Overskriftene på forsiden, og det store omfanget på saken – nesten ti hele sider, kan gi leserne inntrykk av at uavhengige eksperter har gransket Bellonas rapporter og funnet store feil. Det stemmer ikke. TU har ikke dekning for sin tittelbruk i selve artikkelen.

Egil Dragsund i Oljeindustriens landsforening (OLF) og Eivind Magnus fra Econ, som var med og skrev ”Ringer i vannet”, den ekstremt optimistiske rapporten om hva mer olje- og gassutvinning kunne bety i Nord-Norge, er to av de tre åpne kildene som står fram og kritiserer Bellona. At oljeindustrien, eller aktører tilknyttet oljeindustrien, irriterer seg over Bellonas kamp mot olje i nord, og er uenig med oss i en del spørsmål, er vel ikke spesielt overraskende.

Dragsund og Magnus sier ingenting om Bellonas rapporter, men trekker fram et par uttalelser Bellona har hatt i media. Dragsund kritiserer Bellona for en uttalelse i 2006, da vi sa at ulykker knyttet til oljetransport i Barentshavet i verste fall kunne komme hvert 15. til 20. år. Vår kilde var en DNV-rapport fra 2003, en del av regjeringens beslutningsgrunnlag for forvaltningsplanen. Dragsund i OLF mener vi heller burde brukt en DNV-rapport fra 2004, som konkluderte med en fare hvert 50. år. Grunnen til at Bellona brukte 2003-tallene var at de var kategorisert etter mindre områder, og viste hvor høy faren var enkelte steder. Etter det vi så, var de øvrige forutsetningene i DNV-rapportene rimelig like.

I fjor kom Econ med en rapport som anslo at olje- og gassressursene ved Lofoten ville gi en avkastning på 100 milliarder i løpet av en 40-årsperiode. Bellona gikk da ut og sa at også de fornybare naturressursene i Lofoten har en stor økonomisk verdi, og viste til salgsverdi på 98 milliarder for fiskeslag som har Lofoten som hovedgyteområde.

I TU-oppslaget kritiserer Eivind Magnus i Econ Bellona for å ha blandet sammen avkastning og salgsverdi i et intervju i Dagens Næringsliv. Vi var imidlertid helt tydelige på at tallet vi presenterte var nettopp fiskens salgsverdi, og det kom også godt fram i intervjuet. Bellona har ikke bidratt til noen sammenblanding av salgsverdi og avkastning, så dette kan ikke kalles en ”feil” eller en ”avsløring”.

Den tredje og siste åpne kilden som kritiserer Bellona i TU, er kjemiprofessor og atomforkjemper Per Hoff. Bellona er atomkraftmotstander, og er uenig med Hoff om mangt. I TU kaller Hoff Bellona useriøs, og for å underbygge dette trekker han fram Bellonas rapport fra 2003 om det omstridte britiske atomanlegget Sellafield. Hoff mener Bellona er selektiv og uredelig fordi rapporten ikke viser til at stråledosene fra Sellafield var lave.

Stråledosene ville selvfølgelig vært relevante om det var stråling og helsefare for mennesker Sellafield-rapporten handlet om. Poenget med rapporten var imidlertid noe annet. Den ble først og fremst laget for å belyse den kraftige økningen av radioaktiv forurensing, i form av Tc-99. Utslippene av Tc-99 havnet i norsk farvann og bidro til å svekke omdømmet til tang- og tareprodukter fra Norge i eksportmarkedet. Også Statens strålevern snakker om becquerel pr. kg og ikke stråledoser i sin argumentasjon mot Sellafield.

TU skriver at Bellona ”bommet kraftig” med ”påstander om strålingsfare fra kjernekraft”. Bellona kom ikke med påstander om strålingsfare, så her er det TU som bommer.

Bellonas rapporter og utspill om norsk oljevirksomhet vil det sikkert alltid være debatt om, ettersom oljesaken er så politisk omstridt. Poenget med våre rapporter er blant annet å synliggjøre hvordan ulike aktører velger ulike forutsetninger, og at disse forutsetningene kan få store konsekvenser for konklusjonene.

Slik var det for eksempel med Bellonas elektrifiseringsrapport i fjor. Den ble laget for å vise at Oljedirektoratets rapport fra 2002 var foreldet og ubrukelig som beslutningsgrunnlag for eller mot elektrifisering. Etter at vår rapport kom ut måtte myndighetene lage en ny rapport. At vi har endt med ulike tall, skyldes ulike valg av forutsetninger. I sin siste rapport har myndighetene for eksempel lagt til grunn en absurd dyr kraftpris på opptil 1,23 kroner. Et tall som er langt over det vi har forutsatt, og som vi – sammen med andre aktører, anser som så spekulativt at det nærmest fungerer villedende.

Også vår rapport i 2005 om CO2 brukt til meroljeutvinning ble laget for å få debatt. Vi ønsket å vise at staten kunne delta kommersielt og øke sine grunnrenteinntekter fra petroleumsressursene. Nå kritiserer hemmelige kilder oss i TU for å ha endt opp med andre tall enn det andre aktører fikk, som altså var en del av poenget med rapporten.

Selv om Bellonas rapporter lages for å skape debatt om miljøspørsmål, betyr ikke det at vi tar lett på det faglige arbeidet med rapportene. Vi tar dette arbeidet svært seriøst. Rapportene skrives av eksperter med stor kunnskap og erfaring, arbeidet er grundig og beregningene presise. Det er vel også grunnen til at TUs kilder ikke har funnet noen feil i våre rapporter.