Rock n‘ roll i Russland

Hauge and nuke sign_1991 Frederic Hauge v/atommerke 1991 Credit: Bellona

INTERVJUET av Vegard Anders Skorpen

Hvem: Frederic Hauge

Hva: Bellonas Russland-kontor fyller 20 år 20. mars

Hva skal man si etter 20 år med miljø– og klimaarbeid i Russland?

– Det har vært en lang reise med mange minner. Det var veldig nytt å dra over i 1989, rett etter at muren hadde falt.

Hvor ofte har du selv vært i Russland?

– Det er blitt noen år til sammen borti her. Sikkert over hundre turer.

Hvordan var miljøet for klimaarbeid i Russland for 20 år siden?

– Vi fikk masse oppmerksomhet da vi seilte opp til Novaja Semlja og ankret opp i sikkerhetssonen til atomprøvesprengingen, og ble der en måned. Året etter var vi i Murmansk tre uker med båten om sommeren, og det ga oss et lokalt nettverk før vi startet opp kontoret et par år etter. Det er 20 år siden vi fløy opp EUs miljøkommissær hit. Det var veldig effektivt å ta med ham med på en atomavfallsbåt for å spise lunsj, og midt under lunsjen ta fram geigertelleren. Da kom pengene fort på bordet. Jeg tror geigertelleren slo ut 80 ganger over anbefalt nivå. Det peip godt.

Bellona og gummibåter er blitt et bilde som henger sammen, men nå bruker dere elbil. Hvorfor?

– Det er viktig for oss å peke på løsninger, og at dette er en region som har et stort potensial for fornybar energi. Akkurat som elbilen utfordrer Norge som oljenasjon, utfordrer den også nordvestrussland som petroleumsregion. Jeg tror dette er bilen man kjører i Murmansk ganske fort.

Hvis vi ser på de 20 årene med russlandkontor, hvorfor har Bellona fra lille Norge vært viktig i store Russland?

– Først og fremst har vi levert faglige rapporter som har dannet et viktig faktagrunnlag. Våre rapporter ga norske myndigheter en anledning til å ikke bare påstå, men spørre om innholdet i rapporten stemte. Disse rapportene dannet grunnlaget for det store internasjonale samarbeidet som har funnet sted etterpå med å sikre atomavfall.

Bellona-medarbeider Aleksandr Nikitin ble arrestert og tiltalt som spion. Hvor viktig var det for Bellonas arbeid videre at Nikitin ble frifunnet?

– Det var helt avgjørende. Hadde vi tapt den kunne vi ikke ha fortsatt i Russland. Da hadde vi vært spioner. Jeg tror Aleksandr har vært på alle de fem sentrale lagringsplassene for atomavfall det siste året.

Du har nevnt mange seiere, men hvilke kamper i nordvestrussland har Bellona tapt?

– Jeg vet ikke om vi har tapt, men det russiske samfunnet har tapt med innstramminger og mangel på å etablere et sivilt samfunn. Når vi nå ser de problemene det er med å drive en miljøorganisasjon i Russland, hvor mye feller de lager, så er det en tung jobb. Sånn sett er det en seier at Bellona har overlevd i Murmansk i 20 år. Senest i fjor hadde vi en razzia her på kontoret vårt.

Dere har kjørt rundt med gummibåter og gjort inntog på atomvåpenlager. Hvordan har dere opplevd russiske myndigheter?

– Hvor enn du er i verden er det noen som er med deg, og dem er det viktig å finne. Vi har hatt et veldig godt forhold til Atomflot, selv om vi er dypt uenige i arbeidet deres. Det er ikke uten grunn at vi markerer kvelden i kveld med en mottakelse om bord på en atomisbryter. Det er ikke det vanligste man ser for seg at en miljøvernorganisasjon gjør.

I et NRK-intervju i 1994 sa du at «forvaltning av naturressurser i nordområdene og miljøspørsmål i nordvestrussland» var viktig. Det høres unektelig kjent ut også i dag. Hva tenker du om det?

– Det er en av vår tids store spørsmål, ikke bare for Norge, men globalt. Det er 20 år siden jeg sa det, men den store forskjellen er at norske myndigheter er blitt mye mer tilbakeholdne med kritikk. Jeg frykter at det handler om at lysten til å samarbeide og forhandle med Russland om oljeboring, trumfer ned spørsmålet om miljø.

Du sa i NRK-intervjuet at «vi er ikke skrivebordsaktivister». Hvordan er det i dag, er dere mer strigla?

– For å være helt ærlig: Det er ganske rock n‘ roll å jobbe her fortsatt. Det er ikke forutsigbart. Arbeidet nå er ikke bare å peke på problemer, men også å peke på løsninger. Det er gøy å se engasjementet for at vi kjører opp en elbil fra Norge til Murmansk.

Hvilken status har Bellona i vårt østlige naboland i dag?

– I Murmansk og nordvestrussland kommer vi gjennom også mediemessig. Det har vært tøft, og jeg har også opplevd mye sensur, men jeg har ikke tall på hvor mange journalister som har vært innom i dag. De skriver om elbilen, men de skriver også om en del annet.

Er det bedre nå enn da dere dukket opp første gang?

– Da vi kom her første gang var det bare kaos. Norge og Russland tolker avtaler veldig forskjellig, men vi er naboer og må prøve å samarbeide. Det er mye gammel tankegang, både i Russland og andre steder, men det vokser fram en ny generasjon som ikke var under fryktregimet. Først 400 år med tsar, så 70 år med kommunisme – det er ikke bare å fri seg fra. Jeg opplever stor interesse fra yngre mennesker for det vi driver med her i Murmansk.

Til slutt, er det noe du brenner inne med?

– Her i Murmansk bør det brenne så lite som mulig. Det brenner nok her. I forgårs brant det i en atomubåt.

Dette intervjuet er gjengitt med tillatelse fra Dagsavisen. Skrevet av Vegard Anders Skorpen. Originalen kan leses her: http://www.dagsavisen.no/samfunn/rock-n-roll-i-russland/

Maya Vedeld

maya@bellona.no