I disse dager forhandler regjeringspartiene seg i mellom om hvorvidt utslippskvoter skal auksjoneres ut eller deles ut gratis. SV vil la industrien betale mest mulig av kvotene, mens de andre partiene trolig er skeptiske. SVs to nøkkelministre i saken, finansminister Kristin Halvorsen og miljøvernminister Helen Bjørnøy skal ha funnet tonen med finansdepartementets embetsverk, og resultatet av en slik allianse kan i verste fall bli at prinsippene ”kostnadseffektivitet” og ”forurenser skal betale” settes foran prinsippet om at ”poenget er å redusere utslippene”.

Legger man en kostnad på CO2-utslipp, vil markedet finne de billigste klimatiltakene. Dette har EU forsøkt å oppnå gjennom handel med utslippskvoter. For å skjerme industrien mot konkurranseulemper, valgte man å dele ut minst 95 prosent av kvotene gratis. Hensikten med EUs gratiskvoter, er å skape et incentiv til utslippsreduksjoner, uten å gi bedriftene incentiver til å flytte produksjon og utslipp til land som ikke har noen regulering av utslipp overhodet. Bedrifter som reduserer utslipp, kan selge kvoter og tjene penger på det, mens bedrifter som vil øke utslippet må kjøpe kvoter. Selv om kvotene er gratis, står man altså overfor en marginalkostnad ved utslipp. Gratiskvoter kan fungere, forutsatt at det totale kvotevolumet som tildeles er lavere enn dagens utslipp. Først da skapes det etterspørsel etter kvoter i markedet, som er nødvendig for å skape et incentiv til utslippsreduksjon.

I kvotesystemets prøveperiode fra 2005 til 2007, begikk EU en fundamental feil. De lot medlemslandene overdrive historiske utslippstall, slik at det ble delt ut for mange utslippskvoter. Når dette kom for en dag, kollapset kvotemarkedet, fordi det var flere utslippskvoter enn det var utslipp. Dette har avstedkommet krav fra ulike hold om at Norge i stedet for å dele ut gratiskvoter, må auksjonere ut kvotene, som en forsikring mot markedskollaps. Dette kravet er basert på manglende innsikt. Et særnorsk auksjonssystem knyttet til EUs marked vil ikke løse dette problemet, fordi handel vil sørge for like priser i Norge og EU. Selv om norske bedrifter må betale mer for kvotene enn utenlandske bedrifter, vil også verdien på de norske kvotene falle, hvis prisene faller i EU. Dermed svekkes incentivet for utslippsreduksjoner også i Norge. Kostnaden til kvotekjøp i en norsk auksjon vil være ”sunk cost” og ikke påvirke bedriftenes atferd. Diskusjonen om gratiskvoter eller kvoteauksjon er derfor fordelingspolitikk, ikke klimapolitikk.

At forurenser skal betale er et godt prinsipp. Men når The Economist på lederplass denne uken advarer USA mot å kopiere EUs gratiskvoter, skyldes ikke dette moralsk forargelse over at noen stikker fra regningen. Advarselen, som selvfølgelig kan inspirere enkelte i Norge til å bruke vår status som utenforland til å droppe EUs gratiskvoter, skyldes at EU begikk enda en feil ved tildelingen. Også kullkraftverkene fikk gratiskvoter. Siden gratiskvoter øker marginalkostnaden, og siden marginalkostnaden på kullkraft styrer markedsprisen på strøm, har strømprisene økt. Men siden kvotene er gratis påvirker de i liten grad enhetskostnadene, og kullkraftverkene skuffer inn såkalt ”windfall profits”. Det er derfor ingen argumenter for at kraftverk, som er fysisk skjermet fra konkurranse utenfra, skal tildeles gratiskvoter.

For industribedrifter som konkurrerer i internasjonale commodity-markeder er situasjonen motsatt. De har begrenset mulighet til å lempe kostnaden over på forbruker gjennom økte priser. Økte kvotekostnader i Norge sammenlignet med andre land, kan gjøre det mindre attraktivt å investere i Norge. Hvis det koster 100 millioner mer i kvotekostnader å drive sementfabrikk i Norge sammenlignet med Tyskland, blir det mindre aktuelt å investere i klimatiltak på fabrikken i Norge, fordi framtiden blir usikker.

En særnorsk kvoteauksjon for industrien vil ikke redusere forbruket av jern og sement i Norge, men kanskje vil noen av produktene produseres et annet sted, kanskje med høyere utslipp.

Det langsiktige målet bør være en generell kostnad på utslipp, men i påvente av at flere land, som USA, tar del i kvotehandelen, må man legge prinsipper til side for å sikre fornuftige utslippsreduksjoner. Bellona tror et fornuftig utgangspunkt er å kombinere EUs kvotesystem med videreføring av avgifter på offshoreutslipp, parallelt med et offentlig-privat samarbeid om krevende utslippstiltak som CO2-håndtering og elektrifisering av sokkelen.

Marius Holm er økonom og nestleder i Bellona. Denne kommentaren ble også publisert i Dagens Næringsliv 7. februar 2007.