Trump gjør EU viktigere
Nattens valg i USA betyr at EU må ta den globale lederrollen i klimakampen, og i betydelig større grad sikre forsvar av Europas strategiske interesse...
Nyheter
Publiseringsdato: 10. oktober, 2011
Skrevet av: Marianne Alfsen
Nyheter
Hvert år, når vinteren kommer til henholdsvis Antarktis og Arktis, brytes ozonet i atmosfæren over polene ned. En naturlig variasjon, som forsterkes til skadelige høyder på grunn av menneskeskapte ozonnedbrytende utslipp.
I Antarktis har det lenge betydd at det har oppstått et periodisk hull i ozonlaget. I Arktis, derimot, har den årlige nedbrytningen av ozon til nå vært mindre alvorlig og mer variabel. I 2011 har imidlertid forskerne for første gang registrert hull i ozonlaget også her. Mer enn 80 prosent av ozonet over 18-20 kilometer over bakken gikk tapt, viser en analyse som presenteres i siste utgave av magasinet Nature.
Årsaken til den usedvanlig omfattende nedbrytningen i 2011 er spesielt kaldt vintervær, som låser inn klorutslipp fra uvanlig varmt arktisk havvann.
– Årets hendelse er altså et meteorologisk fenomen, som i akkurat dette tilfellet i liten grad kan koples til utslipp av ozonnedbrytende gasser. Men det naturlige forsterkes av det menneskeskapte. Derfor er ozonhullet over Arktis en påminnelse om hvor viktig det er å avvikle utslipp av ozonnedbrytende stoffer, mener Søyland, og legger til:
– Et totalforbud må komme nå. Ikke om noen år.
Ozonlaget beskytter oss mot skadelig ultrafiolett stråling fra solen. Svekket ozonlag kan øke kreftfaren. Samtidig bidrar det til klimaendringer. Svekkelse av ozonlaget skyldes kjemiske reaksjoner i stratosfæren, det vil si den ytre atmosfæren.
De ”skyldige”, menneskeskapte kjemikaliene er klorfluorkarboner og relaterte stoffer. De såkalte KFK-gassene er kunstig fremstilte hydrokarboner, som tidligere ble brukt blant annet som drivgass i spraybokser, til kjøling i kjøleskap og kuldeanlegg og i rensemidler og løsemidler.
Internasjonalt er bruken av KFK blitt kraftig redusert gjennom forpliktende, internasjonalt samarbeid. Den såkalte Montreal-protokollen, som trådte i kraft i 1989, og to senere tillegg, forplikter landene som har undertegnet til store reduksjoner i bruken av KFK-forbindelser.
– Problemet er at det vi allerede har sluppet ut forblir i atmosfæren i flere tiår. Derfor sliter vi fortsatt med gammel moro, forklarer Søyland.
I EU er et arbeid i gang for å fremskynde et totalforbud mot utslipp av ozonnedbrytende stoffer, utover det Montreal-protokollen krever.
– Bellona mener norske myndigheter må støtte opp under det arbeidet som Miljøkommissæren i EU, Connie Hedegaard, har satt i gang. Derfor bør regjeringen allerede nå innføre totalforbud, ikke vente på en tilpasning til nye EU-regler som garantert kommer, mener Søyland.
Klimarådgiver Svend Søyland
47 48 79 30 eller svend@bellona.no
Nattens valg i USA betyr at EU må ta den globale lederrollen i klimakampen, og i betydelig større grad sikre forsvar av Europas strategiske interesse...
Stemmer forestillingen om at industrien er en miljøversting? Det var bakteppet for Bellonas teamleder for materialer og industri, Martin Sveinssønn M...
– Vi jobber for en norsk forskrift som ikke krever oppsamling ved all vask av skipsskrog, og vil følge forskrifts-prosessen nøye for å sikre at det i...
– Bi-produkter fra hvitfisk-flåten og fiskeslam er bioressurser på avveie. Vi må finne løsninger slik at disse ressursene ikke går til spille. Det sa...