Miljøstiftelsen Bellona ble i går erklært som uønsket i Russland, hvilket betyr at det nå er forbudt for våre russiske medarbeidere å jobbe i Bellona. I den anledning tar vi et tilbakeblikk på den aller viktigste kampen Bellona har kjempet i Russland.

Her er Aleksandr Nikitins Bellona-historie

Denne saken er oversatt av Anne Gry Rønningen og stod først på trykk i Bellonas 25-årsjubileumsmagasin (2011)

I 1990 kom Bellona med båt til Russland for å stoppe atomprøvespregningene ved Novaja Semlja i Barentshavet. Ønsket om å løse atomproblematikken i de russiske nordområdene var også grunnen til Bellona tok kontakt med meg i 1995. Når jeg i dag tenker tilbake, står det klart for meg at Bellonas engasjement i Russland har kostet organisasjonen mye. I Russland har Bellona opplevd å bli misforstått, mistenkeliggjort, rettsforfulgt, ærekrenket og til og med satt i fengsel. Men vi har også fått lønn for strevet.

Det er vanskelig å si hva Bellona har hatt mest av i Russland: seiere eller nederlag, avvisninger eller anerkjennelse. Myndighetene har over lang tid sørget for vanskelige arbeidsforhold for det sivile samfunn i Russland. I løpet av de årene Bellona har jobbet i Russland har vi ofte opplevd fiendtlighet og til tider også noe som grenser til ondskap. Likevel har vi i Bellona ikke under noen omstendigheter gitt opp eller latt oss skremme bort. Til og med når det har stormet som verst har Bellona stått på, kjempet og tapt, for så å reise oss på ny, kjempet og vunnet. Motgangen vi har møtt har gjort oss sterkere.

Alt endevendes

5. oktober 1995 markerte starten på den hittil vanskeligste perioden for Bellona i Russland. Fra og med denne dagen ble alt annet av Bellonas arbeid satt på vent de neste fem årene. Det var denne dagen FSB (tidligere KGB) stormet Bellonas kontor i Murmansk, konfiskerte alle datamaskinene og alle våre dokumenter. Det var denne dagen våre medarbeidere både i Murmansk og St. Petersburg fikk sine leiligheter endevendt og sine personlige eiendeler gjennomsøkt.

Natt til 6. oktober 1995 satt jeg i avhør på kontoret til FSBs etterforsker Igor Maksimenkov, samtidig som også min egen leilighet og eiendeler ble gjennomsøkt. Først etter tre timer returnerte ettersøkingsgruppen fra leiligheten. Lederen av gruppen kommer da brasende inn på avhørsrommet hvor jeg sitter, griper en flaske vodka som står i vinduskarmen og går igjen. I Russland gjør man seg fortjent til litt vodka etter hardt arbeid …

Den 6. februar 1996, klokka sju om morgenen, ble jeg arrestert. Jeg ble fortalt at jeg straks måtte bli med til politistasjonen, at jeg ikke trengte å ta med meg noe og at min kone ikke behøvde å være urolig. Noen timer senere ble jeg satt i fengsel, uten å vite hvorfor. Etter hvert ble jeg siktet for spionasje.

Innesperret

I fengselcellen får man mye tid til å tenke. Og mye tid til å lese bøker. I FSB sitt fengsel, hvor jeg satt, sitter man i små eneceller. Noen sitter to og to. Jeg tror mitt tidligere liv som ubåtkaptein hjalp meg til å holde ut det innesperrede livet i fengselet. Følelsen av å være i en fengselscelle kan på mange måter sammenlignes med det å være i en ubåt under vann. Forskjellen er at det føles litt sikrere; en fengselscelle kan verken synke eller plutselig begynne å brenne. Etter å ha vært lenge i marinen hadde jeg også fordelen av at jeg ikke er kresen når det gjelder mat. Maten jeg ble servert i fengselet var derfor slett ikke så ille. Hver dag hadde vi rett til en times spasertur i den åpne luftegården. Det var en fin avveksling fra å sitte alene på cellen hele dagen. Av og til sparket vi fotball med en ball vi hadde laget av noen filler. Med andre ord taklet jeg det å sitte i fengsel realtivt sett ganske bra. Det eneste jeg egentlig manglet de første tre månedene, var en advokat. Å sitte i fengsel uten advokat når man kan risikere å få dødsstraff, er ikke spesielt hyggelig.

Mens jeg satt inne, visste jeg lite om det som foregikk utenfor fengselsmurene. Jeg visste ikke at Frederic Hauge og de andre i Bellona ble nektet visum for innreise til Russland. Jeg visste ikke at profilerte mennesker, både i Norge og i andre land, offentlig forsvarte meg og min sak. Jeg visste ikke Boris Pystinstev og andre anerkjente menneskerettsforkjempere hadde opprettet en «forsvarskomité for Nikitin». Jeg visste rett og slett ingenting om hva som foregikk der ute i friheten. Det var bare å håpe og tro at man ikke ville bli glemt eller overlatt til seg selv. Jeg var ikke egentlig fortvilet. Men det hendte jeg spurte meg selv:
Hvorfor er jeg her? Og hvorfor ble det arbeidet vi hadde gjort, som vi mente ville komme Russland til gode, ansett å være et så stort svik mot landet?

Putin glemmer ikke

I fengselet skrev jeg dagbok. Her skrev jeg mine personlige tanker og betraktninger om alt som foregikk. I dag, når jeg på ny leser igjennom dagboken, skjønner jeg at jeg hadde et veldig naivt syn på FSB og påtalemyndighetene. For dem var det aldri et mål å få fram sannheten i saken min. Tvert i mot var målet deres å holde nok en “spion” fengslet, for så bli belønnet og forfremmet av sentrale myndigheter.

Bellona vant til slutt krigen mot FSB i 2000. Likevel fortsetter saken å prege organisasjonens arbeid i Russland. For eksempel fikk programlederen i en av de statlige TV-kanalene nylig avslag fra ledelsen da de gjerne ville invitere meg til studio for å snakke om ulykken ved atomkraftanleggene i Fukushima og Tsjernobyl. Begrunnelsen var at jeg jobber for Bellona.

Ikke-statlige organisasjoner har svært vanskelige arbeidsforhold i Russland, spesielt organisasjoner som Bellona. Mange som i dag sitter ved makten, inkludert statsminister Putin, var selv involvert i saken mot meg og glemmer ikke så fort et nederlag. Nettopp derfor har vi ofte blitt møtt med fiendtlighet, noe vi nok også kommer til å fortsette å oppleve i framtida. Samtidig opplever vi at flere og flere forstår betydningen av vårt arbeid og støtter oss. Det er det som driver oss framover og som gjør at vi fortsetter å arbeide for det vi trorpå.