Finansminister Kristin Halvorsen har gjort en god jobb for å få åpenhet rundt Oljefondet, og for å hindre barnearbeid i selskapene fondet investerer i.

Nå er det på tide at regjeringen begynner å bruke Oljefondet aktivt i kampen mot global oppvarming. Klimaendringer vil utvilsomt ramme verdensøkonomien, og dermed Oljefondet, så fondet har all mulig interesse av å bidra til å hindre dramtiske klimaendringer. Fondet skal tross alt sørge for en god avkastning på lang sikt.

For et par år siden konkluderte den anerkjente økonomen Nicholas Stern og hans team med at verdensøkonomien kan svekkes med opptil 20 prosent hvis vi ikke gjør noe med klimatrusselen. Forskere, direktører og politikere verden over refererer stadig til Stern-rapporten, men det er flaut hvor lite som faktisk gjøres for å bremse utviklingen.

Den norske finansministeren kan bli blant dem som faktisk får utrettet noe. Hun bør sørge for at Oljefondet snarest mulig får på plass ambisiøse retningslinjer for klima. I disse retningslinjene må det ligge krav om en åpen rapportering om selskapenes totale klimagassutslipp og føringer for selskapenes klimaplaner.

Finansministerens folk må også lage konkrete kriterier for hvordan man skal vurdere både den risiko og de muligheter som skyldes global oppvarming – for eksempel en vurdering av hvilken betydning en riktig pris på CO₂ får for selskapenes avkastning.
I Bellona har vi stor tro på at Oljefondet, verdens nest største statseide fond, har mulighet til å endre mange av selskapene fondet investerer i. Gjennom systematisk påvirkning kan fondet bidra til at næringslivsledere begynner å se seg tjent med en mer klimavennlig drift.

Bellona mener at Oljefondet bør ha følgende mål: Innen 2020 skal Oljefondets klimastrategi ha sørget for at fondet kun er investert i selskaper som vil være konkurransedyktige i et utslippsfritt samfunn.

Dette kan for eksempel innebære at et kullkraft-selskap som ikke renser sine utslipp, og i 2020 heller ikke har noen konkrete planer om snart å starte slik rensing, kan bli kastet ut av fondet. På sikt må fondet også vurdere positiv utvelgelse. Oljefondet bør altså kunne kaste ut de verste og prioritere de beste selskapene, hvis systematisk påvirkning ikke fører frem.

Vi er ikke de eneste som tenker på denne måten. Stadig flere investorer og finansanlytikere – både i Norge og i utlandet – advarer mot skitne selskaper med store CO₂-utslipp og sikter heller mot selskaper som satser på ren energi og miljøteknologi.

I Storbritannia har noen av de største investorene nylig lansert en kampanje mot oljesand. De er redd for at oljeselskapene som investerer i oljesand setter for mye på spill for investorene. Selskapet Co-operative Asset Management peker på at oljesand gir tre ganger så store utslipp som vanlig ved konvensjonell oljeutvinning. Når det etter hvert vil bli dyrere å forurense, når prisen på CO₂-utslipp øker, da er ikke den skitne oljesanden noe å satse på.

I USA ser vi dessuten at flere stater nå stiller strenge krav til hvor store CO₂-utslipp som tillates per produsert kilowattime som skal kjøpes inn. Det har bidratt til at flere planlagte kullkraftverk er lagt på hylla, fordi de ikke vil klare å møte den nye standarden.

Da norsk-amerikanske Lois Quam i Piper Jaffray nylig deltok på et Bellona-seminar om klimainvesteringer, sa hun at hun var sikker på at markedet for grønne investeringer er enormt, og at det er i dette markedet man vil finne de beste entreprenørene. Også hun advarer mot oljesand.

Kristin Halvorsen kan dempe veksten i skitten energiproduksjon, og hjelpe frem rene energiselskaper. Hun kan sette en internasjonal klimastandard med sine investeringer.

Det finnes mange viktige verktøy i klimakampen, og vi må ta alle i bruk. I Oljefondet ligger imidlertid ekstra store muligheter. Hvis fondet stiller de klimakravene som er nødvendig, tror jeg at fondet kan bli Norges viktigste stemme internasjonalt. Money talks!
 

Denne kommentaren ble også publisert i VG Helg lørdag 27. september 2008.