepresentanter og befolkningen for øvrig skal få øynene opp for disse mulighetene.

Økt offentlig debatt og folkelig deltakelse står også høyt på vår agenda. Russere flest har ingen innflytelse på energipolitiske beslutninger. Meningsmålinger, som viser at hele 85 prosent av innbyggerne i Murmansk Fylke er imot en forlengelse av driften ved Kola atomkraftverk og 87 prosent er imot byggingen av et nytt kraftverk, tas derfor ikke med i beregningen. Sterke krefter fortsetter å presse på for mer atomkraft.

Vi i Bellona fortsetter derfor å holde pusten i spenning. For Japan, så klart, men også i påvente av at russiske myndigheter skal se mulighetene ved å satse på ren fornybar energi. Norske myndigheter og næringsliv kan spille en viktig rolle i å få fart på fornybar-næringen i Russland.

I tillegg til å gi enda tydeligere beskjed til russiske myndigheter om at vi faktisk ikke aksepterer å ha et farlig atomkraftverk i vår egen bakgård, bør Norge legge mer press på Russland for å utvikle ren fornybar energi. Det ville også hjelpe hvis Norge går foran som et godt eksempel og viser at fornybare løsninger i nordområdene er gjennomførbare, lønnsomme og noe vi faktisk velger å satse på.

Anne Gry Rønningen,
rådgiver i Bellonas Russland-avdeling

Denne kronikken sto på trykk i Finnmark Dagblad 5. mai 2011.