En forkortet versjon av dette innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 15. februar 2012.

Ifølge Johansen blir det feil at vi ”per definisjon må gjøre masse hjemme når det er mer effektivt å gjøre tiltak ute”.

Det kan virke som Johansen forholder seg til annen klimaforskning enn den som har lagt grunnlaget for de internasjonale klimaforhandlingene. Rike land må ifølge FNs klimapanel redusere sine klimagassutslipp med opp mot 40 prosent i 2020 og 80 til 95 prosent i 2050, fra 1990-nivå for å unngå en global oppvarming på mer enn to grader.

I et slikt perspektiv er ikke spørsmålet om eller hvor mye vi skal kutte, men når. Når Johansen går så langt i å undergrave målene i klimaforliket gambler han på at vi ikke når togradersmålet. For det er kun i et scenario der verden ikke lykkes i å redusere klimagassutslippene, at politikken som Johansen tar til orde for vil være positiv for norsk industri og norske arbeidsplasser.

Hvis man derimot tar klimautfordringen på alvor er det i næringslivets interesse å ligge i front, med en tidlig omstilling. Vårt største eksportmarked, EU, planlegger å redusere sine klimagassutslipp med opp mot 95 prosent i 2050. Det vil få konsekvenser for Norge.   

Johansen maler opp det etter hvert velkjente skremselsbildet av industrinedleggelse som følge av nødvendige klimakrav. Men bevisbyrden ligger på Johansen, som ikke vil ta stilling til konkrete virkemiddelforslag.

Det er mulig å balansere utslippskutt og hensyn til kraftkrevende industri. Både miljøbevegelsen og norsk industri har kommet med konkrete forslag.

Det er forstemmende at partisekretæren i Arbeiderpartiet bruker tid på å skyte ned allerede vedtatt politikk, fremfor å imøtekomme vår tids største utfordring med politisk oppfinnsomhet og nybrottsarbeid.

Frederic Hauge, leder Bellona

Håvard Lundberg, klima- og energirådgiver
miljøstiftelsen Bellona