Miljøbevegelsen hadde tapt Altasaken, og lå helt nede i 1982. Aktiviteten dreide seg om å skrive de mest politiske korrekte resolusjonene. Noen av oss i Natur og Ungdom hadde bestemt oss for å gjøre Titanias store utslipp til vår kampsak. Vi skulle vinne og vise at det nyttet å slåss. Det var viktig for å gjenreise kampgløden i miljøbevegelsen. Kåre Willoch skulle bli mannen som sterkt bidro til denne gjenreisingen.

Titania-saken

Det var ikke noen lett sak miljøvernminister Rakel Surlien og regjeringen Willoch fikk i fanget da vi tok opp Titania-saken. Saksbehandlingen var en katastrofe, fiskerne raste og vi etablerte vår første protestleir. Vi var sikre på at vi skulle få en lett seier i løpet av sommerferien, men det skjedde ikke. Saken drøyde, og vi kunne jo ikke gi oss. Dermed var det slutt på skolegang for min del.

Mitt mer offisielle samarbeid med Kåre Willoch startet en augustdag i 1999, da jeg satt fastlenket i en lasterampe i Kvinesdal. Bellona aksjonerte mot Øye Smelteverk fordi verket slapp ut for mye kvikksølv. Mens jeg satt der og ventet på at politiet skulle skjære oss løs fra lenkene, ringte daværende justisminister Odd Einar Dørum (V). Han spurte om jeg ville sitte i det regjeringsoppnevnte, Sårbarhetsutvalget, som skulle «utrede samfunnets sårbarhet med sikte på å styrke samfunnets sikkerhet og beredskap.»

Jeg har mine mistanker om at Dørum den gang hadde en ganske stor utfordring i å få meg sikkerhetsklarert for oppdraget som Kåre Willoch så kyndig og klokt ledet, og som jeg er takknemlig for å ha fått være med på. Det var svært lærerikt, og intellektuelt svært spisst. Prøvde du deg på noe pissprat, var Willoch sylskarp tilbake, og så kom du ikke med mer pissprat. Han tok til seg ny kunnskap fra utvalgsmedlemmene i sin videre oppbygging av logiske resonnementer. Han var så brutalt logisk, og resten av oss ble tvunget til å følge denne logiske tankemåten.

Sceneskrifte i 1992

Willochs logiske evner er antakeligvis det som har gjort ham til en stor talsperson for miljøet. Han fremstår for mange som mannen som turte å endre mening. Dette har vært merkbart i synet hans på konflikten i Midtøsten, hvor han har gått fra å være Israel-venn til å forsvare palestinerne. Men denne oppfatningen av Willoch skyldes i høyeste grad også hans miljøengasjement.

I 1992 kom Willochs store sceneskifte. 29. februar 1992 trykket Aftenposten hans artikkel «Å miste sin troverdighet», hvor han gikk han til kraftig angrep på Norges politikere for manglende miljøansvar. Dagen etter ble Willoch omfavnet av daværende SV-leder Erik Solheim fra talerstolen på SVs landsstyremøte.

På mange måter kan man si at Kåre Willochs utspill den gang var det som åpnet for at vi nå har fått et klimaforlik 15 år senere.

Logiker mer enn en ideolog

I sine dager som stortingsrepresentant, fra 1957 til 1989, og i regjering, fra 1981 til 1986, var Willoch aldri den som ivret mest for miljøet. Jeg tror ikke han var mot miljøvern. Han var nok bare ikke så opptatt av det.

Mange har snakket om at Willoch har skiftet mening, men jeg mener at Willoch har utviklet meninger, ikke endret dem. Kåre Willoch er logiker med prinsipper mer enn en ideolog. Nye situasjoner oppstår, miljøvern kommer for fullt på dagsordenen, Willoch setter seg inn i saken, lytter til argumenter og gjør seg opp sin egen, selvstendige vurdering på grunnlag av den nye informasjonen han får.

Som fremtredende konservativ politiker med miljøengasjement har Kåre Willoch åpnet for å diskutere miljø på høyresiden av norsk politikk. Han har legitimert miljøkampen med sine stadige utspill. Og han har gitt oppfatningen av miljø som vår tids store utfordring en forståelse utenfor kretsen av de allerede frelste.

For meg og Bellona har det alltid vært inspirerende at Willoch har prioritert å komme på mange av våre arrangementer opp gjennom årene. Gode spørsmål, saklige innlegg og konstruktive tips kan man aldri få nok av når man skal løse miljøproblemene, og det er nettopp det som er så inspirerende med Willoch. I all ærbødighet håper jeg vi kan forsette med det i mange år til, for Willochs erfaring og klokskap er meget inspirerende.

Frederic Hauge,
leder av Miljøstiftelsen Bellona

Artikkelen har også stått på trykk i VG (03.10.08), og er et sammendrag av teksten "En blå bærtur", som er publisert i boka "Kåre Willoch Et debattskrift".